En gammel Mormons bok
Dan Hobbs
Idaho, USA
Illustrasjon: Allen Garns
For noen år siden fikk jeg en talemelding på telefonen: “Er dette Dan Hobbs som bodde i Idaho Falls og var på misjon i Washington i 1974? Dette er Tom Janaky. Jeg tror du underviste min mor og far.”
Jeg ble forbauset. Jeg hadde virket i Texas, ikke i Washington, men jeg gjenkjente navnet. Jeg tenkte umiddelbart på boken på kommoden min – en Mormons bok fra 1948. Jeg åpnet den og leste det håndskrevne budskapet på omslagssiden: “Måtte Gud være med deg. Gud velsigne deg! Frank og Virginia Janaky, 1974.” Plutselig husket jeg hva som skjedde 35 år tilbake.
Jeg var 21 år og nærmet meg slutten av min misjon i Houston i Texas. Min ledsager og jeg var ute og kontaktet folk uten mye hell, da vi banket på en dør som ble åpnet av en mann som varmt inviterte oss inn. Han presenterte seg som Frank Janaky og presenterte så sin hustru Virginia for oss. Vi snakket med dem en kort stund.
Ved senere besøk underviste vi dem i evangeliet. De var ikke interessert i å bli døpt, men de var alltid vennlige. Under én samtale la jeg merke til en gammel Mormons bok på en bokhylle. Jeg husker ikke hvordan den hadde kommet i deres besittelse, men jeg husker at jeg nevnte hvor mye jeg beundret den.
Kort tid før jeg dro hjem, stakk min ledsager og jeg innom for å si farvel. Før vi dro, undertegnet Frank den gamle Mormons boken og ga den til meg som en avskjedsgave. Han spurte om jeg ville undertegne familiens Bibel med navn og adresse. Det var siste gang jeg så familien Janaky, men jeg har alltid verdsatt gaven deres.
Jeg ringte tilbake samme kveld. Tom spurte igjen om jeg hadde vært på misjon i Washington i 1974. Jeg fortalte ham at jeg hadde virket i Texas, og spurte om hans foreldre var Frank og Virginia.
Han fortalte meg at foreldrene hans hadde flyttet fra Texas til Washington. Han hadde antatt at misjonærene som besøkte foreldrene hans, hadde vært i Washington. Han sa at han hadde funnet mitt navn og min adresse i familiebibelen.
“Jeg ringer deg for å fortelle deg at min bror og jeg har blitt døpt, delvis på grunn av hvor hyggelige misjonærene var mot våre foreldre,” sa han. “De var så glade i alle misjonærene som kontaktet dem i årenes løp.”
Tom informerte meg så om at de begge hadde gått bort.
“Men vi gjør nå tempelarbeidet for dem,” sa han.
Med tårer i øynene takket jeg Tom for at han hadde ringt.
I mange år hadde jeg følt at misjonen min ikke var noen særlig suksess. Noen ganger lurte jeg på om jeg hadde påvirket noens liv i det hele tatt mens jeg var på misjon. Telefonen fra Tom var en mild barmhjertighet fra Herren. Jeg er takknemlig for min misjon og mitt lille bidrag i å bringe evangeliet til familien Janaky.