Fremmede som var familie
Jeff Messerly
Utah i USA
Illustrasjon: Allen Garns
Sent en kveld ringte min sønn Garrett fra Eau Claire i Wisconsin. Han og hans hustru Shelly og deres barn reiste fra Alabama, hvor Garrett fikk militær opplæring, til Minot luftforsvarsbase i Nord-Dakota. Han forklarte at mens de reiste gjennom Wisconsin, ble Shelly alvorlig syk. De hadde funnet et sykehus, og Shelly ble satt opp til akutt blindtarmsoperasjon neste morgen.
Jeg kjøpte flybilletter for å dra og møte dem, men jeg kunne ikke komme dit før dagen etter. Min sønn uttrykte bekymring for hva han skulle gjøre med barna sine – en femåring, en ettåring og en tre uker gammel baby – mens moren deres ble operert. Siden han ikke kjente noen i området, bestemte han seg for å ringe biskopen i Minot, selv om de ikke hadde møtt hverandre. Biskopen i Minot sa han ville ta kontakt med biskopen i Eau Claire.
Neste morgen møtte biskopen i Eau Claire og Hjelpeforeningens president Garrett på hotellet. De sa de gjerne ville ta seg av barna mens Shelly ble operert. Shelly sa senere at hun følte fullstendig fred med å la to fremmede – som var familie i evangeliet – passe barna sine. Da jeg kom til Eau Claire, var Shelly på bedringens vei, og barnebarna mine var sammen med henne og Garrett igjen. Vi var takknemlige for hjelpen vi fikk i nødens stund.
Noen uker senere så jeg på generalkonferansen i oktober 2016 da president M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, sa: “Hvor skal dere gå for å finne en detaljert og inspirert kirke-organisasjonsstruktur hvor dere blir undervist og støttet av menn og kvinner som er dypt forpliktet til å tjene Herren ved å stå til tjeneste for dere og deres familie?” (“Hvem skal vi gå til?” Liahona, nov. 2016, 91).
Jeg kunne ikke unngå å tenke på det som hadde skjedd i Eau Claire. Det er en velsignelse ikke bare å være medlem av Kirken, men også å være medlem av en familie i evangeliet, hvor vi kan tjene og velsigne hverandre uansett hvor vi er.