Hvordan Eric lærte å stole på Gud

Av Richard M. Romney

Kirkens tidsskrifter

Denne unge voksne fra Ghana vet at selv om livet virker håpløst, kan vi alltid stole på vår himmelske Fader.

Langt hjemmefra varmer Eric seg med et pledd fra Ghana mens han ber. “Pleddet minner meg om mitt jordiske hjem,” sier Eric, “og bønn minner meg om mitt himmelske hjem.”

Da 21 år gamle Eric Ayala fra Techiman i Ghana var 3 år gammel, var han og moren på en markedsplass langs en gate da en bil skjente ut av kontroll og kjørte på dem.

“Den traff mor først, og brakk benet hennes,” sier Eric. “Så slepte den meg med seg et langt stykke før jeg rullet ned i rennesteinen. Jeg ble erklært død og fraktet til et likhus. Begravelsesagenten forberedte kroppen min da han oppdaget at jeg var i live. Jeg ble kjørt til sykehus i full fart.”

Nå som han var lammet fra livet, opplevde Eric den ene utfordringen etter den andre mens han vokste opp uten å kunne bruke bena. Han fikk til slutt benskinner som gjorde ham i stand til å stå, men han vokste snart fra dem og hadde ikke råd til nye. Han fikk en liten rullestol, men vokste fra den også. Bena visnet bort, noen ganger skalv de av kramper, og føttene ble deformert.

I Ghana blir funksjonshemmede ofte betraktet som en byrde. Erics familie hadde lite penger, ikke nok til å betale for medisinsk behandling. Da Eric var ca. 10 år, fikk han trykksår forårsaket av mangel på bevegelse og av å sitte på tre og betong. Sårene ble betente, væsket hele tiden og luktet forferdelig.

Det åpne skuret hvor Eric bodde i mange år, står fremdeles bak familiens hjem.

Dermed bodde Eric ute, på en benk i et åpent skur. Hans mor Lucy og søstrene hans kom med mat, vasket klærne hans og hjalp ham å bade. Eric var ofte gjennomvåt av regn og skalv av kulde om natten. Han lærte å elske morgensolen fordi den ga varme. Siden han var for fattig til å gå på skolen og ute av stand til å arbeide, tilbragte han mange år i dette skuret, og våget seg en tur rundt i nabolaget i rullestolen sin en gang iblant.

En kime av tro

Istedenfor å bli bitter, “begynte jeg å elske og tro på Gud,” sier Eric. “Ingen underviste meg om ham, men jeg kunne se hans skaperverk, og jeg kunne se det gode og det dårlige i mennesker. Noen ganger er det vanskelig å tro på ham når livet er tungt. Men så dukket det opp noe godt i livet mitt, og jeg sa: ‘Se det, Gud er her, og det er fantastisk.’”

Eric hadde ikke blitt formelt undervist om hvordan man ber, men han begynte å påkalle Gud. Han fikk svar – når han var syk, en uventet anledning til å komme til en lege, når han ba om lindring av sårene sine, forsvant de, når han vokste fra sin lille rullestol, kom en vennlig fremmed med en større en til ham. “Gud gjorde mye godt i livet mitt,” sier han.

Likevel hendte det noen ganger at Eric ble motløs. Han gråt når han hadde smerter og var sulten. “Jeg bestemte meg for at det var opp til meg om jeg ville være lykkelig,” forteller han. “Jeg tvang meg til å smile. Hvis jeg ikke gjorde det, var jeg redd for at jeg skulle ty til noe dårlig.” Han så ikke minst venner som brukte alkohol og narkotika, og “jeg følte at det var galt”.

Så skjedde noe som virket som et mirakel, Eric kom inn på skolen da han var 14 år gammel. Ved å lage mat til andre hadde moren hans skrapt sammen nok penger til å kjøpe en uniform til ham og betale for bøker og skolepenger. På skolen “kunne jeg ikke gå ut og trene sammen med de andre”, forklarer han, “så jeg holdt meg inne og studerte hele tiden.” Han overrasket rektor ved å få toppkarakter i matematikk, lesing og skriving.

En nonne fra sykehuset ga Eric en ny trehjulssykkel som han kunne sykle med hendene, noe som gjorde det lettere for ham å komme seg til skolen. Men etter hvert som Eric syklet frem og tilbake, åpnet trykksårene seg igjen. Betennelsen blusset opp igjen, sammen med den råtne lukten når sårene lekket. Elevene klaget over at fluer stadig surret rundt Eric. Han var 17 da rektor ba ham om å dra hjem og bli frisk, ellers kunne han ikke komme tilbake til skolen.

Erics far hadde en liten gård ute på landet. Han hadde tatt med familien for å arbeide på gården, men Eric holdt seg hjemme i skuret sitt, alene. I mellomtiden vokste sårene og ble enorme, og infeksjonen spredte seg til knoklene, den livstruende tilstanden benmargsbetennelse.

En samtale med en obruni

Da han var 18 år, så Eric sin venn Emmanuel Ofosu-hene snakke engelsk med en obruni (hvit mann). Obrunien var en mormonmisjonær, eldste Old. “Jeg snakket bare twi, men Emmanuel tolket for meg: ‘Jeg er så syk at jeg tror jeg kommer til å dø. Kan du hjelpe meg å vite hva jeg skal gjøre for å komme til himmelen?”

“Eldste Old og den afrikanske ledsageren hans satt sammen med meg og underviste meg. Av en eller annen grunn begynte de med Visdomsordet. Jeg visste at de snakket sant, for jeg visste allerede at kaffe og tobakk var dårlig.” De ga også Eric en brosjyre om Jesu Kristi gjengitte evangelium og inviterte ham til kirken.

“Da jeg kom dit, så jeg at denne kirken var annerledes,” sier han. “Den var ærbødig.” Selv om det tok ham en time å trille seg selv til kirken i rullestolen sin, elsket Eric møtene. “Jeg ønsket å gå frem og være sammen med andre,” sier han. “Men jeg holdt meg bakerst fordi jeg visste at jeg luktet vondt.”

Eric sa til misjonærene: “Det jeg lærer er sant.” Han sa også at han ønsket å bli døpt, men legene hadde advart ham mot å la sårene bli våte. “Jeg vil stole på at Gud vil gi meg svar,” sa han. Han gikk i kirken i rundt et år, og så ble han for syk og svak til å kunne trille seg selv dit.

Erics mor Lucy møtte misjonærene, studerte evangeliet og ble døpt i 2015. Men fordi det brukne benet hennes aldri hadde leget riktig, var det smertefullt for henne å gå. Det var også en utfordring for henne å delta på møter.

Etter en stund ble Eric kjørt til sykehuset igjen. I Ghana må pasientene selv sørge for vann, mat, sengetøy, medisin og bandasjer. Har de ikke penger, blir de ikke behandlet. Erics mor og søstre gjorde det de kunne. Eric gikk ofte uten mat og medisinsk hjelp, så han ble svakere.

Et uventet besøk

Så fikk Eric uventet besøk. Misjonærene, søster Peprah og søster Nafuna, hadde sett bilde av ham i kirken, og kom for å besøke ham på sykehuset og gi ham mat. Det hadde gått et år siden han hadde vært i kirken, men han sa at han fortsatt ønsket å bli døpt.

Noen dager senere besøkte Erics søster ham og hun så at han var svært syk. Hun løp hjem og fortalte det til moren. Selv om moren hadde fått permanente benskader i ulykken med Eric, gikk hun til sykehuset mens hun rykket til av smerte for hvert skritt. “Du må komme hjem,” sa hun til Eric. “Hvis du skal dø, vil jeg i det minste ha deg i nærheten.”

Neste morgen kom søstermisjonærene hjem til dem. “Du var ikke på sykehuset,” sa søster Peprah. “Så vi kom hit.” Sammen med dem var eldste og søster Wood, seniormisjonærer fra New Zealand. De vurderte behovene og lovet å komme tilbake.

Noen dager senere tok Erics far familien med tilbake til gården – alle bortsett fra Eric, som igjen måtte være alene uten mat eller vann. Da eldste og søster Wood kom tilbake og fant Eric alene og sulten, kom de med mat og vann til ham. De kom tilbake neste dag og la merke til at det rant væske nedover benet hans, og fant et stort, åpent sår på låret hans. De kjørte straks Eric tilbake til sykehuset.

Eldste og søster Wood fikk vite om et medisinsk humanitært team fra USA som skulle komme til Ghana. Teamet ville utføre en operasjon for Eric uten kostnad. Kirurgen behandlet såret på Erics ben. Men da han så hvor alvorlige Erics sår var, i tillegg til benmargsbetennelsen, fant han ut at han ikke kunne gjøre alle nødvendige inngrep i Ghana. Basert på hans anbefaling innledet den humanitære organisasjonen en prosess som til slutt skulle bringe Eric til USA for å motta ytterligere behandling og lukke sårene hans for godt. I tillegg sa et herberge i Winneba i Ghana, som drives av medlemmer av Kirken, seg villig til å la Eric bo der når han kom tilbake, slik at han kunne gå på skolen og fullføre sin utdannelse.

Mens han er i Utah for å bli operert, besøker Eric det glitrende bassenget nær Salt Lake tempel. Eric sier han elsker følelsen av fred som han finner ved Salt Lake tempel.

Herren sørget for ham

Eldste Wood, som tidligere jobbet som ingeniør, gjenoppbygget Erics hånddrevne trehjulssykkel. Han utførte en lignende overhaling av rullestolen hans. Han snakket også med president Cosgrave i Ghana Kumasi misjon, som er lege. De kom frem til at Eric kunne bli døpt dersom de rette forholdsreglene ble tatt.

Eric viser trehjulssykkelen sin til moren og søsknene etter at seniormisjonærene har reparert den.

“Eldste Wood pakket meg inn i plast, med tape rundt plasten,” forklarer Eric. “Så bar han meg til en døpefont fylt med vann behandlet med desinfeksjonsmiddel. Jeg ble døpt 26. juni 2016.” Eric hadde stolt på Herren, og Herren hadde åpnet en mulighet.

I dag studerer Eric for å bli datatekniker. Men han føler også at han kan påvirke andre ved hjelp av musikk – han liker å rappe på twi. Hans positive budskap handler om hvordan Gud reddet ham. Et av hans favorittskriftsteder lyder: “Se hen til Gud og lev” (Alma 37:47). Og han sier fortsatt: “Jeg ser Gud i alt.”

Han tilføyer: “Jeg vil ikke at noen skal tro at måten vår himmelske Fader har velsignet meg på, er identisk med hvordan han vil velsigne dem. Men han vil velsigne dem som stoler på ham. Når du må takle vanskelige ting, må du be og stole på Gud.”