Jeg ble rørt av president Nelsons budskap på konferansen om at Gud ønsker å snakke med meg og fortelle meg hva Han vil at jeg skal gjøre. I dag tenkte jeg å prøve det ut. Jeg ba om at jeg kunne være til hjelp for noen i dag. Etter lunsj måtte jeg fylle bensin på bilen. Jeg fikk en tanke om at jeg måtte kjøpe bensin til noen. Litt skeptisk tenkte jeg: “Vi får se.” Jeg begynte å fylle min egen bensin. En minibuss kjørte opp ved siden av meg, og en dame kom ut sammen med sin sønn. Hun tok frem håndvesken sin og begynte å rote gjennom den.
Jeg var ferdig å fylle da jeg hørte henne si litt engstelig: “Unnskyld meg.” Jeg snudde meg og så et bekymret uttrykk i ansiktet hennes.
Jeg fortalte henne at jeg skulle kjøpe bensin til noen i dag. “Er denne noen deg?” Overrasket, begynte hun å gråte. “Det er noen som passer på deg i dag”, sa jeg. Jeg gikk rundt pumpen og satte inn kredittkortet mitt. Etterpå gikk jeg tilbake til bilen min og kjørte av gårde med en absolutt forsikring om at det er noen der oppe som passer på meg også. Takk Gud for profeten!”
– Jonathan Bensons historie, delt på Liahonas Facebook-side