Til vi ses igjen
Lignelsen om den uforstandige bien
Fra Improvement Era, september 1914, 1008–9; tegnsetting og rettskrivning er standardisert.
Hvor mange av oss er klokere enn den uforstandige bien?
Foto © iStock/Thinkstock
Noen ganger har jeg arbeidsforpliktelser som krever ro og tilbaketrukkethet … Det tilfluktsstedet jeg liker best, er i et øvre rom i tårnet av en stor bygning … Rommet er litt vanskelig tilgjengelig og relativt sikkert mot menneskelig forstyrrelse …
Jeg er imidlertid ikke alltid uten besøkende, spesielt om sommeren. For når jeg sitter med vinduene åpne, finner flygende insekter tidvis veien inn og deler stedet med meg …
En vill bie fra åsene i nærheten fløy en gang inn i rommet, og med jevne mellomrom i en time eller mer hørte jeg den behagelige summingen fra dens vinger. Den lille skapningen forsto at den var fanget, likevel var alle dens anstrengelser for å finne veien ut gjennom det delvis åpne vinduet forgjeves. Da jeg var klar til å stenge og forlate rommet, åpnet jeg vinduet helt og prøvde først å lede og så jage bien ut i frihet og sikkerhet, for jeg visste godt at hvis jeg lot den være igjen i rommet, ville den dø slik andre insekter som var blitt innesperret der, hadde omkommet i den tørre, innestengte luften. Jo mer jeg prøvde å jage den ut, desto mer besluttsomt motsatte den seg mine forsøk. Dens tidligere fredelige summing lød nå svært hissig, og dens lynsnare flukt ble fiendtlig og truende.
Den traff meg i et øyeblikks uoppmerksomhet og stakk hånden min – den hånden som ville ha ledet den til frihet. Til slutt slo den seg ned på en hengelampe i taket, hvor jeg ikke kunne nå den for å hjelpe eller skade den. Den skarpe smerten fra dens uvennlige stikk vekket snarere medlidenhet enn sinne hos meg. Jeg visste hva den uunngåelige straffen for dens forfeilede motstand og trass var, og jeg måtte overlate skapningen til dens skjebne. Tre dager senere kom jeg tilbake til værelset og fant den døde, livløse bien på skrivebordet. Den hadde betalt for sin stahet med sitt liv.
For biens kortsiktighet og egoistiske misforståelse var jeg en fiende, en vedvarende forfølger, en dødelig fiende fast bestemt på å drepe den. I virkeligheten var jeg dens venn, og ønsket å gi den tilbake det livet den hadde satt på spill ved sitt eget feiltrinn. Til tross for dens gjenstridighet, forsøkte jeg å redde den fra dødens fengsel og slippe den ut i friheten i luften der ute.
Er vi så mye klokere enn bien at det ikke er noen analogi mellom dens uforstandige valg og vårt liv? Vi er tilbøyelige til å kjempe, noen ganger voldsomt og i sinne, mot den motgang som tross alt kan være en tilkjennegivelse av overlegen visdom og kjærlig omsorg, rettet mot vår midlertidige komfort til fordel for vår vedvarende velsignelse. I jordelivets trengsler og lidelser er det en guddommelig tjenestegjerning som bare den gudløse sjel helt kan unngå å skjelne. For mange har tap av rikdom vært til velsignelse, et forsynets middel til å lede dem eller tvinge dem bort fra rammen av egoistisk nytelse til solskinnet og det fri, hvor grenseløse muligheter venter på innsats. Skuffelse, sorg og lidelse kan være uttrykk for en allvitende fars godhet.
Tenk etter hva den uforstandige bien kan lære deg!