Forstå Kirkens historie ved studium og tro
I dag lærer vi om fortiden ved hjelp av ufullstendige biter av historien. Når vi studerer disse opptegnelsene, må vi huske at de ikke representerer hele fortiden.
Historisk foto av Salt Lake City, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske arkiv
Historie betyr langt mer enn å pugge datoer og fakta til en prøve. Hver dag arbeider arkivarer, bibliotekarer og historikere ved Kirkens historiske bibliotek med å samle, bevare og dele opptegnelser om fortiden som hjelper oss å se Guds hånd i Kirkens historie og i vårt eget liv. Å forstå vår historie innebærer en prosess med læring og oppdagelse som kan styrke vårt vitnesbyrd, hjelpe oss å avklare tvil, fortelle de beste historiene, skjelne sann lære og forbedre vår tenkning. Når vi tilegner oss “kunnskap om historie”, vil vi også bidra til å tilveiebringe “Sions frelse” (L&p 93:53).
Som historiker har jeg etter hvert forstått at vi lærer om historie “ved studium og også ved tro” (L&p 88:118). Tro og studium møtes når vi ydmykt nyter Skriftene, leser og reflekterer over flere historiske kilder, ser sammenhengen mellom skriftsteder og historiske kilder, vurderer informasjon i passende sammenhenger, merker oss mønstre og temaer og utleder relevante lærdommer. Disse vanene hjelper oss å forstå historiske fakta og finne svar på våre spørsmål. Flere prinsipper kan hjelpe oss å tenke på historien på måter som åpner vårt sinn for en dypere forståelse.
Fortiden er borte – bare biter er igjen
Fra vårt perspektiv i dag er fortiden stort sett borte. Menneskene er døde. Deres erfaringer er avsluttet. Men biter av fortiden finnes fortsatt – brev, dagbøker, opptegnelser om organisasjoner, materielle gjenstander. I dag lærer vi bare om fortiden indirekte gjennom bitene som er igjen. Informasjon blir alltid borte på veien mellom fortid og nåtid. Vi må studere opptegnelsene som overlever, samtidig som vi husker at de ikke representerer hele fortiden.
Overvei et eksempel: Når Joseph Smidt holdt taler til de hellige, hadde han vanligvis ingen forberedt tekst, og ingen lyd- eller videoopptak ble gjort. Selv om noen av de tilstedeværende kan ha skrevet notater eller refleksjoner, er det enda færre av disse notatene som har overlevd. Dermed kan vi ikke hevde å kjenne til alt Joseph Smith har sagt, selv om vi for eksempel kan sitere Wilford Woodruffs notater om Josephs preken.
I andre tilfeller er det viktige deler av Kirkens historie som ennå ikke er funnet. For eksempel, har vi ingen opptegnelser om Peter, Jakob og Johannes’ besøk (se Joseph Smith - Historie 1:66-75). På samme måte, selv om vi har opptegnelser om at prestedømmet ble tilbakeholdt fra menn av afrikansk avstamning, har ingen opptegnelse overlevd som autorativt forklarer hvorfor denne praksisen begynte. I studiet av historien er ikke fravær av informasjon en gyldig grunn til tvil. Det å lære av fortiden består av å gjøre en innsats for å samle sammen så mye pålitelig, og der det er mulig, bekreftet informasjon, mens vi holder tilbake vår endelige dom over deler av historien som vi ikke kan forstå fullt ut fordi vi mangler informasjon.
Fakta snakker ikke, men det gjør historiefortellere
Fordi de overlevende bitene av fortiden er ufullstendige, forsøker noen å sette bitene sammen for å fortelle en historie. De tidligste historiene ble fortalt av deltagere, og de beskriver som regel det de opplevde og hvorfor det var viktig for dem. Noen deltagere fortalte sine historier ved flere anledninger til forskjellige målgrupper. Noen hendelser drev mange deltagere til å fortelle om sine opplevelser. Andre hendelser ble glemt inntil en senere opplevelse minnet dem om dem.
Historier blir samlet og gjenfortalt av andre av mange grunner – for å underholde et publikum, selge et produkt, forme opinionen eller fremme en forandring. Hver historie blir en tolkning av fortiden, bygget på faktiske biter og påvirket av fortellerens hukommelse, interesser og mål. Som følge av dette, er historier om fortiden ufullstendige, og noen ganger motstridende. Vi må alltid se på hvem som forteller historiene, hvordan de forteller dem og hvorfor de forteller dem.
Joseph Smith ga et eksempel på hvordan man kan vurdere historiefortellere og fakta. I 1838 sa han at det allerede var “mange rykter som [var] satt i omløp av ondsinnede og beregnende personer om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, dens opprinnelse og fremgang”. Som følge av dette skrev han en historie som hadde til hensikt å “gi alle som søker etter sannheten, kunnskap om de faktiske forhold slik de har funnet sted, både med hensyn til meg selv og til Kirken så langt jeg har kunnskap om slike kjensgjerninger” (Joseph Smith – Historie 1:1). Alle historiene som er fortalt om Joseph Smith, er hverken like verdifulle eller like nøyaktige. Historier som ble fortalt av personer nærmere knyttet til tidligere hendelser, kan være mer pålitelige. De beste historiene tar alle tilgjengelige biter av fortiden i betraktning, og tar hensyn til kildenes perspektiver.
Fortiden er forskjellig fra nåtiden (og slik er det bare)
Når vi prøver å forstå bitene fra fortiden og historiene som fortelles om den, oppdager vi mennesker, steder, erfaringer og tradisjoner som er forskjellige fra våre egne. Endringer i vitenskap, teknologi og kultur gir forskjellige erfaringer med fødsel, måltider, reising, høytider, hygiene, stevnemøter, medisin og død. Forskjellige politiske og økonomiske systemer gir forskjellige opplevelser med utdannelse, valg, frihet og muligheter. Tidligere synspunkter avviker fra våre synspunkter på arbeid, familie, offentlig tjeneste og kvinners og minoriteters rolle og status. Alle timelige områder av menneskers opplevelse forandrer seg med tiden, på både små og store måter.
Fra vårt ståsted i nåtiden virker for eksempel Joseph Smiths bruk av en seersten til å oversette Mormons bok svært annerledes. På hans tid var det imidlertid mange som trodde at fysiske gjenstander kunne brukes til å motta guddommelige budskap. Disse oppfatningene bygget delvis på bibelske historier hvor gjenstander ble brukt til guddommelige formål (se 4 Mosebok 17:1–10; 2 Kongebok 5; Johannes 9:6). En åpenbaring Joseph mottok i forbindelse med organiseringen av Kirken, forklarte at Gud “ga ham kraft fra det høye ved de midler som forut var beredt for å oversette Mormons bok” (L&p 20:8). Selv om “midlene” omfattet en seersten så vel som urim og tummim, kan vi likevel skjelne det doktrinære budskapet “at Gud inspirerer mennesker og kaller dem til sitt hellige verk i denne tidsalder… og dermed viser at han er den samme Gud i går, i dag og for evig” (L&p 20:11–12).
Nåværende forutsetninger forvrenger fortiden
Fordi fortiden var forskjellig fra vår tid, må vi være spesielt påpasselige så vi ikke gjør antagelser om fortiden basert på våre nåværende oppfatninger og verdinormer. Vi kan ikke anta at personer i fortiden var akkurat som oss, eller at de ville verdsette vår kultur eller tro. Vi kan ikke anta at vi nå vet alt, at vi har lest alle kilder, eller at vår nåværende forståelse av fortiden aldri vil forandre seg. Ofte er såkalte problemer med fortiden i virkeligheten bare dårlige antagelser i nåtiden.
For eksempel erklærte Joseph Smith: “Jeg har aldri hevdet å være fullkommen.”1 Hvis vi forutsetter at profeter aldri gjør feil, kan vi bli overrasket over å oppdage tilfeller da Joseph gjorde det. For å “rette opp i” dette problemet skulle vi hverken hårdnakket hevde at Joseph var fullkommen, eller beskylde Kirken for bedrag. I stedet kan vi forstå at Joseph var et menneske, og se ham i sammenheng med andre beretninger om profeter i Skriftene. Som følge av dette kan vi tilpasse våre forutsetninger slik at vi forstår at alle profeter er jordiske, og derfor har ufullkommenheter. Vi kan føle takknemlighet for at Gud tålmodig arbeider med hver enkelt av oss. Å innrømme feil i vår egen tenkning er ofte den vanskeligste delen av å forstå historien.
Å lære historie krever ydmykhet
Når vi kommer ut for historie som er ufullstendig, åpen for tolkning og annerledes enn vi antok, må vi sette vår “lit til den Ånd som leder til… å vandre ydmykt” (L&p 11:12). Fra vårt perspektiv i dag, vet vi åpenbart mer enn deltagerne gjorde om utfallet av fortiden, men vi vet også langt mindre om deres erfaring av å leve i den. De som levde i fortiden, tilhørte sine egne tider, steder og omstendigheter. For å ha kjærlighet og omtanke for deres forskjeller, og innfølingsevne i deres erfaringer, må vi gå frem i ydmykhet og erkjenne våre egne begrensninger. Det krever ydmykhet å ikke dømme mennesker i fortiden ut fra våre normer. Det krever ydmykhet å innrømme at vi ikke vet alt, å vente tålmodig på flere svar, og å fortsette å lære. Når nye kilder blir oppdaget som gir ny innsikt i ting vi trodde vi visste, krever det ydmykhet å revurdere vår forståelse.