Jeg ville finne et tempel
Artikkelforfatteren bor i Auvergne-Rhône-Alpes i Frankrike.
Jeg søkte et hellig sted, og endte med å finne en måte å bli en del av en evig familie på.
Illustrasjon: Andrea Cobb
Det var i 1973. Jeg strevde med noen utfordringer, og ønsket inderlig å kjenne Gud, så jeg bestemte meg for å lese Bibelen. En dag leste jeg om Salomos tempel i 2 Krønikebok 2–5, og jeg følte at et slikt hellig sted kunne finnes på jorden. Så jeg fastet og ba om at jeg måtte bli veiledet av Den hellige ånd til å finne det. Jeg trodde at hvis jeg fant et tempel, ville jeg kunne fortelle en av Herrens tjenere om mine problemer, og han ville hjelpe meg å løse dem.
Så jeg dro av sted for å finne et tempel. Den gangen bodde jeg i Fontenay-sous-Bois, en forstad til Paris, så jeg begynte å kjøre mot byen for å finne et tempel. Jeg så mange bygninger, blant dem kirker og synagoger, men jeg fant ikke noe tempel. Da jeg kom hjem, ba jeg og lurte på hvorfor jeg ikke kunne finne et tempel. Var jeg ikke ren nok? Eller var jeg rett og slett ikke forberedt?
Jeg glemte alt om min mislykkede leting inntil søstermisjonærer for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kom hjem til meg i februar 1980. De fortalte meg at det nærmeste templet var i Zollikofen i Sveits – Bern Sveits tempel.
Jeg ble døpt 12. april 1980, og jeg dro til templet for første gang litt over et år senere, 5. mai 1981. Der var jeg i stand til å gjøre tempelarbeidet for flere kvinner i familien min, blant dem mine bestemødre, tanter og søskenbarn.
Av disse kvinnene var den eneste jeg hadde kjent, min kusine Olga.
Olga, som var fra Italia, giftet seg i svært ung alder, men dessverre var mannen hennes voldelig og utro mot henne. Med hjelp av sin far og sin bror, bestemte Olga seg for å rømme da hun ventet sitt femte barn.
Hun dro av sted for å bo hos sine foreldre og sin bror. Etter at barnet ble født, døde Olga. Olgas foreldre kom aldri over sjokket av hennes plutselige død.
Mens jeg utførte ordinansene for Olga i templet, var det ett ord som stadig dukket opp i tankene mine – misjon. Jeg ble imidlertid forvirret – jeg var opptatt med å oppdra tre barn alene, og det var ikke snakk om at jeg kunne reise på misjon.
Svaret kom flere måneder senere. En dag fortalte min fetter Renzo meg at Olgas mor, min tante Anita, hadde gått bort. Plutselig husket jeg at jeg hadde utført tempelarbeidet for Olga på en tirsdag, og hennes mor hadde gått bort fredagen etter. Med sterke følelser fikk jeg en tilskyndelse om at Olga hadde vært ivrig etter å motta sine tempelordinanser slik at hun kunne ta imot og undervise sin mor i åndeverdenen. Kanskje det var Olgas misjon.
Men min misjon var også å hjelpe mine egne foreldre. Jeg hadde prøvd å snakke med dem om Kirken ved flere anledninger, men de hadde ikke vært interessert. Så etter at mor og far døde, utførte jeg tempelarbeidet for dem så snart jeg kunne.
Da mor og far ble beseglet, hamret hjertet mitt, og øynene mine ble fylt med tårer av kjærlighet. Deretter ble jeg beseglet til mine foreldre. Jeg kunne ikke slutte å tenke på mor, og jeg ønsket å omfavne søsteren som hadde vært stedfortreder for henne. Jeg takket henne for at hun hadde representert mor. Søsteren hadde også tårer i øynene, og hun takket meg for opplevelsen. Selv om jeg ikke kjente henne, føltes det som om vi var i familie.
Mine foreldre ble deretter beseglet til sine foreldre, og Olga, som jeg representerte i ordinansen, ble beseglet til sine foreldre, min onkel Marino og tante Anita.
Hver gang jeg tenker på disse opplevelsene, blir jeg overveldet av følelser. Jeg tenker på Olga, og jeg håper hun utfører sin misjon på den andre siden av sløret. På grunn av tempelordinanser er jeg ikke lenger det eneste medlem av Kirken i min familie. Jeg tror at mor og far tok imot ordinansene som ble utført for dem. Jeg blir fylt med glede og takker Herren for at han har gjort det mulig for meg å skape en evig familie ved hjelp av velsignelsene i hans hellige tempel.