2017
Kommer jeg til å dø?
Februar 2017


Vårt hjem, vår familie

Kommer jeg til å dø?

Artikkelforfatteren bor i Nevada, USA.

Jeg visste ikke hvorfor min sønn plutselig ble skremt av tanker om døden, men evangeliets sannheter inneholder den trøst han trengte.

Bilde
Father and son fixing bike

Min syv år gamle sønn tråkket voldsomt på sykkelen, men kom ingen vei. Kjedet hadde hoppet av. Jeg gikk bort for å hjelpe ham ut av knipen, og snudde sykkelen på hodet så jeg kunne få tilgang til kjedet. Mens jeg arbeidet, sa han: “Pappa? Når jeg dør, vil jeg være dekket av blod?”

Litt sjokkert, kikket jeg opp på ham. Han hadde tårer i øynene.

“Hva? Nei!” sa jeg. “Du kommer ikke til å dø.” Jeg satte meg på fortauskanten, og han satte seg på fanget mitt. Han gråt og gråt. Hvor kom dette fra?

“Vil alle innvollene mine falle ut?” spurte han.

Hadde den lille gutten min sett på skrekkfilmer eller noe? “Nei!” sa jeg. Igjen sa jeg at han ikke skulle dø.

“Nei, pappa. Alle kommer til å dø, ikke sant?”

Jeg trakk pusten dypt. Dette var ikke en samtale jeg forventet å ha med et så lite barn.

Da jeg ble far, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle holde sannheten skjult for mine barn, men tanken på å fortelle noen av dem at de en dag skulle dø, var et mareritt. Jeg prøvde å unnvike spørsmålet. “Du trenger ikke å bekymre deg for det akkurat nå,” sa jeg. “Bare vær en glad gutt og ha det gøy, og ikke engst deg. Du kommer til å leve veldig lenge.”

“Jeg vil ikke dø,” sa han.

“Hva gjør jeg nå?” spurte jeg meg selv. Tanker om å si noe galt og evig traumatiserende virvlet rundt i hodet mitt. “Hva skal jeg gjøre?” Jeg oppsendte en stille bønn om hjelp.

Jeg begynte å fortelle ham om frelsesplanen. Jeg fortalte ham at vi alle er besøkende i denne verden. Jeg fortalte ham at vi alle består av to deler – en kropp og en ånd. Jeg fortalte ham at når folk dør – og, ja, vi vil alle en dag måtte dø – er det bare den fysiske kroppen som slutter å virke. Ånden er evig og vil aldri dø (se Alma 40:11).

Jeg fortalte ham at Jesus Kristus er vår Frelser, fordi han har gjort det mulig for oss alle å være sammen, selv om vi noen ganger må være borte fra hverandre en stund. Jeg lærte ham at Frelseren døde for oss og oppsto, og at fordi han lever, vil vår ånd en dag komme tilbake til kroppen, og vi vil aldri oppleve døden igjen (se Alma 11:43–45).

Han spurte om jeg hadde sett en død person. Jeg fortalte ham at jeg hadde fått anledning til å ta farvel med mine besteforeldre da de ble begravet. Jeg fortalte ham at selv om kroppen deres er død, er ånden deres fortsatt i live, og noen ganger kan vi føle deres tilstedeværelse.

Min sønns frykt avtok, og gråten gikk over i hans typiske fnising. Tanken på slektninger som besøkte oss, selv om vi ikke kunne se dem, fikk ham til å smile.

Vi gikk sammen tilbake til huset, og trillet den reparerte sykkelen inn i garasjen. Jeg tenkte på det jeg hadde sagt. Jeg tenkte på mitt ønske om å si sannheten til barna mine, og svarene jeg hadde gitt min sønn.

I det øyeblikket følte jeg enorm takknemlighet for mitt vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium. Fordi jeg allerede visste at frelsesplanen er sann, kunne jeg snakke med min sønn frimodig og ærlig og gi ham styrke til å overvinne sin frykt.

Min forberedelse til dette øyeblikket begynte lenge før sønnen min ble født. Da jeg forberedte meg til misjon, hadde jeg som mål å få et vitnesbyrd om alle aspekter av evangeliet som jeg kunne bli pålagt å undervise. Det jeg hadde strevd mest med, var de dødes oppstandelse.

Jeg studerte, grunnet og ba. Jeg fastet og ba om et vitnesbyrd. Etter en stund vitnet Den hellige ånd for meg at oppstandelsen er reell, at det virkelig finnes liv etter døden, og at løftene i frelsesplanen er sanne. (Se 1 Nephi 10:19.)

Dette vitnesbyrdet ble viktig på min misjon, men det ble en av mine mest dyrebare gaver da min sønn trengte å finne fred.

Jeg er så takknemlig for dette vitnesbyrdet, og jeg vitner om at frelsesplanen er sann. Jeg vitner om betydningen av å styrke vårt vitnesbyrd, slik at når vi eller våre nærmeste føler frykt, kan vi finne fred i vårt vitnesbyrd og vår forståelse av Jesu Kristi evangelium.