Ungdom
Be om fred
Artikkelforfatteren bor i Arizona, USA.
Mor og far deltok ofte på møter etter kirken, og jeg passet mine tre yngre brødre og hjalp dem å lage lunsj – selv om de ofte var hissige og sultne. Hvis de begynte å krangle, kunne jeg som regel løse det lille problemet raskt. Men noen ganger var det vanskelig å slutte fred når en krangel først hadde startet, fordi jeg selv ble opphisset.
Én ettermiddag hadde brødrene mine spesielt vanskelig for å komme overens. Jeg oppdaget at min innsats for å slutte fred bare gjorde vondt verre, fordi jeg var så opprørt. Så jeg bare laget min egen lunsj og sluttet å snakke. Til slutt kunngjorde jeg: “Jeg skal be. Kan vi være stille et øyeblikk?” Så snart de fikk roet seg, velsignet jeg maten. Før jeg avsluttet bønnen, tilføyde jeg: “Og vær så snill å hjelpe oss å være fredsstiftere.”
I begynnelsen virket det som om de ikke hadde hørt det, og begynte å krangle igjen. Jeg ble irritert, men visste at jeg måtte være så kjærlig og rolig jeg bare kunne fordi jeg nettopp hadde bedt om fred. Etter en stund følte jeg meg veldig rolig. Jeg spiste uten å si noe, og guttene sluttet etter hvert å krangle. Jeg innså at freden jeg følte, var et svar på en enkel bønn. Jeg hadde bedt om å kunne være en fredsstifter, og min himmelske Fader hadde hjulpet meg å være rolig når det var så fristende å kjefte. Jeg vet at han virkelig kan gi oss fred.