Overgangen til Hjelpeforeningen
I fjor la søster Bonnie L. Oscarson, unge kvinners øverste president, og søster Linda K. Burton, Hjelpeforeningens øverste president, ut anmodninger på sine Facebook-sider. De ba unge kvinner og søstre i Hjelpeforeningen, så vel som foreldre, ledere og lærere som er engasjert i å hjelpe unge kvinner, om å fortelle om erfaringer med overgangen fra Unge kvinner til Hjelpeforeningen. De to presidentene fikk kommentarer fra hele verden.
Mange unge kvinner uttrykte begeistring over å være omgitt av sterke kvinner, mens andre var mer tilbakeholdne.
Her følger noen av kommentarene om å gjøre overgangen fra Unge kvinner til Hjelpeforeningen lettere. De er ordnet i to grupper: (1) Hva kan vi gjøre i Unge kvinner? og (2) Hva kan vi gjøre i Hjelpeforeningen?
I Unge kvinner
1. Delta på Hjelpeforeningens åpning.
Mange ledere i Hjelpeforeningen inviterte de unge kvinnene til åpningen en gang i måneden, og laurbærpikene til en leksjon fra tid til annen.
Jill, en leder i Hjelpeforeningen, fortalte hva hennes menighet gjør. Hun skrev: “Vi oppfordrer unge kvinner til å sitte ved siden av en søster i Hjelpeforeningen før møtet og spørre henne om livet hennes. Det hjelper de unge kvinnene å se at søstre i Hjelpeforeningen ikke er så forskjellige fra dem.”
2. Bli kjent med hverandre i sosiale sammenhenger.
“Jeg husker godt da jeg hjalp til med oppvasken under en begravelseslunsj,” skrev Rachel, en ung kvinne. “Jeg fikk anledning til å snakke og le sammen med de andre søstrene som var på kjøkkenet, og jeg følte meg som en del av gruppen. De uttrykte sin tillit til meg. Det var et stort øyeblikk for meg.”
Bekah, en søster i Hjelpeforeningen, tok initiativet til å bli kjent med de unge kvinnene. Hun skrev: “Jeg bruker sosiale medier til å bli venner med ungdommene og bli kjent med det de er opptatt av. Dermed blir vi venner.”
3. Lær av kvinner som er glad i Hjelpeforeningen.
“Jeg vokste opp i en by utenfor Stockholm i Sverige. Mor var enslig,” skrev Britt-Marie. “Jeg var nesten 13 det året mor og jeg ble døpt. Når mor deltok på Hjelpeforeningens kveldsmøter, tok hun meg med så jeg ikke skulle være hjemme alene. Da jeg endelig fylte 18, kjente jeg alle søstrene og var glad i dem.”
Paula skrev: “Som 14 år gammel konvertitt prøvde jeg å utføre tjeneste for enkene, de enslige mødrene og de mindre aktive søstrene. Snart inviterte de meg hjem til seg på familieaktiviteter. Som følge av dette, følte jeg at jeg hadde et rom fullt av mødre på min første søndag i Hjelpeforeningen.”
“Mor, bestemor og tantene mine bar vitnesbyrd ved sitt eksempel,” skrev Lindsey. “De tok meg med på tjenesteprosjekter. Jeg gledet meg virkelig til jeg offisielt skulle bli medlem av Hjelpeforeningen. Overgangen var ikke brå. Hjelpeforeningen var der jeg alltid følte at jeg skulle.”
4. Vær et eksempel.
“Jeg gledet meg veldig til å begynne i Hjelpeforeningen,” sa Emily. “Jeg tror det blant annet skyldtes at jeg alltid hadde et nært forhold til mine ledere i Unge kvinner. De behandlet meg med stor respekt. Jeg hadde ingen betenkeligheter med å slutte meg til søstrene i Hjelpeforeningen, fordi jeg antok at det ville være det samme med dem, og det var det.”
“Jeg skulle ønske mine ledere i Unge kvinner hadde snakket mer med meg om Hjelpeforeningen og kjærligheten og søsterfellesskapet som finnes der,” skrev Marisa.
“Ledere har stor innflytelse på hvordan unge kvinner ser Hjelpeforeningen som helhet,” skrev Tessa. “Jeg tror det er viktig at ledere i Unge kvinner snakker positivt om Hjelpeforeningen og at søstrene i Hjelpeforeningen er imøtekommende.”
“Jeg skulle ønske mine ledere i Unge kvinner ikke hadde fått Hjelpeforeningen til å virke som et kjedelig sted,” skrev Amanda. “Som følge av dette, følte jeg det slik da jeg begynte der.”
I Hjelpeforeningen
5. Gjør overgangen til mer enn en engangshendelse.
Selv om mange presidenter i Hjelpeforeningen gjør noe spesielt for å anerkjenne en ung kvinne på hennes første dag i Hjelpeforeningen, viste kommentarene at lederne også innså at overgangen til Hjelpeforeningen er langvarig.
Raquel, en leder i Hjelpeforeningen i Brasil fortalte hva hennes presidentskap gjorde: “(1) Vi ga hver ung kvinne en velkomstpakke på hennes første søndag. Dette var alltid et gledelig øyeblikk. (2) Som presidentskap hadde vi litt opplæring med dem slik at de visste at de kunne komme til oss. (3) Vi foreslo at unge kvinner ikke skulle kalles til Primær eller Unge kvinner umiddelbart.”
6. Gjør leksjonene relevante for alle søstre.
“I oppveksten var jeg vant til dype evangeliesamtaler med mor,” skrev Christy, “og jeg oppdaget at Hjelpeforeningen ofte var nærmere slike samtaler.”
Jillian skrev: “Jeg hadde lengtet etter åndelig innsikt og satte pris på å få den.”
“Jeg strevde med å forholde meg til leksjonene og til søstre som virket så mye eldre enn meg,” skrev Marisa.
“Det var spennende å høre synspunkter fra kvinner som kunne gi meg et perspektiv på vår jordiske hensikt som jeg ikke hadde sett ennå,” skrev Emily.
7. Sitt sammen med en venn på søndag.
“Jeg hadde ikke et familiemedlem å sitte sammen med,” skrev Lacey, en ung kvinne. “Det betydde veldig mye for meg at søstre sa ‘Hei’ til meg eller satt sammen med meg.”
Kelly, en søster i Hjelpeforeningen, uttrykte det ganske enkelt. Hun skrev: “Hvis man ikke føler seg velkommen, er det vanskelig å fortsette å komme.”
Dessverre var Nikki en søster som følte seg utilpass. Det hun skrev, minner oss om at det alltid er mer vi kan gjøre. “I situasjoner som min, forsvinner noen inn i inaktivitet. Hjelpeforeningen må være et sted hvor vi kan ta imot søstre i alle aldre, uansett hvem de er eller hva de har gjort.”
Crystal gråt på sin første dag. Hun skrev: “Min tidligere leder i Unge kvinner la armen rundt meg og inviterte meg til å sitte sammen med henne. Jeg var sammen med hustruer, mødre og bestemødre. Jeg forklarte mine følelser, og de lyttet. For første gang følte jeg styrken ved å tilhøre en gruppe kvinner som prøver å bli mer lik Kristus. Jeg følte meg så velsignet som fikk være en del av denne verdensomspennende organisasjonen.”
8. Gi unge kvinner anledninger til å tjene.
“Jeg ble bedt om å spille piano på våre søndagsmøter,” skrev Amy. “Å vite at det var behov for meg, hjalp meg å knytte bånd til søstrene. Det er som det president Gordon B. Hinckley (1910-2008) sa om at nye medlemmer av Kirken trenger en venn, en oppgave og næring ved Guds gode ord [se “Finn lammene, fø fårene”, Liahona, juli 1999, 120]. Jeg trengte de samme tingene.”
En ny Hjelpeforenings-søster, Cate, skrev: “Jeg skjønte at jeg hadde en viktig rolle i Hjelpeforeningen etter at jeg ble kalt som lærer. Jeg har lært mye. Jeg er ikke gift ennå, men jeg føler at jeg er klar for ekteskap og morsrollen takket være Hjelpeforeningen.”
Charlotte, en ung kvinne, tok initiativet. Hun skrev: “Jeg har sett etter muligheter til å tjene fordi jeg sjelden har anledning til å delta på søndagens møter i Hjelpeforeningen. Jeg har imidlertid fått rikelig med tjenestemuligheter, og det har lært meg betydningen av Hjelpeforeningen.”
9. Vit du at du er velkommen og ønsket.
Brooke skrev: “Det enkle ønsket kvinnene i menigheten hadde om å stille oss spørsmål om hva som var viktig for oss, betydde mye. Jeg innså at selv om disse kvinnene hadde andre livserfaringer enn meg, hadde vi fremdeles samme grunnleggende håp, drømmer og frykt.”
Robyn hadde det imidlertid vanskelig. “Jeg var ny, og den eneste på min alder i Hjelpeforeningen,” skrev hun. “I begynnelsen følte jeg at jeg ikke hørte hjemme der.” Men Robyn fortsatte å gå sammen med sin mor. “Sakte, men sikkert ble jeg kjent med kvinnene, og ble glad i Hjelpeforeningen og besøkende lærerinners virksomhet.”
Deborah skrev: “Jeg visste at jeg var Hjelpeforenings-søster da Bonnie, Hjelpeforeningens president, ba meg om hjelp til å rengjøre leiligheten til en søster. Søsteren hadde levd i fattigdom og uventet avgått ved døden. Mens vi varsomt gikk gjennom det som hadde vært en vanskelig slutt på livet hennes, kom vi over søsterens brudebilde. Der smilte en betagende og klarøyd brunette mot oss i sin hvite satengbrudekjole. Bonnie sa lavmælt: ‘Det er slik vi vil huske henne.’ Jeg følte kjærlighet til en søster som jeg ikke hadde møtt i jordelivet. Vi var søstre i Hjelpeforeningen. Bonnie og jeg avsluttet dagen med tårer og en klem.”
La oss virkelig bli en “krets av søstre”, som president Boyd K. Packer (1924–2015), president for De tolvs quorum kjærlig kalte oss som søstre i Hjelpeforeningen. La oss bygge på det vi har til felles. Vår overgang fra Unge kvinner til Hjelpeforeningen er Guds måte for oss som hans døtre til å vokse og utvikle oss. Slik Hjelpeforeningens motto sier: “Nestekjærlighet svikter aldri” (se 1 Korinterbrev 13:8).