Bjørnebærbusker
Rhiannon Gainor, California, USA
Illustrasjon: Stan Fellows
Bjørnebær vokser som ugress på vestkysten av Canada. Plantene vokser og gror overalt og vil ta over alt de kan nå – jorder, fortau, veier og strender er fulle av bjørnebærbusker. Om høsten samarbeider naboer om å plukke bær for å bruke dem hjemme.
Da jeg var med og plukket bjørnebær et år, besluttet jeg at jeg ikke bare skulle plukke nok til å lage syltetøy til meg og familien, men jeg skulle også lage mer for å gi til søstrene jeg er besøkende lærerinne for. Det beste stedet å plukke bjørnebær i nabolaget mitt, var nede ved barneskolen, hvor stier og jorder er fulle av busker som er opptil 2,5 meter høye. Jeg hadde allerede vært der og plukket uken før, og jeg visste at mange andre allerede hadde vært der, så det var lite sannsynlig at det var mye bær igjen.
Da jeg forberedte meg til å plukke bær igjen, tenkte jeg at jeg skulle prøve å plukke et annet sted. Da jeg kikket ut kjøkkenvinduet, kunne jeg se en ledig tomt ved siden av gaten. Det var nesten ingen som gikk der, og busker var spredt ut over 4 mål jord. Der måtte det da være mye bær som ingen hadde plukket. Jeg satte bøttene mine bak i bilen og kjørte dit.
Snart var jeg varm, oppskrapet og forvirret der jeg sto midt blant buskene. Buskene var bare, fulle av torner og uten noe tegn til blomster eller bær. Jeg hadde funnet nøyaktig tre bær på hele området, og jeg kunne ikke forstå hvorfor. Men syltetøyglassene mine måtte fremdeles fylles, så jeg dro til skolen for å se om det var bær igjen der.
Da jeg kom til skolens jorder, fant jeg enda mer bær enn jeg trengte, og flere som fremdeles trengte å modnes, selv om mange allerede hadde plukket der. Jeg innså plutselig hva som hadde hendt: Bjørnebærbusker produserer mye mer når bærene høstes. Fordi nabolaget vårt hadde delt denne jordlappen i mange år, svarte buskene med avlinger år etter år. Der buskene ikke hadde blitt brukt, forble de tørre og ufruktbare. Ved å dele denne bjørnebærlappen i årenes løp, hadde vi skapt overflod – det var mer bær enn alle trengte til sammen.
Denne opplevelsen minnet meg om hvordan tiende og fasteoffer fungerer. Herren har lovet oss at når vi betaler tiende, vil han “åpne himmelens sluser for [oss] og utøse en velsignelse over [oss] som det ikke skal være plass til å ta imot” (3 Nephi 24:10). Når vi deler det vi har gjennom inspirerte programmer i Kirken, kan vi skape timelig og åndelig liv for familien, lokalsamfunnet og oss selv.