Bevar troen i en verden i forvirring

Av biskop Gérald CausséFørsterådgiver i Det presiderende biskopsråd

Bilde

Eldste Gérald Caussé

For å styrke vårt vitnesbyrd og beskytte oss mot å feile må vi stadig nære og styrke vår tro.

Jeg ble født i det sydvestlige Frankrike av “gode foreldre” (1 Nephi 1:1) som helt fra jeg var liten, hjalp meg å utvikle tro på Jesus Kristus og et vitnesbyrd om det gjengitte evangelium. På skolen var det derimot mange av mine lærere som uttrykte tvil om enhver religiøs tro, de var til og med fiendtlig innstilt. Ved mange tilfeller hørte jeg Korihors læresetninger fra disse som foraktet min tro:

“Se, de er deres fedres tåpelige tradisjoner. Hvordan kan dere vite at de er sanne?

“… Se, dere kan ikke vite noe som dere ikke ser” (Alma 30:14–15).

Da jeg var 17, begynte jeg å ta filosofi på videregående skole. En dag sa læreren til klassen: “Det er sikkert ingen her som tror at Adam virkelig eksisterte!” Deretter kikket han utover rommet med et inkvisitorisk blikk, klar til å slå ned på den som våget å innrømme en slik tro. Jeg satt som forstenet! Men mitt ønske om å være lojal mot min tro var enda sterkere. Jeg så meg rundt og oppdaget at jeg var den eneste av disse 40 elevene som rakte opp hånden. Læreren, som ble overrumplet, forandret emne.

Alle medlemmer av Kirken møter på et eller annet tidspunkt i livet øyeblikk som setter vitnesbyrdets oppriktighet og styrke på prøve. Å stå tappert imot disse prøvelsene på vår tro hjelper oss å stå støtt i en verden som faller mer og mer ned i stor forvirring. Denne forvirring kommer til uttrykk i flommen av budskap som omgir oss. Med Internetts komme, for eksempel, invaderer et uhindret skred av motstridende meninger og informasjon vår hverdag. Disse motstridende opplysningene kan bli forvirrende og paralyserende.

Hvordan kan vi skille mellom sannhet og villfarelse? Hvordan kan vi unngå å bli som dem som “holdes borte fra sannheten bare fordi de ikke vet hvor de kan finne den.”? (L&p 123:12).

Det er opp til oss om vi vil forbli trofaste i vårt vitnesbyrd. Når jeg tenker på min fortid, innser jeg at grunnen til at min personlige reise lyktes, avhang av noen få enkle prinsipper som holdt meg på riktig kurs. Disse prinsippene gjorde at jeg utviklet meg åndelig tross “den mørke tåken” (1 Nephi 12:17) og snarene som omgir oss alle.

Søk sannheten kontinuerlig

Til dem som hevder at “dere kan ikke vite” (Alma 30:15), har Herren sagt: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere” (Matteus 7:7). Det er et fantastisk løfte.

Kristi disipler hungrer og tørster hver dag etter åndelig kunnskap. Denne personlige praksis er fundert på studium, overveielse og daglig bønn. Dette får oss til å følge Joseph Smiths eksempel, han som kom “til den konklusjon at [han] enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller … be til Gud” (Joseph Smith – Historie 1:13).

Å studere Guds ord beskytter oss mot innflytelsen fra falske læresetninger. Herren sa: “For til den som mottar, vil jeg gi mer, og de som sier: Vi har nok, skal også fratas det de har” (2 Nephi 28:30).

Aksepter ubesvarte spørsmål

I vår søken etter sannhet kan vi bli fristet til å ønske å forstå alt straks. Men Guds intelligens er så uendelig at “det er umulig for mennesket å finne ut alle hans veier” (Jakobs bok 4:8). Vi må akseptere å leve en tid uten svar på alle våre spørsmål. I likhet med Nephi anerkjenner vi trofast at Gud “elsker sine barn, men [vi] forstår ikke hva alle ting betyr” (1 Nephi 11:17).

Men Herren gir oss likevel den kunnskap som er nødvendig for vår frelse og opphøyelse. Han lover: “Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, skal bli gitt dere hvis det er tjenlig for dere” (L&p 88:64). Vi mottar disse svarene litt etter litt, “linje på linje og bud på bud, litt nå og litt da” (2 Nephi 28:30), avhengig av våre behov og vår kapasitet til å forstå.

Det er opp til oss å skjelne mellom spørsmål som virkelig er vesentlige for vår evige fremgang, og slike som følger intellektuell nysgjerrighet, behov for bevis eller ønske om personlig tilfredsstillelse.

Søk Åndens vitnesbyrd

Vi kan alle oppleve stunder med personlig tvil. Slik tvil blir sjelden mildnet ved å søke etter rasjonelle forklaringer. Eksempelvis kan noen vitenskapelige eller arkeologiske oppdagelser forsterke vårt vitnesbyrd om Skriftene, men åndelig kunnskap kan ikke bevises ved logiske eller fysiske funn.

Kunnskap om sannheten er basert på Åndens vitnesbyrd. Apostelen Paulus sa: “Ikke noen [vet] hva som bor i Gud, uten [ved] Guds Ånd” (1 Korinterbrev 2:11).

Vi har blitt forsikret om at “Ånden taler sannheten og lyver ikke” (Jakobs bok 4:13). Ånden kan virke enda sterkere på oss enn våre fysiske sanser. Jesus sa til apostelen Peter, som nettopp hadde erklært sin tro: “Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen” (Matteus 16:17). Når alt kommer til alt – hvor mange av Kristi samtidige var det ikke som ikke forsto hvem han var, til tross for at de så ham med sine egne øyne!

Søk profeters og apostlers ord

Jeg hadde nylig en samtale med en leder i en annen kirke. Han ønsket å finne ut om vi var en kristen kirke eller ikke, og foreslo å organisere en debatt mellom doktrinære eksperter fra våre to religioner.

Men styrken og sannheten i Kristi lære hviler ikke på utfallet av eksperters debatt, men på hans utvalgte disiplers hellige vitnesbyrd. Profeten Joseph Smith erklærte: “De grunnleggene prinsipper i vår religion er vitnesbyrdet om apostlene og profetene, om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet og oppsto den tredje dag og fór opp til himmelen.”¹

I løpet av frafallets mange lange århundrer manglet ikke verden eksperter, men den hadde tapt vitnesbyrdet om Kristus. Resultatet var at menneskers fornuft erstattet styrken i guddommelig åpenbaring.

Når vi har det vanskelig, må vår første innskytelse være å søke Skriftene og levende profeters ord. Deres skrifter er ledestjerner som ikke kan bedra oss: “Derfor gransker vi profetene, og vi har mange åpenbaringer og profetiens ånd. Og når vi har alle disse vitnesbyrd, får vi et håp, og vår tro blir urokkelig” (Jakobs bok 4:6).

Gi næring til din tro

Vi mottar ikke “noe vitnesbyrd før [vår] tro er prøvd” (Ether 12:6). Tro har kraft til å åpne for kunnskap om evige sannheter. I sin fylde blir kunnskap en absolutt og fullkommen visshet. Moroni skrev om Jareds bror: “På grunn av denne mannens kunnskap kunne han ikke holdes utenfor sløret… og han trodde ikke lenger, for han visste og tvilte ikke” (Ether 3:19).

For å styrke vårt vitnesbyrd og beskytte oss mot å feile må vi derfor stadig gi næring til og styrke vår tro. Først må vi ha et rent hjerte og stor ydmykhet. Jakob advarte Nephis folk mot stoltheten til dem som “når de er lærde, tror … at de er vise og lytter ikke til Guds råd, for de setter det til side og innbiller seg at de vet alt best selv” (2 Nephi 9:28).

Det neste er at vi må gjøre noe. Apostelen Jakob forkynte at “troen virket sammen med … gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene” (Jakobs brev 2:22). Vi kan ikke håpe å motta personlig åpenbaring med mindre vi ter oss som trofaste Kristi disipler. Å respektere paktene vi har inngått med Gud, kvalifiserer oss til å ha Den hellige ånd som vår ledsager, og denne opplyser vår intelligens og får vår ånd til å utfolde seg.

Jeg bærer vitnesbyrd om at disse prinsippene er sanne. Jeg vet av erfaring at når vi anvender dem i vårt liv, sikrer de at vi er beskyttet i en forvirret og desorientert verden. De inneholder et strålende løfte: “Og fordi dere har pleiet ordet og gitt det næring med deres flid og med tro og med tålmodighet så det kan slå rot i dere, se, da skal dere snart høste frukten av det, en frukt som er meget dyrebar, … Og dere skal nyte av denne frukten helt til dere er mettet – så dere ikke hungrer, heller ikke skal dere tørste” (Alma 32:42).