2012
Naturkatastrofer – Vi trenger ikke være redde
August 2012


Våre hjem, våre familier

Naturkatastrofer

Vi trenger ikke være redde

Bilde
Eldste Stanley G. Ellis

Når vi søker vår himmelske Faders veiledning, vil Den hellige ånd hjelpe oss å forberede oss på, å tåle og komme oss igjen etter naturkatastrofer.

De siste dager vil være kjennetegnet ved mange katastrofer og oppblomstring av ondskap i verden. Mot disse truslene har Herren og hans profeter gitt oss rettledning om hvordan vi kan være rettferdige og unngå åndelige fallgruber og ondskap. Men katastrofer – som tornadoer, jordskjelv og tsunamier – synes å herje tilfeldig og tilintetgjøre både rettferdige og urettferdige. Disse naturkatastrofene skremmer mange av oss. Men jeg har lært meg at vi ikke trenger være redde katastrofene. Når vi er grunnfestet i evangeliet og når vi er beredt, kan vi stå imot ethvert uvær.

Før uværet: Gjør forberedelse til en familieprioritet

I september 2005 var jeg områdesytti i området Nord-Amerika sydvest, som omfatter deler av USA som Houston i Texas. Vi fikk vite at orkanen Rita – den kraftigste syklonen i historien som noensinne var blitt observert i Mexicogolfen – var på vei rett mot oss. Jeg ble bedt om å overvåke Kirkens nødhjelp i området. Vi konfererte daglig med prestedømsledere, stavspresidenter, misjonspresidenter, representanter for Kirkens velferd og humanitærhjelp og med ledere for nødhjelp. Vi snakket om mye forskjellig – om biskopenes lagerhus var i orden, hvor folk kunne evakuere, og hvordan vi best kunne samordne gjenoppbyggingen etter uværet. Det var en velfungerende innsats fra Kirken og en inspirerende erfaring.

En av stavspresidentene i området ble inspirert åtte eller ni måneder før uværet til å oppfordre stavens medlemmer til å forberede seg. Han ga uttrykk for at han ikke hevdet å være profet, men at Åndens tilskyndelser hadde vært tydelige. Stavens medlemmer fulgte de grunnleggende fremgangsmåter for forberedelse som Kirken har foreslått. Da orkanen rammet, ble ingen medlemmer av staven drept. Fordi medlemmene hadde samlet et nødvendig lager og hadde en plan, var deres situasjon dessuten langt bedre enn den ellers kunne ha vært. De hadde viet Åndens advarsel oppmerksomhet.

En lignende situasjon opplevde min familie og jeg. Omkring tre måneder før orkanen, slo det oss at vi skulle ha generatoren vår til service. Mange i området har små generatorer, slik at de, når uværet rammer og strømmen blir borte, kan ha strøm til å sikre maten i kjøleskap og frysere. Da vi fikk vår generator kontrollert, oppdaget vi at den ikke fungerte. Vi fikk den reparert i god tid før uværet kom. Det endte med at vår familie, medlemmer av menigheten og naboer brukte vår generator etter at orkanen nådde oss. Å reparere den viste seg å være en stor velsignelse.

Dette prinsippet for forberedelse gjelder både enkeltpersoner og familier. Foreldre, dere kan påvirke deres familie sterkt ved å involvere deres barn i forberedelse og i familiebønner for å motta Herrens veiledning. Med andre ord, når familien overveier sin beredskap, skulle spørsmålet: “Hva bør vi gjøre?” være en viktig del av deres familiebønn. Dere kan også snakke om disse emnene og utveksle ideer under familiens hjemmeaften. Deretter iverksetter dere disse planene.

Videre er det beste foreldre kan gjøre, å etterleve disse læresetningene. En eller annen sa en gang at verdinormer er noe man tilegner seg og ikke bare prater om. Jeg oppdaget at dette var sant. Når barn ser at deres foreldre søker og følger Åndens veiledning, vil de lære hvordan åpenbaringens prosess virker.

Under uværet: Følg åpenbaringen du mottar for din familie

Da uværet nærmet seg, var et viktig spørsmål vi stilte oss om folk skulle forlate området. Ånden ledet meg til ikke å komme med en generell anbefaling for hele området, men heller be hver stavsleder, hvert biskopsråd og hver familie ved bønnens hjelp å overveie situasjonen og motta egen inspirasjon om hva de skulle gjøre. Etter som begivenhetene utviklet seg, ble det tydelig at Ånden visste hva som var best for hver enkelt familie.

Eksempelvis visste lederne i én stav at orkanen kom direkte i deres retning, og de rådet medlemmene til å evakuere. Stavspresidenten og hans hustru evakuerte hjem til hans søster. Etterpå skiftet orkanen retning og styrte igjen direkte mot dem. De hadde evakuert rett inn i uværet!

Man kan spørre: “Hva slags inspirasjon var det?” Men overvei hva som hendte. Stavspresidenten og hans hustru visste hvordan man forbereder seg på en orkan, noe hans søster ikke visste. De kunne hjelpe sine slektninger å gjøre seg klar til uværet, og da det inntraff, ble skadene minimale sammenlignet med hva de ellers ville ha blitt. Herren hadde veiledet dem til å gjøre det som var best.

Vår familie følte at vi ikke skulle evakuere. Så vi ble værende. Ikke bare klarte vi oss bra gjennom uværet, men vi var også i stand til å hjelpe andre i området. Noen av våre gifte barn følte at de skulle evakuere og gjorde det. Å gi akt på Ånden hjalp hver familie, menighet og stav.

Etter uværet: La evangeliet fjerne brodden

Noen ganger lider også gode mennesker under naturkatastrofer. Herren fjerner ikke lidelse – det er en del av planen. Et stavssenter i det midtre USA ble for eksempel nylig ødelagt av en tornado. Den tornadoen raserte også stavspresidentens hjem. Han og hans familie mistet alle sine jordiske eiendeler. Men det er også alt de var: jordiske eiendeler. Tapet var bedrøvelig, men det var ikke en ødeleggende katastrofe for evigheten. Noen ganger er det vi mener er viktig, slett ikke viktig. Å innse dette er ikke nødvendigvis lett å akseptere, men det er sant, og når man forstår dette, blir man beroliget.

Det verste scenariet i en av disse naturkatastrofene er at noen kan bli drept. Det er svært sørgelig. Men fordi vi kjenner sannheten, vet vi at også et slikt tap er en del av vår himmelske Faders plan. Vi vet hva livet virkelig er. Vi vet hvorfor vi er her og hvor vi skal hen. På grunn av dette evige perspektiv kan smerten lindres. Kunnskap om frelsesplanen fjerner dødens brodd (se 1 Korinterbrev 15:55).

For lenge siden visste ikke Sadrak, Mesak og Abed-Nego hva som ville skje da de ble kastet inn i den brennende ildovnen fordi de nektet å tilbe en falsk gud. De sa til kongen: “Vår Gud … [vil] frelse oss… Men hvis ikke, … [vil vi likevel ikke] dyrke dine guder” (Daniel 3:17–18).

På lignende vis var mange av den gjenopprettede kirkes pionerer villige til å forsøke å krysse Nord-Amerikas sletter midt på 1800-tallet, selv om de risikerte å dø underveis. Mormons bok beskriver gode mennesker som ble drept, og forklarer at de ”er velsignet, for de er gått bort for å bo hos sin Gud.” (Alma 24:22).

I hvert tilfelle møtte disse døden med tro. På grunn av den fred evangeliet gir, ble dødens brodd fjernet for dem. Selv om det er smertefullt å miste en man er glad i, og selv om de fleste av oss ville hate å dø fordi vi har så mye stort å leve for, er det et faktum at alle skal dø en gang. Når vi kjenner evangeliets plan, vet vi at døden ikke er verdens ende. Vi vil fortsette å leve, og familieforhold kan fortsette også etter at graven har tatt vårt jordiske legeme. I den store plan er ikke døden knusende for evig. Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum forkynte: “Vi lever for å dø, og vi dør for å få leve igjen. I et evig perspektiv dør man kun for tidlig hvis man ikke er beredt til å møte Gud.”1 Et evig perspektiv er en del av den fred evangeliet kan gi oss.

Herren kjenner oss. Herren elsker oss. Og Herren ønsker å hjelpe oss. Katatrofer vil inntreffe, men vi trenger ikke frykte dem. Hvis vi er villige til å bli veiledet og ber om hans hjelp, vil Herren gjennom Den hellige ånd hjelpe oss å forberede oss på, utholde og komme oss igjen etter enhver naturkatastrofe.

Note

  1. Russell M. Nelson: “Møt fremtiden med tro”, Liahona, mai 2011, 34.

Forrige side: Arbeidere rydder i rotet i en leilighet som ble ødelagt under jordskjelvet på Haiti i januar 2010.

Foto: Jeffrey D. Allred © Deseret News

Folk evakuerer Houston, Texas, USA, før orkanen Rita treffer dem.

En frivillig fra “Mormon Helping Hands” sorterer skrotet i Joplin, Missouri, USA, etter en tornado i mai 2011.

Foto: Carmen Borup