2012
Min mors eksempel
August 2012


Min mors eksempel

Bilde
Min mors eksempel

Illustrasjon: Brian Call

Jeg slengte tallerkenen inn i oppvaskmaskinen og gråt av frustrasjon.

“Erin, du kan gå i det bassengselskapet,” sa min far. “Du kan ta deg litt fri.”

“Det er ikke det!” skrek jeg idet jeg stormet ut av rommet.

Det var ikke på grunn av Adrianes selskap jeg var opprørt. Min mor og min yngste søster, Abby, hadde lungebetennelse. Far og jeg hadde tatt oss av dem hele den siste uken og prøvd å få husstellet til å fungere normalt. Det innebar å lage mat, gjøre rent, handle mat, vaske klær og kjøre mine to andre søstre rundt omkring.

Alt dette dempet mine bekymringer og min frykt. Jeg var bekymret for familien og nervøs ved tanken på å reise fra dem snart for å studere. Derfor holdt jeg meg opptatt og prøvde å ignorere frykten. Jeg hadde til og med tenkt å holde meg borte fra Adrianes selskap, men jeg var trett og tanken på en sorgløs kveld og å være sammen med venner ved bassenget gjorde at følelsene tok overhånd. Jeg eksploderte og lot det gå ut over faren min.

Jeg gråt en stund på rommet mitt. Jeg fikk dårlig samvittighet og gikk ovenpå for å se om mor eller Abby trengte noe. Jeg oppdaget at mor ga min febersyke søster medisin. Mor var knapt i stand til å puste og hadde vært sengeliggende i dagevis. Far og jeg ba henne innstendig om å gå til sengs igjen. Vi sa at vi kunne ta oss av Abby. Hun ville ikke høre.

“Jeg har det bra. Dere to må få dere litt søvn,” sa hun. “Abby trenger meg.”

Jeg prøvde å la være å gråte da jeg så mor trøste min 10 år gamle søster. Hun undersøkte temperaturen hennes, hjalp henne i seng og krabbet oppi etter henne og holdt rundt hennes skjelvende kropp. Abby sluttet å jamre og roet seg ved mors beskyttende omsorg.

Mor var sykere enn hun noen gang hadde vært. Sykdommen gjorde at hun ble sendt på sykehus i flere dager. Midt i sin prøvelse glemte hun likevel seg selv. Istedenfor å klage over sin egen sykdom fant hun en måte å lette sin datters lidelse på.

Jeg hadde planlagt å være martyr den kvelden ved å være hjemme for å hjelpe. I stedet ble jeg skamfull på grunn av utbruddet mitt og følte meg ydmyket ved min mors handling. Da jeg så på henne, visste jeg at hun ville gjøre alt for å hjelpe mine søstre og meg.

Jeg følte hennes kjærlighet den kvelden og ønsket å følge hennes eksempel. Jeg besluttet å vise dem jeg er glad i at jeg vil være der når de trenger meg, uansett hvilket personlig offer det måtte kreve.