Se på siste side
Natalia Shcherbakova, Ukraina, som fortalt til Pavlyna Ubyiko
Da jeg ble medlem av Kirken, var jeg ivrig etter å involvere meg i slektshistorisk arbeid. Jeg begynte å besøke lokale arkiver for å lete etter opplysninger om mine forfedre i offentlige opptegnelser.
Jeg syntes arbeidet var givende, men det var ikke alltid lett. Den gamle håndskriften var ofte vanskelig å lese, og noen bøker var mugne, noe som forverret min astma. Jeg fortsatte likevel å forske så godt jeg kunne.
En dag lette jeg etter min bestefars fødselsdato. Jeg fant en bok på 1500 sider som kunne være nyttig. Men hva om den ikke hadde svaret jeg trengte? Jeg gruet meg for å se gjennom flere store, støvete bøker.
Jeg begynte å titte fort gjennom bokens innhold og håpet jeg skulle få øye på et kjent navn. Plutselig syntes jeg at jeg hørte noen si: “Siste side.” Jeg så meg rundt, men det så ikke ut til at noen hadde snakket til meg. Jeg fortsatte og leste noen sider til. Så hørte jeg de samme ordene igjen: “Siste side.” Noe nølende bestemte jeg meg for å se på den siste siden. Jeg fant det som vanligvis står der: Et sammendrag av barn som er født, og totalt antall sider. For sikkerhets skyld sjekket jeg siden foran, men fant ikke noe nyttig der. Så jeg bladde tilbake til siden jeg hadde holdt på å lese tidligere.
Min tanker ble snart avbrutt enda en gang av den milde, men vedvarende røsten: “Siste side!” Jeg bestemte meg for å prøve siste side igjen og lese den nå velkjente teksten flere ganger.
Da la jeg merke til noe jeg ikke hadde oppdaget tidligere: en ekstra side som var limt inn innenfor det bakerste omslaget. Da jeg leste det som var håndskrevet tvers over siden, så jeg navn på barn som var født i slutten av desember. Der oppdaget jeg min bestefars navn og så at det sto hvor og når han ble født og døpt. Jeg var forbløffet, men fylt av takknemlighet for at jeg var blitt ledet til den informasjonen jeg trengte.
Slektshistorie kan til tider være utfordrende, men jeg vet at Gud leder og hjelper oss i vår innsats.