Dere som trer inn
Vår evne til å bære byrder kan bli mer enn stor nok til å kompensere for den større tjenesten vi vil bli bedt om å yte.
Mine kjære brødre, i kveld vil jeg oppmuntre prestedømsbærere som til tider føler seg overveldet av sitt ansvar. Det er en utfordring jeg har talt om tidligere. Jeg gjør det igjen fordi det så ofte forekommer hos dem jeg er glad i og betjener.
De fleste av dere har oppdaget at deres prestedømsplikter krever langt mer av dere enn dere tror dere kan makte. Det kan ha skjedd da dere ble bedt om å tale under en stavskonferanse foran hundrevis av mennesker. For nye konvertitter kan det ha vært å bli bedt om å be offentlig eller undervise i en klasse for første gang. For noen kan det ha vært å prøve å lære et språk på et opplæringssenter for misjonærer. Hvis grensen ikke var nådd da, hendte det helt sikkert på gatene i en fremmed by da misjonspresidenten påla deg å snakke med alle du traff, for å vitne om Frelseren og evangeliets gjengivelse.
Da kan du ha tenkt: «Når jeg blir ferdig med misjonen, vil det bli lettere å være en trofast prestedømsbærer.» Men noen år senere fikk du enda mindre søvn om natten mens du prøvde å hjelpe en hustru og en nyfødt, være snill og kjærlig, prøve å få deg en utdannelse, hjelpe medlemmene av eldstenes quorum, kanskje med å flytte deres møbler, og prøve å finne tid til å tjene dine forfedre i templet. Du kan ha smilt og tenkt: «Når jeg blir litt eldre, vil det ikke kreve så mye å være en trofast prestedømsbærer. Det vil bli lettere.»
De av dere som er kommet lenger i livet, smiler fordi dere vet noe om prestedømstjeneste. Det er følgende: Jo mer trofast tjeneste dere yter, dess mer ber Herren dere om. Dere smiler lykkelig fordi dere vet at han gir dere større kraft til å bære en tyngre bør.
Men det tøffe ved dette er at for at han skal gi dere slik større kraft, må dere yte tjeneste og vise tro utover det dere mente dere var i stand til.
Det er som muskeltrening. Man må bryte ned muskler for å bygge dem opp. Man bruker muskler helt til utmattelse. Deretter reparerer de seg selv og utvikler større styrke. Større åndelig styrke er en gave fra Gud som han kan gi når vi anstrenger oss til det ytterste i hans tjeneste. Gjennom kraften i Jesu Kristi forsoning kan vår natur bli forandret. Da kan vår evne til å bære byrder bli mer enn stor nok til å kompensere for den større tjenesten vi vil bli bedt om å yte.
Dette hjelper meg å forstå når jeg ser en annen som får prestedømstjeneste til å se lett ut. Jeg vet at de enten har hatt harde prøvelser eller at slike venter dem. Så istedenfor å misunne dem er jeg klar til å hjelpe når det blir tyngre for dem, noe det med sikkerhet vil bli.
Denne prøven av våre grenser for prestedømstjeneste nødvendiggjøres av Guds plan for å kvalifisere hans barn til å leve hos ham igjen for evig. Vår himmelske Fader elsker sine barn. Han tilbød oss evig liv, å leve med ham igjen i familier og i herlighet for alltid. For å kvalifisere oss til å motta denne gave, ga han oss et jordisk legeme, anledning til å bli fristet til å synde og en måte å bli renset på fra synden og oppstå i den første oppstandelse. Han ga oss sin elskede Sønn, Jehova, som vår Frelser for å gjøre dette mulig. Frelseren ble født på jorden, ble fristet, men syndet aldri, og i Getsemane og på Golgata betalte han så prisen for våre synder så vi kunne bli renset. Renselsen skjer bare for dem som har nok tro på Jesus Kristus til å omvende seg fra synd, bli rengjort gjennom dåpens ordinans og inngå og holde pakter om å adlyde alle hans bud. Og det skulle være en mektig fiende for våre sjeler, Lucifer, som med sine legioner ubarmhjertig ville prøve å fange alle Guds barn for å hindre ham eller henne i å oppnå gleden ved evig liv.
I sin godhet og med stor tillit lot vår himmelske Fader, sammen med Frelseren, noen utvalgte av hans sønner på jorden få prestedømmet. Vi har myndighet og kraft til å handle i Guds navn til å tilby Jesu Kristi sanne evangelium og dets ordinanser til så mange av vår himmelske Faders barn som vi kan. Så dere kan se storheten i den tiltro Gud har til oss. Og dere kan forstå den overordentlige betydningen og motstanden vi møter.
Det er ikke overraskende om vi fra tid til annen føler oss nesten overveldet. Din tanke om at «jeg er ikke sikker på om jeg kan gjøre dette», er et tegn på at du forstår hva det innebærer å ha Guds prestedømme. Faktum er at du ikke kan gjøre det alene. Ansvaret er for vanskelig og for viktig for dine og mine jordiske evner. Å innse dette er noe av grunnlaget for god prestedømstjeneste.
Når vi føler slik utilstrekkelighet, er det på tide å minnes Frelseren. Han forsikrer oss om at vi ikke gjør dette arbeidet alene. Det finnes skriftsteder å trekke frem og minnes i de stunder du tviler på dine evner.
Eksempelvis mintes president Thomas S. Monson Frelserens løfter da han velsignet meg for seks måneder siden for at jeg skulle være fryktløs i mitt kall når det syntes vanskelig. Disse Frelserens ord, som han ga til sin lille flokk av prestedømsbærere i denne evangelieutdeling, kom til profeten da han la sine hender på mitt hode: «Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.»1
Løftet som president Monson mintes og siterte, ble oppfylt for meg. Tillit erstattet tvil, Ånden kom, leger ble inspirert, mitt liv ble bevart, og jeg ble støttet. Takket være denne velsignelsen ved president Monson vil det alltid være lett for meg å minnes Frelseren og stole på hans løfte om gå foran og ved siden av oss i hans tjeneste.
Jeg vet at løftet om at engler vil støtte oss, er reelt. Dere kan gjerne minnes Elisas forsikrende ord til sin fryktsomme tjener. Denne forsikringen gjelder oss når vi føler at vi nærmest blir overveldet i vår tjeneste. Elisa møtte reell og fryktelig motstand:
«Da tjeneren til Guds mann stod opp tidlig om morgenen og gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Og tjeneren sa til ham: Å, min herre, hva skal vi gjøre?
Han svarte: Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem.
Og Elisa bad og sa: Herre! Åpne øynene hans så han kan se! Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.»2
Som med Elisas tjener er det flere med dere enn de dere kan se som er imot dere. Noen som er med dere, er usynlige for deres jordiske øyne. Herren vil støtte dere og vil til tider gjøre det ved å kalle andre til å stå sammen med dere. Derfor har vi quorumer. Derfor vil quorumsledere iaktta ansikter og se inn i øyne på quorumsmøter. Derfor gjør biskopen mer enn å presidere i prestenes quorum. Han iakttar prestenes ansikt. Du har en slik biskop eller en slik eldstenes quorumspresident eller en slik misjonspresident. Og han vil hjelpe deg og kalle andre til å støtte deg. Det kan innebære å kalle riktig ledsager til å virke sammen med deg når du trenger det.
Det innebærer minst to ting. Den ene er å anerkjenne og ønske velkommen dem Herren sender for å hjelpe oss. Den andre er å se anledningen til å styrke andre i ethvert oppdrag. En misjonspresident fortalte meg en gang om en misjonær som han tildelte mer enn 12 eller 13 ledsagere. Han sa: «Hver eneste en av disse ledsagerne var i ferd med å reise hjem før tiden eller bli sendt hjem. Men vi mistet ikke én av dem.»
Da jeg senere nevnte dette mirakuløse faktum for den ledsageren som reddet så mange som holdt på å bli overveldet, fikk jeg et svar som overrasket meg: «Jeg tror ikke dette er sant. Jeg hadde aldri noen ledsager som sviktet.»
Jeg kunne se at en misjonspresident var blitt inspirert til å sende riktig engel, gang på gang. Vi kan forvente at vi i vår tjeneste får hjelp sendt til oss på riktig tidspunkt, og de vil se vår styrke og oppløfte oss. Og vi kan se frem til å være den som Herren sender for å oppmuntre en annen.
Jeg kan fortelle noe ut fra egen erfaring om hvordan du kan hjelpe hvis du er den som blir sendt. Like etter at jeg var blitt kalt til De tolvs quorum, fikk jeg en telefon fra president Faust, rådgiver i Det første presidentskap. Han ba meg komme til sitt kontor. Jeg gikk og undret meg over hvorfor han ville ta seg tid til å snakke med meg.
Etter noen vennlige ord så han på meg og sa: «Har det skjedd ennå?» Jeg så forvirret ut, så han fortsatte: «Jeg har lagt merke til deg på møtene. Det synes for meg som du har følt at ditt kall er for stort for deg, og at du ikke er kvalifisert.»
Jeg sa at jeg hadde hatt mine tvil, som om jeg hadde møtt veggen. Jeg ventet at han ville berolige meg. Jeg sa at jeg var glad for at han var klar over mine tvil, og ba om hans hjelp. Men jeg ble overrasket over hans vennlige, bestemte svar. Han sa: «Ikke spør meg. Gå til Ham.» Så pekte han opp mot himmelen. Nå, mange år senere, sitter jeg i det samme kontoret. Når jeg går inn, ser jeg opp og tenker på ham og hvordan han lærte meg ved sitt eksempel hvordan jeg kan hjelpe dem som føler seg overveldet i Herrens tjeneste. Finn en måte å sende dem ut på med tillit til Ham. Hvis de vil følge ditt råd, vil de få den styrke de trenger og mer til.
Gang på gang gjennom livet har Herren latt deg bygge opp styrke, mot og besluttsomhet. Han visste hvor sterkt du trengte dette for å tjene ham. Noe av dette kan dere ha opplevd, slik jeg gjorde, da dere sto sammen med andre prestedømsbærere og sa høyt ordene: «Derfor, se til, dere som trer inn i Guds tjeneste, at dere tjener ham av hele deres hjerte, og av all makt, sinn og styrke, så dere kan stå ulastelige for Gud på den ytterste dag.»3
Når dere forpliktet dere til en slik høy norm og rettet dere etter den, ga Herren dere tillit og styrke som ville være der når dere trengte det, når som helst dere ble kalt til en sak som var større enn egeninteresse. Jeg følte dette en klar vårdag på en gresslette. Jeg hadde fått i oppdrag å forsvare mitt land. Vi var ikke i krig, men jeg tok fatt på en ukjent tjeneste som jeg visste ville kreve alt jeg hadde å gi, kanskje mitt liv. Jeg løftet min høyre hånd sammen med de andre og lovet å forsvare mitt land med «lojalitet og troskap» og at «jeg gjør dette frivillig, uten noen mental tvil eller å ha til hensikt å unndra meg noe, og at jeg godt og trofast vil forvalte det verv jeg tar fatt på, så hjelpe meg Gud.»4
Jeg har ingen tvil om at evnen til å holde dette løftet, hvilket jeg gjorde, hadde blitt styrket i meg fra den tiden jeg var diakon. I mine første år i prestedømmet var jeg mange ganger tilstede ved det som da ble kalt «misjonæravskjedsmøte». Nå er det så mange som aksepterer kallet til å tjene, at vi bare lar dem tale kort på et nadverdsmøte før de reiser. Men den gangen dreide et helt møte seg om misjonæren som skulle reise. Utvalgt musikk var alltid inkludert. Jeg kan fremdeles føle det jeg følte da en kvartett av hjemvendte misjonærer sang: «Jeg går hvor du sender meg hen, o Gud», og videre følgende løfte: «Forkynner hvert ord og hvert sannhetsbud» og til slutt. «Jeg være deg vil til behag».5
Jeg ble rørt da, slik jeg også blir nå, av overbevisningen om at løftet var sant for meg og for oss, i all vår prestedømstjeneste. Vi vil finne glede i å dra hvor som helst Herren vil vi skal tjene. Vi vil motta åpenbaring til å tale hans ord og innby vår himmelske Faders barn til å bli forandret på grunn av forsoningen, og verdige til å vende hjem og bo hos ham. Og jeg følte da, som jeg gjør nå, at vår trofaste tjeneste ville la ham forandre vårt hjerte så vi blir verdige til å være sammen med ham, og til å tjene ham for alltid.
Jeg bærer vitnesbyrd om at når vi gjør alt vi kan i vår prestedømstjeneste, vil Herren gi oss det mot vi trenger og forsikring om at han er med oss og at engler vil støtte oss.
Jeg vitner om at vi er kalt av Gud. Dette er hans sanne kirke, og dere har hans evigvarende prestedømme. Jeg er et vitne til at president Thomas S. Monson innehar alle prestedømmets nøkler og utøver dem i verden i dag. I Jesu Kristi navn. Amen.