Hedre prestedømmet og bruk det godt
Det fullkomne eksempel å følge for å bruke det hellige prestedømme, er vår Frelser Jesus Kristus. Han brukte det med kjærlighet, medfølelse og nestekjærlighet.
Mine kjære brødre, vi er samlet over hele verden i et strålende brorskap av Guds hellige prestedømme. Hvor velsignet vi er som kan være blant de svært få menn på jorden som er betrodd myndighet til å handle i Frelserens navn og velsigne andre gjennom rettferdig bruk av hans prestedømme.
Jeg undres, brødre, hvor mange av oss som seriøst tenker over hvilken uvurderlig verdi det er å inneha Det aronske og Det melkisedekske prestedømme. Når vi tenker over hvor få menn som har levd på jorden som har mottatt prestedømmet, og hvordan Jesus Kristus har bemyndiget disse til å handle i hans navn, skulle vi føle stor ydmykhet og inderlig takknemlighet for det prestedømme vi bærer.
Prestedømmet er myndighet til å handle i Guds navn. Denne myndigheten er nødvendig for oppfyllelsen av hans verk på jorden. Prestedømmet vi bærer, er en delegert del av Guds evige myndighet. Når vi er sanne og trofaste, vil vår ordinasjon til prestedømmet være evig.
Men overdragelsen av myndighet alene gir i seg selv ingen kraft til embedet. I hvilken utstrekning vi kan bruke prestedømmets kraft, avhenger av vår egen verdighet, tro på vår Herre Jesus Kristus og lydighet til hans bud. Underbygget av en fast grunnvoll av kunnskap om evangeliet, vil vår evne til å bruke prestedømmet verdig økes betydelig.
Det fullkomne eksempel å følge for å bruke det hellige prestedømme, er vår Frelser Jesus Kristus. Han brukte det med kjærlighet, medfølelse og nestekjærlighet. Hans liv var et uforlignelig eksempel på ydmykhet og kraft. De største velsignelser ved bruk av prestedømmet kommer ved ydmyk tjeneste for andre uten tanke på oss selv. Ved å følge hans eksempel som en trofast, lydig prestedømsbærer kan vi få tilgang til stor kraft. Når det er påkrevet, kan vi bruke kraften til å helbrede, velsigne, trøste og gi råd, ved trofast å følge Åndens stille tilskyndelser.
Jeg ber dere om i noen minutter å tenke dere at dere og jeg er alene på et stille sted hvor omgivelsene tillater Den hellige ånd å lede oss. Noen av dere har jevnlig verdighetsintervjuer, mens andre har kall hvor det sjelden forekommer. Kan dere en liten stund tenke dere at dere og jeg vil ha et fortrolig prestedømsintervju?
Mens vi har denne stunden sammen, ber jeg dere tenke igjennom deres personlige verdighet til å bruke den hellige myndighet dere innehar. Jeg vil også be dere overveie hvor konsekvent dere bruker deres prestedømme til å velsigne andre. Jeg har ikke tenkt å kritisere, men å bidra til å øke de fordeler det medfører å bruke deres prestedømme.
Er dine innerste, personlige tanker kanalisert for Den hellige ånds veiledning, eller ville de ha godt av en grundig husrengjøring? Nærer du ditt sinn med oppbyggende materiale, eller har du gitt deg hen til forlokkende pornografisk litteratur eller tilsvarende nettsider? Unngår du samvittighetsfullt bruk av stimuli og stoffer som strider mot Visdomsordets innhold, eller har du unnskyldt deg med noen personlige unntak? Er du ytterst påpasselig med å kontrollere hva som tilflyter deg gjennom øyne og ører, for å sikre at det er sunt og oppbyggende?
Hvis du er skilt, ivaretar du da det reelle økonomiske behovet til de barna du er far til, og ikke bare det lovpålagte minimumskravet?
Hvis du er gift, er du da trofast mot din hustru mentalt såvel som fysisk? Er du lojal mot dine ekteskapspakter ved aldri å snakke med en annen kvinne om noe du ikke ønsker at din hustru skal høre? Er du snill mot din hustru og dine barn og støtter dem? Hjelper du din hustru ved å gjøre noe av husarbeidet? Tar du initiativ til familieaktiviteter som skriftstudium, familiebønn og familiens hjemmeaften, eller fyller din hustru det hullet din manglende oppmerksomhet skaper i hjemmet? Forteller du henne at du er glad i henne?
Hvis noen føler seg utilpass med noen svar dere mentalt har gitt på de spørsmålene jeg har stilt, så gjør noe med det nå. Hvis det er snakk om verdighet, oppfordrer jeg dere i all min kjærlighet til å snakke med biskopen eller et medlem av stavspresidentskapet nå. Dere trenger hjelp. Det som plager dere, vil ikke gå over av seg selv. Hvis du ikke gjør noe, vil det sannsynligvis bli verre. Det kan være vanskelig for deg å snakke med din prestedømsleder, men jeg oppfordrer deg til å gjøre det nå for din egen skyld og for dem du elsker.
Brødre, jeg snakker nå om hvordan prestedømmet skulle brukes til å velsigne andre, spesielt vår himmelske Faders døtre.
Familieerklæringen fastslår at mann og hustru skulle være likeverdige. Jeg er sikker på at enhver hustru i Kirken vil hilse det velkommen og gi sin tilslutning. Om det skjer eller ikke, avhenger av ektemannen. Mange ektemenn praktiserer likeverdighet mellom seg og sin hustru, til begges fordel og til barnas velsignelse. Men det er mange som ikke gjør det. Jeg oppfordrer enhver mann som nøler med å skape likeverd mellom seg og sin hustru, til å etterkomme det inspirerte rådet fra Herren og gjøre det. Likeverd gir det største utbytte når både mann og hustru søker Herrens vilje når de skal ta viktige avgjørelser for seg selv og familien.
Vær følsomme for Åndens tilskyndelser når det gjelder bruk av det overmåte store privilegium å handle i Herrens navn gjennom deres prestedømme. Bli mer oppmerksom på hvordan du kan gjøre mer bruk av prestedømmets kraft overfor dem du elsker og tjener. Jeg tenker da spesielt på personer som en trengende enke som sannsynligvis kunne nyte godt av en forståelsesfull, medfølende prestedømsbærer. Mange av disse vil aldri be om hjelp. Vær oppmerksom på en rekke utfordringer du kan hjelpe henne med i hjemmet, som å dempe engstelse gjennom en inspirert prestedømsvelsignelse, eller behov for små reparasjoner.
Biskop, vær følsom og oppmerksom overfor de søstre som virker i ditt menighetsråd. De kan kartlegge behov hos de kvinner i menigheten som ikke er velsignet med prestedømme i hjemmet. Ved et hjemmebesøk kan Hjelpeforeningen avdekke behov og anbefale deg løsninger. For saker utenfor Hjelpeforeningens område kan du kalle på eldstenes quorum eller høyprestenes gruppe til å hjelpe i henhold til behov.
Tillegger du som biskop, når du snakker med et ektepar med ekteskapsproblemer, mann og hustru samme troverdighet? Når jeg reiser rundt i verden, ser jeg at noen kvinner kommer til kort ved at en prestedømsleder i større grad lar seg overbevise av en sønn enn en datter av vår himmelske Fader. En slik ubalanse må aldri forekomme.
Får enslige søstre den omtanke og oppmerksomhet de fortjener når de kommer i familiemenigheter? Får de anledninger til å virke i betydningsfulle kall der de føler seg velkomne og ønsket? Får de den nødvendige prestedømsstøtte?
Formålet med prestedømsmyndighet er å gi, å tjene, å oppløfte, å inspirere – ikke å utøve urettferdig kontroll eller tvang. I noen kulturer innehar en mann en dominerende rolle hvor han føler han har myndighet til å kontrollere og styre alt i familien. Dette er ikke Herrens måte. Noen steder eies nærmest hustruen av sin mann, som om hun var hans personlige eiendom. Det er et grusomt, uproduktivt, feilaktig syn på ekteskapet, oppmuntret av Lucifer, som enhver prestedømsbærer må ta avstand fra. Det er tuftet på den feilaktige premiss at mannen skulle være kvinnen overlegen. Intet kunne være lenger fra sannheten. Skriftene bekrefter at vår himmelske Fader sparte sin mest strålende, mest utsøkte, ypperste skapelse, kvinnen, til slutt. Først etter at alt annet var fullført, ble kvinnen skapt. Først da ble verket erklært fullendt og godt.
Om våre hustruer, mødre, bestemødre og søstre og andre viktige kvinner i vårt liv har president Hinckley erklært: «Av alle Den allmektiges skapninger er det ingen som er vakrere, ingen som er mer inspirerende enn en yndig Guds datter som vandrer i dyd med forståelse av hvorfor hun skulle gjøre det, som hedrer og respekterer sitt legeme som noe hellig og guddommelig, som utvikler sitt sinn og stadig øker sin forståelse, som gir sin ånd næring med evige sannheter.»1
Etter guddommelig plan er kvinnen fundamentalt forskjellig fra mannen på mange områder.2 Hun er medfølende og søker det beste for dem hun har omkring seg. Men deres naturlige medfølelse kan bli overveldende for kvinner som ser at det er langt mer å utrette enn de har mulighet for å klare, selv med Herrens hjelp. Noen blir motløse fordi de føler at de ikke gjør alt de skulle gjøre. Jeg tror mange verdige, effektive, hengivne kvinner i Kirken føler det slik.
Uttrykk derfor som ektemann eller sønn takknemlighet for det deres hustru og mor gjør for dere. Gi ofte uttrykk for deres kjærlighet og takknemlighet. Det vil gjøre livet mye rikere, hyggeligere og mer meningsfylt for mange av vår himmelske Faders døtre som sjelden hører et rosende ord og ikke får noen takk for alt det gode de gjør. Når du som ektemann føler at din hustru trenger oppmuntring, skulle du holde henne i armene dine og fortelle hvor høyt du elsker henne. Måtte vi alle utvise ømhet og verdsettelse for de spesielle kvinner som beriker vårt liv.
Ofte ser man ikke den virkelige verdien av noe før det blir fratatt oss. For å illustrere det kan dere tenke dere en mann som hadde tapt bruken av prestedømmet på grunn av overtredelse. Senere ble det gitt ham tilbake som en del av gjengivelsen av ordinanser etter fullstendig omvendelse. Etter gjengivelsen henvendte jeg meg til hans hustru og sa: «Ønsker du en velsignelse?» Hun svarte ivrig ja. Deretter så jeg på ektemannen, som nå var istand til å bruke prestedømmet, og sa: «Har du lyst til å gi din hustru en velsignelse?» Ord kan ikke beskrive de dype følelser som råder ved en slik erfaring og de kjærlige bånd, den tillit og takknemlighet som oppsto. Du skulle ikke være nødt til å tape ditt prestedømme for i større grad å verdsette det.
Jeg kjenner den intense glede og lykke ved å elske, høyakte og respektere min dyrebare hustru av hele mitt hjerte. Måtte deres bruk av prestedømmet og behandling av de viktige kvinnene i deres liv bringe dere den samme tilfredsstillelse.
Som en av vår Herre Jesu Kristi femten apostler på jorden uttrykker jeg mine egne følelser for prestedømmet, som det så fullkomment har blitt sagt av president Howard W. Hunter: «Som spesielle vitner for vår Frelser har vi fått det ærefryktinngytende oppdrag å administrere hans kirkes og rikes saker og betjene hans døtre og sønner hvor de enn befinner seg på jorden. På grunn av vårt kall til å vitne, lede og betjene kreves det at vi utfører det arbeid han har gitt oss til vårt siste åndedrag, uansett alder, skrøpeligheter, utmattelse og følelse av ikke å strekke til.»3
Gud vil stille oss til regnskap for hvordan vi har behandlet hans dyrebare døtre. La oss derfor behandle dem slik han ønsker at de skal behandles. Jeg ber om at Herren vil lede oss til å bli mer inspirerte, følsomme og produktive i det prestedømme vi bærer, spesielt overfor hans døtre. I Jesu Kristi navn. Amen.