Å undervise i evangeliet – vårt aller viktigste kall
Når vi lærer noen grunnprinsipper om undervisning og blitt vist hvordan man skal undervise, kan vi alle klare det.
Nylig bestemte søster Oswald og jeg oss for å lære våre fem år gamle tvillingbarnebarn å hoppe tau. Å hoppe tau er en barnelek hvor man hopper over et tau som først svinges over hodet og deretter under føttene. Etter noen enkle forklaringer prøvde begge pikene seg, men klarte det ikke etter flere forsøk.
Nettopp som vi skulle til å gi opp, kom to eldre nabobarn forbi, og vi ba dem om hjelp. Begge nabopikene var erfarne tauhoppere og kunne vise våre barnebarn hvordan det skulle gjøres. Mens de hoppet, merket jeg meg at nabobarna sang en sang som hjalp dem å hoppe etter rytmen fra det svingende tauet.
Så snart våre barnebarn forsto hoppeprinsippene og ble vist hvordan de skulle hoppe, gikk resten som en lek. Med litt øvelse var begge tvillingene i gang med å mestre det grunnleggende i å hoppe tau.
Under tauhoppe-leksjonen satt et annet barnebarn, som bare var tre år, rolig på plenen og fulgte med. Da en spurte om hun hadde lyst til å prøve å hoppe tau, nikket hun, gikk bort til dem og stilte seg ved siden av tauet. Mens vi svingte tauet, hoppet hun til vår store overraskelse slik hun hadde sett sine søstre gjøre. Hun hoppet én gang, deretter om og om igjen og gjentok høyt sangen som de eldste barna hadde sunget.
Alle våre tre barnebarn hadde oppfattet at det var en kunst å hoppe tau. Det var en enkel ting som de alle kunne gjøre etter å ha lært noen grunnprinsipper og blitt vist hvordan det gjøres. Slik er det også når det gjelder å undervise i evangeliet. Når vi lærer noen grunnprinsipper om undervisning og blir vist hvordan man skal undervise, kan vi alle klare det.
President Boyd K. Packer minner oss ofte om at «vi alle – både ledere, lærere, misjonærer og foreldre – har en livslang utfordring fra Herren om både å undervise i og studere evangeliets læresetninger slik de har blitt åpenbart til oss».1 Som det så enkelt sies av eldste L. Tom Perry: «Enhver stilling i Kirken krever en effektiv lærer.»2
Siden ethvert medlem er en lærer og «undervisning står sentralt i alt vi gjør i Kirken»3, har vi alle et hellig ansvar for å lære noen grunnprinsipper for undervisning. Det finnes mange prinsipper for undervisning og læring, og det er ikke nok bare å lese om dem. Først må vi forstå disse grunnprinsippene, og dernest må vi bli vist hvordan de brukes av dyktige lærere. Dette kan gjøres ved å følge oppmerksomt med på det dyktige lærere gjør i vår egen menighet eller gren og følge det verdensomspennende opplæringsmøtet for ledere om undervisning og læring på Kirkens nettside eller i Kirkens tidskskrifter.4
Grunnprinsippene som gjelder læring og undervisning i evangeliet, finner vi i skriftene. De drøftes også i et utmerket, men ofte oversett, undervisningshjelpemiddel med tittelen Undervisning, intet større kall.5
Når vi ser etter et ideelt lærerforbilde som kan vise hvordan vi skal undervise i evangeliet, trekkes vi uunngåelig mot Jesus av Nasaret. Hans disipler kalte ham «Rabbuni, det betyr Mester» eller «Lærer»6. Han var og er Mesterlæreren.
Jesus skilte seg fra andre lærere i sin samtid ved at han underviste «som en som hadde myndighet»7. Denne myndighet til å undervise og forrette kom fra hans himmelske Fader, for «Gud salvet Jesus … med Den Hellige Ånd og kraft, … fordi Gud var med ham».8
Ifølge dette mønsteret ble Jesus undervist av sin himmelske Fader, slik Johannes skrev. Jesus sa: «Av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg.»9 «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre … For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør.»10
Gjennom alle Skriftene kan vi finne flere eksempler på dyktige lærere i evangeliet som forandret liv og frelste deres sjeler som de underviste. Fra Mormons bok, for eksempel, minnes vi Nephi11, Alma12 og Mosiahs sønner13. Legg merke til den personlige forberedelsen Mosiahs sønner gjorde til å undervise i evangeliet:
«De hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord.
Men dette er ikke alt. De hadde hengitt seg til megen bønn og faste, derfor hadde de profetiens og åpenbaringens ånd, og når de lærte, lærte de med makt og myndighet fra Gud.»14
En annen mektig lærer i evangeliet var Moroni, som ble valgt som «et sendebud fra Guds nærhet»15 for å undervise og lære opp profeten Joseph Smith. Joseph har gitt oss en kort, men detaljert beskrivelse av det Moroni sa og gjorde når han underviste Joseph.16
Første gang Moroni viste seg for Joseph Smith, var Joseph en tenåring på 17 år med lite formell utdannelse. Joseph beskrev seg selv som «en uanselig gutt … ubetydelig i verden»17, og en venn kalte ham senere «uskolert» og «ulærd».18 I hendene på en tålmodig og omsorgsfull lærer som Moroni – og andre himmelske sendebud som underviste ham – skulle denne unge mannen komme til å stå sentralt i det Herren henviste til som «et underlig og forunderlig verk».19
Hvilke prinsipper for undervisning og læring kan vi finne når vi ser hvordan Moroni underviste Joseph Smith? Det finnes en rekke viktige prinsipper å drøfte, men la oss se på tre grunnleggende prinsipper som er vesentlige i god undervisning.
Prinsipp 1: Vis kjærlighet for dem du underviser, og nevn dem ved navn
Joseph Smith sa at da engelen Moroni første gang viste seg for ham, ble Joseph «redd, men at frykten snart forlot ham». Hva var det Moroni gjorde for å fjerne Josephs frykt? Joseph sa: «Han kalte meg ved navn.»20 Lærere som er glad i sine elever og nevner dem ved navn, følger et himmelsk mønster.
I et nylig møte med president Thomas S. Monson merket jeg meg at han hilste på hver enkelt av oss ved navn. Han talte til oss om sin Søndagsskole-lærer som gutt, Lucy Gertsch, og understreket at hun var en lærer som kjente navnene på alle sine elever. President Monson sa om henne: «Uten unntagelse ringte hun til dem som var borte en søndag, eller som aldri kom. Vi visste at hun brydde seg om oss. Ingen av oss har noen gang glemt henne eller hennes leksjoner.»22
Prinsipp 2: Undervis fra Skriftene
Et annet undervisningsprinsipp som Moroni brukte, var at han kjente og underviste fra Skriftene. Joseph Smith sa at ved deres aller første møte «begynte Moroni å sitere profetiene i Det gamle testamente… Han siterte også mange andre skriftsteder, og ga mange forklaringer».23 Gjennom de mange skriftsteder Moroni siterte lærte Joseph om sin profetiske rolle i fremkomsten av Mormons bok og gjengivelsen av det sanne evangelium til jorden.24
Prinsipp 3: Oppmuntring til å grunne på sannheter i evangeliet
Et tredje prinsipp Moroni brukte da han underviste Joseph Smith, var å få ham til å grunne på det som ble undervist. Joseph sier at etter det tredje møtet med Moroni, «måtte [jeg] undre meg over det [jeg] nettopp hadde opplevd».25 Effektive lærere vil ønske å følge det mønster den oppstandne Kristus brukte blant nephittene da han ba folkemengden gå «hjem og overvei[e] de ting» han hadde lært dem, så de kunne «forstå».26
Nephi minner oss på at det å overveie innbefatter bruk av både hode og hjerte. Han sa: «Mitt hjerte fordyper seg stadig i de ting som jeg har sett og hørt.»27 Det å fordype oss i Skriftene og det vi har sett og hørt, innbyr til personlig åpenbaring.
Jeg vitner om at det å undervise i evangeliet er et hellig kall. Når du er glad i elevene dine og kaller dem ved navn, når du åpner Skriftene og underviser fra dem, og når du oppmuntrer elevene til å overveie sannhetene i det gjengitte evangelium og anvende dem, da vil din innflytelse til det gode bli større, og elevene vil bli rikeligere velsignet. På den strålende dag vil de si til deg som det ble sagt til Jesus fra Nasaret: «Vi vet at du er en lærer kommet fra Gud.»28 I Jesu Kristi navn. Amen.