I Sion
Enhver som villig slutter seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og søker å etterleve dens prinsipper og ordinanser, står i «Sion».
Jeg har levd lenge og sett de normer som sivilisasjonen må hvile på for å bestå, bli feid til side bit for bit.
Vi lever i en tid da gamle, hevdvunne normer for moral, ekteskap, hjem og familie lider nederlag etter nederlag i rettslokaler og rådsforsamlinger, i parlamenter og klasserom. Vår lykke er betinget av at vi etterlever nettopp de normene.
Apostelen Paulus profeterte at i vår tid, de siste dager, ville menneskene være «ulydige mot foreldre, … uten naturlig kjærlighet, … uten kjærlighet til det gode, … slike som elsker sine lyster høyere enn Gud» (2. Tim. 3:2-4).
Og han varslet om at «onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går frem til det verre. De fører vill og farer selv vill» (2. Tim. 3:13). Han fikk rett. Ikke desto mindre, når jeg tenker på fremtiden, overveldes jeg av positiv optimisme.
Paulus ba den unge Timoteus å holde fast på det han hadde lært av apostlene, og sa han ville være trygg fordi «helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2. Tim. 3:15).
Kunnskap om Skriftene er viktig. Fra dem lærer vi om åndelig veiledning.
Jeg har hørt folk si: «Jeg ville ha vært villig til å utholde forfølgelse og prøvelser hvis jeg kunne ha levd i Kirkens første tid da det kom en strøm av åpenbaringer utgitt som hellig skrift. Hvorfor skjer ikke det nå?»
De åpenbaringene som kom gjennom profeten Joseph Smith, trykt som hellig skrift, la det permanente grunnlag for den kirken som Jesu Kristi evangelium kunne gå ut fra til «alle nasjoner» (2. Nephi 26:13).1
Skriftene definerer embedet til profeten og presidenten og hans rådgivere, De tolv apostlers quorum, De syttis quorum og Det presiderende biskopsråd, og staver, menigheter og grener. De definerer embedene i Det melkisedekske og Det aronske prestedømme. De etablerer de kanaler som inspirasjon og åpenbaring kan komme gjennom til ledere og lærere, foreldre og enkeltpersoner.
Motstand og prøvelser er annerledes nå. Snarere mer intense, farligere enn i tidligere tider, ikke så rettet mot Kirken som mot oss som enkeltpersoner. De tidligste åpenbaringene, utgitt som hellig skrift til permanent veiledning for Kirken, definerer ordinansene og paktene og er fortsatt i kraft.
Et av disse skriftstedene lover: «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte» (L&p 38:30).
La meg fortelle hva som er gjort for å gjøre oss beredt. Kanskje dere da vil forstå hvorfor jeg ikke frykter fremtiden, hvorfor jeg føler slik positiv tillitsfullhet.
Jeg kan umulig beskrive i detalj, ikke engang nevne alt Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har fått på plass de senere år. Av det vil dere se fortsatt åpenbaring, åpen for Kirken og det enkelte medlem. Jeg skal beskrive noe av det.
For over 40 år siden ble det besluttet å gjøre læren raskt og lett tilgjengelig for ethvert medlem av Kirken ved å tilrettelegge en siste-dagers-hellig utgave av Skriftene. Vi begynte å krysshenvise Kong Jakobs bibel med Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle. Teksten i Kong Jakobs bibel forble totalt uforandret.
Arbeid var gjort for århundrer siden som forberedelse for vår tid. Nitti prosent av Kong Jakobs bibel er oversatt av William Tyndale og John Wycliffe. Vi skylder disse to tidlige oversetterne, disse martyrene, mye.
William Tyndale sa: «Jeg vil sørge for at en gutt som kjører plogen, skal kunne kjenne mer av Skriften enn [presteskapet].»2
Alma hadde kommet gjennom store prøvelser og sto overfor noen enda større. Og opptegnelsen sier: «Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem – derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft» (Alma 31:5).
Det er nøyaktig hva vi så for oss da vi tok fatt på prosjektet med Skriftene: At ethvert medlem av Kirken kunne kjenne Skriftene og forstå prinsippene og læren i dem. Vi satte i gang å gjøre det i vår tid som Tyndale og Wycliffe hadde gjort i sin.
Både Tyndale og Wycliffe led fryktelig forfølgelse. Tyndale led i et iskaldt fengsel i Brüssel. Klærne hans var bare filler, og han frøs forferdelig. Han skrev til biskopen og ba om å få kappen og luen sin. Han tigget om et talglys og sa: «Det er svært trettende å sitte alene i mørket.»3 De ble så rasende over denne anmodningen at han ble hentet fra fengslet og brent på en påle foran en stor folkemengde.
Wycliffe unnslapp døden ved brenning, men kirkemøtet i Konstanz sørget for at hans legeme ble gravd opp og brent og asken spredt.4
Profeten Joseph Smith hadde lånt The Book of Martyrs av John Foxe, en geistlig i det 16. århundre, av mor til Edward Stevenson i De sytti. Etter å ha lest den, sa han: «Jeg har, ved hjelp av urim og tummim, sett disse martyrene, og de var oppriktige, hengivne tilhengere av Kristus i henhold til det lys de hadde, og de vil bli frelst.»5
Å krysshenvise over 70 000 vers i Skriftene og sette til fotnoter og hjelpemidler var åpenbart enormt vanskelig, kanskje til og med umulig. Men det ble iverksatt. Det tok 12 år med hjelp av mer enn 600 personer å fullføre arbeidet. Noen var kyndige i gresk, latin og hebraisk eller hadde kunnskaper om oldtidsmanuskripter. Men de fleste var vanlige, trofaste medlemmer av Kirken.
Inspirasjonens ånd hvilte over arbeidet.
Prosjektet ville ha vært en umulighet uten datamaskiner.
Et bemerkelsesverdig system ble utviklet for å organisere titusener av fotnoter for å åpne Skriftene for enhver plogkjører.
Med et emneregister kan ethvert medlem på få minutter slå opp ord som forsoning, omvendelse, Den hellige ånd, og finne opplysende henvisninger fra alle de fire standardverkene.
Flere år ut i prosjektet spurte vi hvordan fremdriften var i det nitide, strevsomme arbeidet med å alfabetisere emner. De skrev: «Vi har vært igjennom Himmel og Helvete, kommet oss forbi Kjærlighet og Begjær, og nå arbeider vi mot Omvendelse.»
Originalmanuskriptet til Mormons bok kom i våre hender. Det gjorde det mulig å rette opp trykkfeil som sniker seg inn i oversettelser av hellig skrift.
Det mest bemerkelsesverdige i emneregisteret er de 18 sidene med enkel linjeavstand og liten skrift under «Jesus Kristus», den mest omfattende samling av referanser i Skriftene til navnet Jesus Kristus som noen gang er samlet i verdens historie. Følg disse henvisningene, og du vil åpne for hvem sin kirke dette er, hva den lærer og ved hvilken myndighet tingene gjøres, alt forankret i Jesu Kristi hellige navn, Guds Sønn, Messias, Forløseren, vår Herre.
To nye åpenbaringer ble tilføyd til Lære og pakter – kapittel 137, et syn gitt til profeten Joseph Smith i anledning forrettelsen av begavelsen, og kapittel 138, president Joseph F. Smiths syn om de dødes forløsning. Så, idet dette arbeidet var i ferd med å avsluttes før trykking, ble den strålende åpenbaringen om prestedømmet mottatt og bekjentgjort i en offisiell erklæring (se L&p Offisiell erklæring 2). Det viser at Skriftene ikke blir lukket.
Så kom den enorme utfordringen med oversettelse til de forskjellige språkområdene i Kirken. Nå har trippelutgaven med Veiledning til Skriftene blitt utgitt på 24 språk, og flere vil følge. Mormons bok trykkes nå på 106 språk. 49 oversettelser er under arbeid.
Andre ting er også utrettet. Mormons bok fikk en undertittel: Mormons bok – et annet testamente om Jesus Kristus.
Med grunnlæren på plass, like solid som granitten i Salt Lake tempel, og åpen for alle og enhver, kunne flere bli vitne til den konstante strøm av åpenbaringer til Kirken. «Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike» (9. trosartikkel).
Mens utgivelsen av Skriftene gikk sin gang, ble et annet stort arbeid påbegynt. Også dette ville ta år. Hele Kirkens pensum ble omstrukturert. Alle studiekurs i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene – for barn, ungdom og voksne – ble revidert for å rettes mot Skriftene, rettes mot Jesus Kristus, rettes mot prestedømmet og mot familien.
Hundrevis av frivillige arbeidet år ut og år inn. Noen av dem var spesialister på å skrive, på undervisningsmateriell, på undervisning og på andre beslektede områder, men de fleste var vanlige, trofaste medlemmer av Kirken. Alt ble forankret i Skriftene, med vekt på prestedømmets myndighet og med fokus på familiens hellige natur.
Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum utstedte «Familien – en erklæring til verden».6 Deretter utga de «Den levende Kristus – apostlenes vitnesbyrd».7
Religionsseminarer og –institutter ble utbredt over hele verden. Lærere og elever lærer og underviser ved Ånden (se L&p 50:17-22), og alle lærer de å forstå Skriftene, profetenes ord, frelsesplanen, Jesu Kristi forsoning, frafallet og gjenopprettelsen, den gjenopprettede kirkes unike stilling, og å finne de prinsipper og læresetninger de inneholder. Elevene oppmuntres til å gjøre daglig skriftstudium til en vane.
Mandag kveld ble avsatt som familiens hjemmeaften. Alle aktiviteter i Kirken må vike for at familien kan være sammen.
I naturlig rekkefølge ble misjonærarbeidet på ny forankret i åpenbaringene under tittelen «Forkynn mitt evangelium». Hvert år avløses over 25 000 misjonærer for å vende tilbake til sine hjem i 148 land, etter å ha tilbragt to år med å tilegne seg læren og lære hvordan de skal undervise ved Ånden og bære sitt vitnesbyrd.
Prinsipper for prestedømsledelse har blitt forklart. Pliktene for prestedømsquorumer – De aronske og De melkisedekske – har blitt forsterket. Alltid, overalt, er det ledere som har nøklene – biskoper og presidenter – til å gi rettledning, til å oppklare misforståelser, til å avdekke og korrigere falsk lære.
Studiekurset for voksne i prestedømmet og Hjelpeforeningen er basert på læresetninger fra Kirkens presidenter.
Kirkens tidsskrifter har fått ny utforming og utgis nå på 50 språk.
En epoke med enorm tempelbygging pågår, med 122 templer åpne for ordinansarbeid, og to til ble kunngjort i går.
Genealogi ble omdøpt til «slektshistorie». Trofaste medlemmer har det nyeste av teknologi til hjelp med forberedelse og innsendelse av navn til templet.
Alt dette er vitnesbyrd om fortsatt åpenbaring. Det er andre ting, altfor mange til å beskrives i detalj.
I Kirken finnes en sentral kraft dypere enn programmer og møter eller samvær. Den forandres ikke. Den kan ikke forlate oss. Den er konstant og sikker. Den avtar ikke og dør ikke ut.
Selv om Kirken har tilholdssted i møtehus, lever den i hjerte og sjel hos enhver siste-dagers-hellig.
Overalt i verden henter ydmyke medlemmer inspirasjon fra Skriftene til veiledning gjennom livet, og forstår ikke helt at de har funnet denne «verdifulle perlen» (Matt. 13:46) som Herren talte om til sine disipler.
Da Emma Smith, profeten Josephs hustru, samlet salmer til den første salmeboken, tok hun med «Led oss, o du store Jehova», som faktisk er en bønn:
Når så jorden ryster, bever,
fjern all frykt og gi oss ro,
og når dommens ord skal falle,
la oss trygt i Sion bo.8
Enhver som villig slutter seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og søker å etterleve dens prinsipper og ordinanser, står i «Sion».
Enhver kan motta forsikring som kommer ved inspirasjon og vitner om at Jesus er Kristus, Guds Sønn, at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er akkurat det han erklærte den å være: «den eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate» (L&p 1:30). I Jesu Kristi navn, amen.