«Fø mine får»
Folk er mest mottakelige for vår påvirkning når de føler at vi virkelig er glad i dem, og ikke bare ivaretar et kall.
Ved en anledning stilte Frelseren Peter et spørsmål tre ganger: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. [Jesus] sier til ham: Fø mine lam!»1
Fordi han var dypt bekymret for vår himmelske Faders barns ve og vel, ga Herren Peter den spesielle befalingen om å fø lammene. Han bekreftet på nytt den samme bekymringen i nyere tid i en åpenbaring til Joseph Smith:
«Nå sier jeg til deg, og det jeg sier til deg, sier jeg til alle De tolv: Stå opp og bind omkring deres lender, ta deres kors opp, følg meg og fø mine får.»2
Når vi studerer Skriftene, ser vi at Frelseren betjente folk ifølge deres konkrete behov. Et godt eksempel på det skjedde da han var i nærheten av Kapernaum og Jairus, en synagogeforstander, falt ned for Jesu føtter og tryglet Herren om å komme inn i hans hus og velsigne hans datter som lå for døden. Jesus ble med Jairus, til tross for at mengden gjorde det vanskelig for ham å bevege seg raskt.
Da kom et bud og fortalte Jairus at hans datter allerede var død. Enda så sorgfull han var, bevarte Jairus sin urokkelige tro på Herren, som trøstet denne farens hjerte og sa:
«Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst.
Da han gikk inn i huset, lot han ingen bli med seg inn uten Peter, Johannes og Jakob, og barnets far og mor.
Alle gråt og jamret over henne. Men han sa: Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover.
… Han tok henne ved hånden og ropte: Barn, stå opp!
Og hennes ånd vendte tilbake. Hun reiste seg straks opp, og Jesus bød dem å gi henne noe å spise.»3
Jesus var tålmodig og kjærlig mot alle som kom til ham og søkte hjelp for sine fysiske, følelsesmessige eller åndelige sykdommer, og som var motløse og undertrykte.
For å følge Frelserens eksempel må vi alle se oss omkring og hjelpe de lammene som befinner seg i samme situasjon, og løfte dem opp og oppmuntre dem til å fortsette på veien mot evig liv.
Behovet for dette er like stort i dag, eller kanskje større, enn da Frelseren vandret her på jorden. Som hyrder må vi forstå at vi skulle ta vare på hvert eneste av lammene våre og bringe dem til Kristus, det er hensikten med alt vi gjør i Kirken.
Alle aktiviteter, møter eller programmer skulle rettes mot dette formålet. Når vi er innforstått med folkets behov, kan vi styrke dem og hjelpe dem å overvinne sine utfordringer så de vil holde seg støtt på den veien som vil lede dem tilbake til vår himmelske Faders nærhet, og hjelpe dem å holde ut til enden.
Jesu Kristi evangelium handler om mennesker, ikke programmer. Noen ganger, i vår travelhet med å oppfylle våre ansvarsoppgaver i Kirken, bruker vi altfor mye tid på programmer istedenfor å fokusere på personer, og ender med å overse deres reelle behov. Når det skjer, mister vi perspektivet på vårt kall, forsømmer personer og hindrer dem i å nå sin guddommelige mulighet til å oppnå evig liv.
Da jeg nærmet meg 12-årsdagen, ba biskopen om et intervju med meg og lærte meg hvordan jeg skulle forberede meg til å motta Det aronske prestedømmet og bli ordinert til diakon. På slutten av intervjuet trakk han opp et sett med skjemaer fra skrivebordet og oppfordret meg til å fylle dem ut. Det var misjonspapirer. Jeg ble høylig forbauset. Jeg var tross alt bare 11. Men den biskopen hadde en visjon om fremtiden og om de velsignelser jeg ville få hvis jeg forberedte meg grundig til å reise på misjon når min tid kom.
Han viste at han virkelig brydde seg om meg. Han forklarte hva jeg måtte gjøre for å forberede meg både økonomisk og åndelig til å tjene Herren. Etter den dagen intervjuet han, og deretter den biskopen som ble kalt etter ham, meg minst to ganger i året til jeg var 19, og oppmuntret meg til å holde trofast frem med forberedelsene.
De oppbevarte misjonspapirene mine i arkivet sitt, og nevnte dem hver gang vi hadde et intervju. Med mine foreldres hjelp og med oppmuntringen fra kjærlige og tålmodige biskoper dro jeg på misjon. Misjonen hjalp meg å få perspektiv på de velsignelsene Gud har i vente for alle som holder ut til enden.
Det spiller ingen rolle om det er et barn, en ungdom eller en voksen – alle har behov for å føle seg elsket. Vi har i mange år blitt rådet til å fokusere på arbeidet med nye konvertitter og mindre aktive medlemmer. Folk vil holde seg til Kirken når de føler at noen bryr seg om dem.
Blant de siste instruksjonene Frelseren ga sine apostler, sa han:
«Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.
Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»4
Folk er mest mottakelige for vår påvirkning når de føler at vi virkelig er glad i dem, og ikke bare ivaretar et kall. Når vi gir uttrykk for sann kjærlighet, vil de kunne føle Åndens innflytelse og bli motivert til å følge våre læresetninger. Det er ikke alltid lett å elske noen for det de er. Profeten Mormon forklarte hva vi skulle gjøre hvis det kom en slik utfordring:
«Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus, så dere kan bli Guds sønner, så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er, så vi kan ha dette håp, så vi kan bli renset likesom han er ren.»5
Kristus betjente selv mennesker, lettet deres tunge byrde, ga håp til de motløse og lette etter de som var kommet bort. Han viste folket hvor mye han elsket dem og forsto dem og hvor dyrebare de var. Han anerkjente deres guddommelige natur og evige verdi. Selv når han kalte folk til omvendelse, fordømte han synden og ikke synderen.
I sitt første brev til korinterne understreket apostelen Paulus nødvendigheten av å vise sann kjærlighet for alle lammene i Herrens hjord:
«Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp.
Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.
Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt…
Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»6
Når vi følger Frelserens eksempel og læresetninger, kan vi hjelpe folk å oppfylle sin jordiske misjon og komme tilbake for å bo hos vår himmelske Fader.
Om dette bærer jeg vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.