Redskaper i Guds hånd
Deres gode innflytelse er uoverskuelig og ubeskrivelig.
President Hinckley har gitt meg myndighet på vegne av Det første presidentskap til å takke alle som på noen måte har hjulpet til med å bevare liv og eiendom etter katastrofene som nylig har funnet sted og som fremdeles pågår i vårt land.
Mine kjære søstre, jeg føler meg ydmyk overfor det store ansvaret og privilegiet å tale til dere Guds døtre i mange land. Vi har blitt beriket og oppbygget av den korte videopresentasjonen av president Hinckley. Vi er takknemlige for at president Hinckley og president Monson er sammen med oss her i kveld. Vi blir styrket av deres støtte og innflytelse. Søster Parkin, søster Hughes og søster Pingree har inspirert oss. Koret har rørt ved våre hjerter. Når jeg ser inn i ansiktene deres, kan jeg føle deres godhet. Jeg vil rose dere alle for de rettferdige gjerninger dere gjør i det daglige. Selv om det dere gjør bare er kjent av noen få, er det nedtegnet i livets bok hos Lammet1 som en dag vil bli åpnet for å vitne om deres pliktoppfyllende tjeneste, hengivenhet og gjerninger som «redskaper i Guds hånd til å utføre dette store verk».2
Eldste Neal A. Maxwell sa: «Vi vet så lite … om grunnene til at mann og kvinne, så vel som mødre og prestedømsbærere ble tildelt forskjellige plikter. Disse ble guddommelig fastsatt i en annen tid og på et annet sted. Vi er vant til å konsentrere oppmerksomheten om Guds menn, siden de bærer prestedømmet og lederskaps-ansvaret. Men parallelt med denne myndighetslinje går en strøm av rettferdig innflytelse som gjenspeiler de fremragende Guds kvinner i alle tidsaldre og evangelieutdelinger, også vår egen. Storhet måles ikke ut fra hvor meget som er skrevet om et menneske, i avisene eller i Skriften. Historien om Guds kvinner er derfor ennå et uskrevet drama innenfor et annet drama.»3
Noen av dere søstre føler dere kanskje utilstrekkelige fordi dere synes at dere ikke får gjort alt dere ønsker å gjøre. Å være mor og å være foreldre er ytterst krevende. Dere har også kall i Kirken som dere utfører så dyktig og samvittighetsfullt. I tillegg til alt dette er mange av dere dessuten nødt til å arbeide ved siden av å ta dere av deres familie. Jeg føler med enkene og de enslige mødrene som bærer så mye av foreldreansvaret. Generelt gjør dere edle søstre en langt bedre jobb med å holde det hele sammen og få det til å fungere, enn dere er klar over. La meg foreslå at dere tar utfordringene én dag av gangen. Gjør så godt dere kan. Se alt gjennom evighetens linser. Hvis dere vil gjøre det, vil livet anta et annet perspektiv.
Jeg tror at alle dere søstre ønsker å være lykkelige og finne den fred som Frelseren lovet. Jeg tror mange av dere prøver virkelig hardt å holde tritt med alt ansvaret. Jeg ønsker ikke å såre noen. Jeg kvier meg for å bringe opp en sak, men jeg føler at det bør sies. I noen tilfeller bærer vi altfor lenge på vonde følelser etter å ha blitt såret. Vi bruker for mye krefter på å dvele ved ting som er fortid og ikke kan forandres. Vi strever med å lukke døren og gi slipp på sårede følelser. Hvis vi etter noen tid kan tilgi det som måtte ha forårsaket det vonde, vil vi «hente styrke fra en livgivende kilde til trøst» gjennom forsoningen, og vi vil føle tilgivelsens gode fred.4 Noen sår er så smertefulle og dype at helbredelse bare kan skje med hjelp fra en høyere makt og håp om fullkommen rettferdighet og gjenopprettelse i det neste liv. Søstre, dere kan øse av denne høyere kraft og motta dyrebar trøst og indre fred.
Jeg frykter at dere søstre ikke er det minste klar over hvilken innflytelse til det gode dere har i deres familie, i Kirken og i samfunnet. Deres gode innflytelse er uoverskuelig og ubeskrivelig. President Brigham Young sa: «Søstrene i våre kvinnelige hjelpeforeninger har gjort mye godt. Kan dere si hvor mye godt mødrene og døtrene i Israel er i stand til å gjøre? Nei, det er umulig. Og det gode de vil utrette, vil følge dem i all evighet.»5 Jeg er overbevist om at dere er redskaper i Guds hånd i mange av deres roller, og spesielt som mødre.
I arbeidet i riket er menn og kvinner like viktige. Gud betror kvinner å føde og oppdra hans barn. Intet annet arbeid er viktigere. Å være mor er en så viktig rolle for kvinnen. Hellige velsignelser og rettferdig innflytelse har strømmet inn i mitt liv og min families liv fra min elskede hustru, hennes mor, min egen mor, fra bestemødre, mine dyrebare døtre og datterdøtre. Det kjære forholdet til hver av disse kvinnene i mitt liv kan ikke beskrives. Det er spesielt tilfelle med min evige ledsager, Ruth.
Vi ønsker at dere enslige søstre skal vite at vi har stor kjærlighet til dere. Dere kan være mektige redskaper i Guds hender til å hjelpe dette store verk frem. Dere er verdsatt og tiltrengt. Andre kvinner, selv om de er gift, kan ikke bli mødre. Dere som befinner dere i en av disse situasjonene, vær forvisset om at Herren elsker dere og ikke har glemt dere. Dere kan gjøre noe for en annen som ingen andre som noen gang er født, kan gjøre. Dere kan gjøre noe for en annen kvinnes barn som hun kanskje ikke er i stand til å gjøre selv. Jeg tror det vil komme kompenserende velsignelser i dette liv og i det neste til søstre i denne situasjonen. Disse velsignelsene og en beroligende fred vil komme hvis dere kan elske Gud «av hele [deres] hjerte og av hele [deres] sjel og av all [deres] kraft og av all [deres] forstand, og [deres] neste som [dere] selv».6 Dere kan likevel lykkes stort med hva dere enn gjør som redskaper i Guds hender til å utføre dette store verk.
Kvinner påvirker så uendelig mye av det som skjer i verden, til det gode eller på annet vis. Til en viss grad regulerer hustruer og mødre den strøm av velsignelser som tilflyter deres hjem. Hvis du støtter din mann i hans prestedømskall og oppmuntrer dine sønner i deres prestedømsaktiviteter, vil hjemmet bli rikelig velsignet. Du skulle også inntrengende oppfordre dine barn til å hjelpe andre som har behov. Vårt hjem har blitt velsignet fordi min hustru har vært involvert i Hjelpeforeningen så lenge vi har vært gift. Hun var president for Hjelpeforeningen i menigheten og deretter i staven noen år. Mens hun ivaretok sine plikter og møter, ble vårt hjem velsignet med den gode tjenesteånd hun bragte med seg hjem.
Som vi har hørt i kveld, er dere medlemmer av den fineste forening for kvinner i verden. Og som president Hinckley nettopp sa i videoen, erklærte profeten Joseph Smith: «Denne forening skal motta instruksjon ifølge den orden Gud har fastsatt – gjennom dem som er kalt til å lede – og nå vrir jeg nøkkelen om for dere i Guds navn, og denne forening skal fryde seg, og kunnskap og intelligens skal strømme ned fra denne tid av – dette er begynnelsen til bedre tider for denne forening.»7 Flere muligheter har åpnet seg for kvinner siden profeten Joseph Smith vred om nøkkelen på deres vegne enn fra menneskehetens begynnelse på jorden.8
Helt fra begynnelsen har kvinner i Kirken vært redskaper i Guds hånd. Da templet ble bygget i Kirtland, støttet kvinnene opp om arbeiderne, som president Heber C. Kimball skrev:
«Våre kvinner spant og strikket for å skaffe klær til dem som arbeidet på bygningen, og bare Herren vet hvilken fattigdom, prøvelse og elendighet vi gjennomlevde for å fullføre den. Min hustru slet hele sommeren for å hjelpe til med å få det ferdig. Hun hadde 45 kg ull som hun, med hjelp av en pike, spant for å lage klær til dem som bygget templet, og selv om hun hadde anledning til å beholde halvparten av ullen selv som gjen-ytelse for arbeidet, beholdt hun ikke så mye som til å strikke seg et par strømper, men ga det til dem som arbeidet på Herrens hus. Hun spant og vevde og tilvirket stoffer, klippet og sydde klær og ga dem til mennene som arbeidet på templet. Nesten alle kvinnene i Kirtland strikket, sydde, spant og gjorde andre ting for å fremskynde Herrens verk.»9
Polly Angell, hustruen til Kirkens arkitekt, sa at profeten fortalte dem: «Ja, søstre, dere er alltid for hånden. Søstrene er alltid de første og de førende i alle gode gjerninger. Maria var den første ved graven og fikk se den oppstandne Herre, og søstrene er nå de første til å arbeide inne i templet.»10
Dere søstre har guddommelige egenskaper som følsomhet og kjærlighet til det som er vakkert og inspirerende. Dette er gaver dere anvender til å gjøre livet mer behagelig. Ofte når dere søstre forbereder og gir en leksjon, har dere en pen duk og blomster på bordet – noe som er et uttrykk for deres omsorgsfulle og samvittighetsfulle natur. Og motsatt, når brødrene gir en leksjon, pynter de ikke bordet med så mye som en vissen løvetann! Men av og til er dere for harde mot dere selv. Dere tror at hvis ikke presentasjonen er helt perfekt, er den ikke akseptabel. Men jeg vil si dere at hvis dere har gjort deres beste, noe dere vanligvis gjør, vil deres ydmyke offer, hva det enn er, være akseptabelt og behagelig for Herren.
I disse dager utretter besøkende lærerinner mye godt. For tolv år siden ble Suzy kalt til å være Doras besøkende lærerinne. Som barnløs enke var Dora en vanskelig person og nærmest eneboer. I førstningen da Suzy begynte å besøke Dora, ble hun møtt i døren, men aldri bedt inn. Flere måneder senere tok Suzy med noe godt til Dora, men Dora sa hun ikke kunne ta imot det. Da Suzy spurte hvorfor, svarte hun: «Fordi du vil ha noe til gjengjeld.» Suzy forsikret henne: «Alt jeg ønsker, er ditt vennskap.» Etter det gikk besøkene lettere. Gradvis fant Suzy måter å gjøre ting for Dora på og lytte når det var behov for å lytte. Hun fortalte henne også om de gode menneskene i menigheten, om leksjonene og konferansene, og fikk henne på den måten til å føle seg som en del av menigheten. Da Doras helse begynte å skrante, besøkte Suzy henne daglig, og de ble nære venner. Da Dora døde, kunne Suzy i minnetalen over kvinnen andre omtalte som «utilnærmelig», fortelle om en «bemerkelsesverdig kvinne» og «en kjær venn».11 Hun kjente henne som få andre kunne, på grunn av sin tjeneste som besøkende lærerinne.
Hjelpeforeningen er et søsterfellesskap og et sted hvor kvinner lærer å bygge opp sin tro og gjøre gode gjerninger. Som president Hinckley ofte har sagt, trenger vi alle venner. Vennskap fyller oss med varme og kjærlighet. Det er ikke begrenset til unge eller eldre, rik eller fattig, lite kjente eller offentlige personer. Uansett livssituasjon trenger vi alle en som vil lytte til oss med forståelse, gi oss et klapp på skulderen når vi trenger oppmuntring, og styrke oss i ønsket om å gjøre det bedre og bli bedre. Hjelpeforeningen er beregnet å være en slik vennskapssirkel, breddfull av forståelsesfulle hjerter som frembringer kjærlighet og resultater fordi den fremfor alt er et søsterfellesskap.
Dette Hjelpeforenings-møtet blir overført til mange land over hele kloden. Det er godt å tenke på at søstre er samlet på forskjellige steder for å ta del i de samme budskapene som vi hører, og for å være sammen som venner. En søster fra Etiopia var på et slikt møte i Fredericksburg i Virginia, og sa: «Vi hadde satt oss ned som venner, mødre og døtre, men reiste oss som søstre.»12
En misjonærsøster som virket i Thailand, skrev at hun hadde sittet sammen med søstre i Bangkok under fjorårets overføring. Hun sa: «Jeg følte så stor styrke fra denne lille gruppen thailandske kvinner som gjorde sitt beste for å følge rettledning fra kvinner i Salt Lake som de aldri har møtt.»13 Er det ikke bemerkelsesverdig å føle søsterfellesskapets bånd som strekker seg over havene og elvene i mange land mens vi er samlet på dette møtet! Nøkkelen ble i sannhet vridd om av profeten Joseph Smith da han var sammen med den lille gruppen kvinner i Nauvoo for å organisere Hjelpeforeningen i 1842!
Til sist har jeg lyst til å si noen ord til dere yngre søstre. Dere har en viktig plass i dette store søsterfellesskapet. De fleste av dere har blitt begavet med et vitnesbyrd om Jesu Kristi gjengitte evangelium. Med dette vitnesbyrdet og med deres ungdommelige styrke, innflytelse og intelligens kan dere høste de velsignelser som kommer med å utføre det ansvar å være «redskaper i Guds hånd for å utføre dette store verk».
En ung søster fortalte nylig hva hun følte for Hjelpeforeningen. Hun sa at hun hadde vokst opp i en menighet hvor søstrene viste henne stor interesse selv mens hun var i Unge kvinner, så da tiden kom til gå over i Hjelpeforeningen, var hun begeistret, og det samme var de. Hun merket seg det «store mangfold av personligheter, interesser, bakgrunn og alder i Hjelpeforeningen», og sa: «Jeg har nå … en vennekrets som spenner over mange tiår – fra ten-åringer til tippoldemødre og alt i mellom.»14
En fantastisk fremtid ligger foran dere yngre søstre. Den vil kanskje ikke bli helt som dere har planlagt, men den kan bli herlig tilfredsstillende og kan føre til mye godt. Det at dere unge kvinner kan være sammen med modne, erfarne, rettskafne søstre er både en anledning og en velsignelse.
President Hinckleys kjære hustru, Marjorie Pay Hinckley, ordla seg så godt da hun sa: «Vi er alle sammen om dette. Vi trenger hverandre Å, hvor vi trenger hverandre. De av oss som er gamle, trenger dere som er unge. Og forhåpentligvis trenger dere som er unge, noen av oss som er gamle. Det er et sosiologisk faktum at kvinner trenger kvinner. Vi trenger dype og berikende, lojale vennskap med hverandre. Disse vennene er en nødvendig kilde til styrke. Vi trenger å fornye vår tro hver dag. Vi trenger å ta hverandre i armen og hjelpe til med å bygge opp riket så det vil rulle frem og fylle hele jorden.»15
Kjære søstre, våre kjære medarbeidere i riket, hvis navn er nedskrevet i livets bok hos Lammet,16 måtte dere fortsette å gå fremad. Gå fremad i tro og ydmykhet. La ikke Satan eller noe av hans forføreriske onde makt påvirke dere. Gi ikke motstanderen noen anledning,17 og la ham ikke redusere deres gudgitte, unike følsomhet for Herrens ånd. Måtte denne Ånd alltid lede dere til hellige følelser i enhver tanke og aktivitet når dere gjør noe for andre av kjærlighet og barmhjertighet, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.