2005
«Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte»
November 2005


«Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte»

Vi kan leve slik at vi kan be om Herrens beskyttelse og veiledning … Vi kan ikke forvente hans hjelp om vi ikke er villige til å holde hans bud.

Mine kjære brødre i prestedømmet, hvor enn dere måtte være i denne vide verden – for en enorm gruppe dere har blitt, menn og gutter av alle raser og folkeslag, som alle tilhører Guds familie.

Hvor dyrebar hans gave til oss er. Han har gitt oss en del av sin guddommelige myndighet, det evige prestedømme, den kraft hvorved han tilveiebringer menneskene udødelighet og evig liv. Og det følger at når mye er gitt oss, blir mye forlangt av oss (se Lukas 12:48 og L&p 82:3).

Jeg vet at vi ikke er fullkomne menn. Vi kjenner den fullkomne vei, men vi handler ikke alltid i henhold til vår kunnskap. Men jeg tror vi for det meste prøver. Vi prøver å være den slags menn som vår Fader ønsker at vi skal være. Det er et svært høyt mål, og jeg berømmer alle dere som prøver å nå det. Må Herren velsigne dere for at dere prøver å leve et på alle måter eksemplarisk liv.

Som alle vet, har Gulfstatene i USA nylig blitt hardt rammet av voldsomme vinder og vannmasser. Mange har mistet alt de hadde. Skadene har vært astronomiske. Bokstavelig millioner er rammet. Frykt og bekymring har grepet mange. Liv har gått tapt.

Midt i alt dette har det vært en storslagen hjelpeinnsats. Hjerter har blitt bløtgjort. Hjem har blitt åpnet. Kritikere elsker å snakke om hvor kristenheten svikter. Alle slike burde ta en titt på hva kirkene har gjort under disse omstendighetene. Folk fra mange trossamfunn har utrettet mirakler. Og langt fra minst blant disse har vår egen kirke vært. Et stort antall av våre menn har reist over betydelige avstander og bragt med seg verktøy, telt og strålende håp. Menn med prestedømmet har gitt tusenvis av arbeidstimer under gjenoppbyggingen. Det har vært tre eller fire tusen om gangen. Det er noen der i kveld. Vi kan aldri få takket dem nok. Vit at vi er takknemlige, at vi er glad i dere og at vi ber for dere.

To av våre områdesyttier, bror John Anderson, som bor i Florida, og bror Stanley Ellis, som bor i Texas, har ledet mye av denne innsatsen. Men de vil være de første til å si at æren tilhører det store antallet menn og gutter som har hjulpet til. Mange har gått med T-skjorter hvor det står: «Mormonenes hjelpende hender». De har vunnet kjærlighet og respekt hos dem de har hjulpet. De har ikke bare hjulpet vanskeligstilte medlemmer av Kirken, men også et stort antall uten hensyn til religiøs tilhørighet.

De har fulgt nephittenes mønster som står nedtegnet i Almas bok: «[De] sendte … ikke bort noen som var nakne eller som var sultne eller som var tørste eller som var syke eller manglet pleie. Og de la ikke sin elsk på rikdommer, derfor var de gavmilde mot alle, både gammel og ung, både trell og fri, både mann og kvinne, enten de var utenfor kirken eller i kirken, og hadde ingen persons anseelse overfor dem som var i nød» (Alma 1:30).

Kvinner og piker i mange deler av Kirken har gjort en enorm innsats med å sette sammen titusenvis av hygiene- og rengjøringspakker. Kirken har gitt utstyr, mat, vann og trøst.

Vi har gitt betydelige pengebeløp til Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner. Vi har gitt millioner fra fasteoffer- og humanitærfondene. Til hver og en av dere sier jeg takk på vegne av de begunstigede og takk på vegne av Kirken.

Jeg sier ikke, og jeg gjentar ettertrykkelig at jeg ikke sier eller antyder at det som har skjedd, er Herrens straffedom. Mange gode mennesker, også noen av våre trofaste medlemmer, er blant de rammede. Når det er sagt, nøler jeg ikke med å si at denne gamle verden ikke er fremmed for ulykker og katastrofer. De av oss som leser og tror på Skriftene, er oppmerksomme på profeters advarsler om katastrofer som har funnet sted og som ennå skal finne sted.

Det var den store flommen da vannet dekket jorden og da, som Peter sier, bare «åtte sjeler [ble] frelst» (1. Peter 3:20).

Om noen nærer tvil om de fryktelige tingene som kan og vil ramme menneskeheten, la dem lese 24. kapittel i Matteus. Blant annet sier Herren: «Dere vil høre om kriger og rykter om krig…

For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der.

Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene…

Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager…

For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli!

Og dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet» (Matteus 24:6-8, 19, 21-22).

I Mormons bok leser vi om ufattelige ødeleggelser på den vestlige halvkule på den tiden da Frelseren døde i Jerusalem. Jeg siterer:

«Og det skjedde i det fire og tredevte år, i den første måned på den fjerde dag i måneden, da brøt en voldsom storm løs som man aldri før hadde sett maken til i hele landet.

Og det brøt også løs et voldsomt uvær, og tordenen var så fryktelig at den rystet hele jorden som om den var nær ved å revne.

Og lynene var så overmåte skarpe at man aldri før hadde sett maken i hele landet.

Og byen Zarahemla kom i brann.

Og byen Moroni sank i havets dyp, og dens innbyggere druknet.

Og jorden ble løftet opp over byen Moronihah så det ble et stort fjell der hvor byen hadde ligget…

Hele landets overflate ble forandret på grunn av uværet og hvirvelvindene og tordenen og lynene og de overmåte sterke jordskjelvene.

Og hovedveiene ble brutt opp, og jevne veier ble ødelagt, og mange slette steder ble ujevne.

Og mange store og kjente byer ble senket, og mange brant ned og mange ble rystet inntil bygningene der falt til jorden og innbyggerne ble drept og stedene ble lagt øde» (3. Nephi 8:5-10, 12-14).

For en forferdelig katastrofe det må ha vært.

Pesten, eller svartedauden, på 1300-tallet tok millioner av liv. Andre pandemier som for eksempel kopper, har medført usigelig lidelse og død i århundrenes løp.

I år 79 e.Kr. ble den store byen Pompeii ødelagt da vulkanen Vesuv eksploderte.

Chicago ble herjet av en fryktelig brann. Tidevannsbølger har oversvømt deler av Hawaii. Jordskjelvet i San Francisco i 1906 la byen i ruiner og tok ca. 3000 menneskeliv. Orkanen som rammet Galveston, Texas i 1900, drepte 8000. Og i den senere tid har vi hatt den fryktelige tsunamien i Sydøst-Asia, hvor tusener av liv gikk tapt og hvor det fortsatt er behov for hjelp.

Hvor illevarslende åpenbaringen i kapittel 88 i Lære og pakter er om de ulykker som skulle komme etter eldstenes vitnesbyrd. Herren sier:

«For etter deres vitnesbyrd følger jordskjelvs vitnesbyrd så jorden skal jamre seg i sitt indre, og mennesker skal falle om på marken og skal ikke være i stand til å stå.

Og videre følger vitnesbyrdet fra tordenens røst og lynets røst og uværets røst, og fra røsten av havets bølger som skyller over sine bredder.

Og alle ting skal være i forvirring, og menneskenes hjerter skal i sannhet svikte dem, for frykt skal komme over alle folk» (L&p 88:89-91).

Hvor interessante er ikke beskrivelsene av tsunamien og de siste orkanene med henblikk på denne åpenbaringens ordlyd: «Røsten av havets bølger som skyller over sine bredder.»

Menneskenes umenneskelighet mot andre mennesker, uttrykt i tidligere og nåværende konflikter, fortsetter å skape ufattelig lidelse. I Darfur-området i Sudan har titusener blitt drept og over en million har blitt hjemløse.

Det vi har opplevd tidligere, ble alt sammen forutsagt, og enden er ikke ennå. Akkurat som det har vært ulykker før, kan vi vente oss flere i fremtiden. Hva gjør vi?

Noen har sagt at det ikke regnet da Noah bygget arken. Men han bygget den, og regnet kom.

Herren har sagt: «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte» (L&p 38:30).

Den viktigste forberedelse fremsettes også i Lære og pakter, hvor det står: «Derfor, stå på hellige steder og vær urokkelige inntil Herrens dag kommer» (L&p 87:8).

Vi synger:

Når så jorden ryster, bever,

fjern all frykt og gi oss ro,

og når dommens ord skal falle,

la oss trygt i Sion bo.

(«Led oss, o du store Jehova», Salmer, nr. 48.)

Vi kan leve slik at vi kan be om Herrens beskyttelse og veiledning. Dette er første prioritet. Vi kan ikke forvente hans hjelp om vi ikke er villige til å holde hans bud. Vi i denne Kirken har beviser nok på straff for ulydighet både blant det jaredittiske og det nephittiske folk. Begge gikk fra storhet til total ødeleggelse på grunn av ugudelighet.

Vi vet naturligvis at regnet faller både på rettferdige og urettferdige (se Matteus 5.45). Men selv om de rettferdige dør, går de ikke fortapt, men blir frelst gjennom Forløserens forsoning. Paulus skrev til romerne: «For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren» (Romerne 14:8).

Vi kan gi akt på advarslene. Vi har hørt at mange er gitt med hensyn til New Orleans’ sårbarhet. Vi er blitt fortalt av seismologer at Saltsjødalen er en potensiell jordskjelvsone. Dette er hovedgrunnen til at vi holder på med omfattende renovering av Tabernaklet på Temple Square. Denne historiske og bemerkelsesverdige bygningen må kunne tåle jordskjelv.

Vi har bygget kornlagre og andre lagerbygninger og fylt dem med livets nødvendigheter i tilfelle en katastrofe. Men det beste lagerhus er familiens lagerrom. I en åpenbaring har Herren sagt: «Organiser dere, forbered alt som er nødvendig» (L&p 109:8).

Våre medlemmer har i trekvart århundre blitt rådet og oppfordret til å gjøre forberedelser som vil sikre at de overlever om en katastrofe skulle inntreffe.

Vi kan sette til side litt vann, basismatvarer, medisin og klær til å holde oss varme. Vi skulle også ha lagt til side litt penger i tilfelle vanskelige tider.

Det jeg har sagt, skulle ikke få dere til å løpe avsted til dagligvarebutikken eller noe slikt. Jeg sier ingenting som ikke har blitt sagt i svært lang tid.

La oss aldri glemme Faraos drøm om det fete og det magre kveget, de fulle aksene og de tomme aksene, som ble tolket av Josef til å bety år med velstand og år med knapphet (se 1. Mos. 41:1-36).

Jeg har tro, mine kjære brødre, på at Herren vil velsigne oss, våke over oss og hjelpe oss om vi vandrer i lydighet til hans lys, hans evangelium og hans bud. Han er vår Fader og vår Gud, og vi er hans barn, og vi må på alle måter gjøre oss fortjent til hans kjærlighet og omtanke. At vi må gjøre dette er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.

Skriv ut