UNGE I ARBEID PÅ FIJI
Unge siste-dagers-hellige har en viktig rolle med hensyn til å dekke medlemmers behov.
Sikeli Vuli ler når han uten hell prøver å huske hvor mange ganger han har falt i elven. Inntil nylig var en tilfeldig svømmetur noe som forekom temmelig regelmessig for folk i den lille landsbyen Navatuyaba i nærheten av Suva på Fiji.
Hvis man skulle til byen, skolen eller den lokale butikken, måtte man nemlig over elven som slynger seg dovent forbi landsbyen, ta en lang spasertur til nærmeste bro (omkring to timer) eller betale for en busstur med knappe og hardt opptjente kontanter.
«Jeg må krysse elven mange ganger hver dag,» sier Sikeli, 13. «Vennene mine bor på den andre siden.»
Å krysse elven var absolutt det letteste valget, selv om det betydde at de måtte bruke en usikker flåte laget av noen lange bambusstokker som var surret sammen. Og hvis det var mer enn et par personer som ventet, var det raskere å holde skolebøkene og skoleuniformen over hodet og svømme over i klær som tålte å bli våte, for man ville trolig falle av flåten uansett.
Slik var det i hvert fall før Kirken kom til og hjalp medlemmene å løse problemet. Kirken skaffet en båt. Men man skulle tro det var et fly, etter hvordan medlemmene har blitt oppløftet.
«Vi er takknemlige for båten,» sier Litiana Delai, 12. «Det er så mye lettere å komme over til den andre siden.»
Glade for hjelpen
Navatuyaba grens båt er bare ett av mange prosjekter Nausori Fiji stav har gjennomført for å hjelpe de unge og andre medlemmer av Kirken. Det er nesten umulig for tenåringer å finne arbeid i området. Selv for foreldrene er det vanskelig. Det gjør situasjonen vanskelig, og i likhet med de fleste i området strever medlemmene med å forsørge seg selv.
Hvorfor er så medlemmene så lykkelige?
Fordi de vet at Herren elsker dem.
«Vi vet at vår himmelske Fader er glad i oss fordi Kirken hjelper oss så mye med å dekke våre behov,» sier Makereta Elder, 14.
Ledere i staven har blitt inspirert til å sette i gang flere tiltak for å hjelpe medlemmene, og de unge bidrar stort for at disse tiltakene skal fungere. I tillegg til båten finnes det et drivhus, en gruppe nye velferdsgårder og til og med noen husdyr. Og de unge i Navatuyaba elsker å hjelpe til.
De drar (opp ugress) sammen
En lyd vi ikke hører mye i Navatuyaba, er den svake buldringen av motorisert gårdsutstyr. Det er i ferd med å forandre seg nå som traktoren som staven eier og driver, befinner seg i landsbyen.
De 17 unge i grenen er takknemlige for traktoren. Uten den måtte medlemmene i Navatuyaba ha funnet en måte å dyrke vel åtte mål manuelt på. Men traktoren gjør ikke alt gårdsarbeidet. Alle medlemmene arbeider sammen om å plante, luke og høste avlinger som taro og tapioka.
«Vi hjelper alle til på gården,» sier Kuli Qaravanua, 15. «De unge luker og planter eller kommer med forfriskninger nå de voksne arbeider.»
«Jeg liker å arbeide på gården,» sier Maca Baikeirewa, 14. «Det hjelper min familie på mange måter.»
Velsignelsene knyttet til gården dreier seg ikke bare om å ha mat å spise. De unge lærer mye om å dyrke mat og arbeide hardt.
«Jeg tror at arbeidet på gården har sammensveiset de unge i grenen,» sier Tulia Tinaimolikula, 18. «Det har hjulpet oss å lære hverandre å kjenne.»
Men, som Kuli sier, «spesielt traktoren og gården gir oss sinnsro. Jeg trenger ikke bekymre meg for hva jeg vil ha å spise i morgen.»
Husdyrhold
Så hyggelig det enn er å arbeide sammen på åkeren, er det på langt nær så morsomt for de unge som det å hjelpe til med grisene og hønsene.
Grenen begynte med 120 høner, 64 kyllinger og fire griser, men vil utvide hønsesamvirket. Dyrene skal deles mellom grenens og stavens medlemmer. Noen vil bli solgt, noen vil bli spist, men de er til like mye underholdning som noe annet.
Kyllingene er søte, og det kan være moro å fôre grisene, men de unge har lært av erfaring hvor vanskelig det kan være å fange en gris som ikke vil bli fanget.
De holder hodet over vann
Når Kirkens velferdsprogram omtales i enkelte land, bryr mange unge seg ikke om å lytte, for de tror ikke det angår dem i særlig grad. Men for de unge i Navatuyaba forandrer Kirkens velferdsprogram livet ved hjelp av griser og traktorer, høns og gårdsdrift.
Selv båten er noe mer enn bare en måte å krysse elven trygt på. Ved å kreve noen få cent av hver passasjer kan grenen betale Litianas familie for å ha tilsyn med båten. Hun og hennes søsken lytter etter tur til plystringen fra den andre siden av elven når noen trenger skyss.
«Båten har vært en velsignelse for min familie,» smiler Litiana. «Den hjelper oss å skaffe skoleutstyr og mat. Og vi betaler tiende av det vi tjener.»
De hellige i Navatuyaba er ikke de eneste som har strevd med å overvinne hindringer uten å dukke under. Gjennom Kirkens velferds- og humanitærprogrammer sørger Herren for en måte for mange til å holde hodet over vannet i vanskelige tider. Og det er noe å være lykkelig for.
«Enkelte mennesker er som stener som kastes i et hav av problemer. De druknes av dem. Vær som en kork. Når et problem tynger deg ned, må du kjempe deg fri så du kan flyte opp og tjene igjen med glede.»
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum: «Finn glede i livet», Lys over Norge, juli 1996, s. 25.