Vi kom hjem
Det var fire år siden jeg ble døpt, og jeg hadde vært mindre aktiv det meste av den tiden. Jeg drakk, røkte og var svært nedfor. Min mann, Ian, var til sjøs, og jeg var alene hjemme sammen med to små barn. Og nå hadde ubåten hans store defekter og lå i tørrdokk på den andre kanten av landet. Hver kveld i seks uker hadde telefonen ringt, og Ian hadde sagt: «I morgen skulle vi kunne seile.» Men det virket ikke som det noen gang ble i morgen, og avreisedatoen ble utsatt mange ganger.
Det som lyste opp tilværelsen for meg, var mine storartete hjemmelærere og besøkende lærerinner. De kom regelmessig hjem til meg og lot meg føle deres kjærlighet og fellesskap. Jeg må innrømme at jeg ikke alltid var høflig, og noen ganger var jeg direkte simpel. Likevel visste jeg at jeg når som helst kunne ta telefonen, så ville de være villige til å hjelpe. Mine hjemmelærere var overbevist om at hvis jeg kom tilbake til Kirken, ville Ian bli døpt, men jeg måtte først være et godt eksempel. Likevel ønsket jeg aldri å sette deres tro på prøve. Jeg var for svak åndelig.
En kveld etter at jeg hadde snakket med Ian og fått vite at båten ennå ikke var klar til å sette kursen hjemover, satt jeg og gråt. Jeg følte meg fullstendig forlatt. Da begynte jeg å be, noe jeg ikke hadde gjort på lenge.
Da jeg skulle til å legge meg den kvelden, ble jeg klar over noe jeg ikke hadde lagt merke til tidligere – en svært sterk, men ikke ubehagelig lukt. Den vekket et minne jeg lenge hadde glemt. Jeg måtte tenke en stund før jeg kom på at den minnet meg om kirkebygningen hvor jeg var blitt døpt. Da dette gikk opp for meg, følte jeg meg trøstet og ble varm inni meg, og jeg fikk et ønske om å komme tilbake til kirken.
Jeg ringte til Tony, en av hjemmelærerne mine. Snart kom han og hans hustru, Rosie, hjem til meg, og vi snakket sammen som vi aldri hadde gjort før. Alle tidligere barrierer ble feid bort. Jeg ville tilbake til Kirken.
Jeg kunne nesten ikke vente til Ian ville ringe igjen. Denne gangen svarte jeg ham begeistret istedenfor deprimert. Til min forbauselse var hans reaksjon på det jeg fortalte, å foreslå at vi skulle gå sammen til kirken som familie når han kom hjem.
Søndagen kom, og Tony og Rosie hentet barna og meg og tok oss med til kirken. Jeg ble overrasket over å se en misjonær som var blitt sendt til området for annen gang. Han hadde vært hjemme hos oss, men hadde som mange andre ikke klart å påvirke hverken Ian eller meg til å gå i kirken. Han hilste varmt på meg nå og erklærte at han hadde kommet tilbake for å døpe Ian. Jeg var skeptisk og lo, men i uken som fulgte, kom Ian endelig hjem. Som han hadde lovet, ble han med til kirken neste søndag. Eldste Paskett hilste på ham ved dette første besøket og avtalte å komme sammen med sin ledsager, eldste Brown, for å undervise Ian. Innen to uker hadde Ian akseptert innbydelsen til å bli døpt. Hele prosessen tok mindre enn en måned, og kort tid etterpå ble misjonærene forflyttet fra vår gren til et annet område.
I disse ukene ble vi overveldet av den kjærlighet som strømmet mot oss gjennom Den hellige ånd og fra grenens medlemmer. Vi forpliktet oss da til at hvis vi først skulle etterleve evangeliet, ville vi gjøre det helt og fullt. Kort tid etter dåpen ble Ian kalt til Unge menns president, og jeg ble kalt til å virke i Primær. Vårt liv i Kirken ble rikt og spennende. Med årene vokste vår familie fra to til fem vakre barn. Vi ble beseglet i London England tempel i 1982, og Tony og Rosie var tilstede.
Evangeliet har påvirket alle sider av vårt liv siden da. Vi har hatt gode tider og dårlige tider, men har aldri angret vår beslutning om å tjene Herren. Vi har i sannhet funnet et hjem i hans kirke.
Judith A. Deeney er medlem av Lerwick gren, Skottland Edinburgh misjon.