Et balansert liv
Å holde livets daglige krav i riktig balanse er en av de store oppgaver på jorden.
Da familien vår var på ferie for noen år siden, fikk vi noen problemer med bilen. Vi ble svært lettet da bilmekanikeren fortalte oss at det ikke var noen alvorlige feil. Alt som trengtes, var en mindre justering av forgasseren slik at det ble en riktigere balanse mellom bensin og oksygen.
I årene etterpå har jeg ved mange anledninger sett at en riktig balanse er viktig ikke bare i vedlikehold av motorer, men også i vårt eget liv. En revurdering av våre prioriteringer med jevne mellomrom og en regelmessig granskning av kurs og ønsket destinasjon i livet bidrar til å sikre oss mot fysiske, følelsesmessige og åndelige sammenbrudd.
Å holde livets daglige krav i riktig balanse er en av de store oppgaver på jorden. Vi kan alle føle at vi fra tid til annen blir trukket i forskjellige retninger. Vi kan til og med bli for ytterliggående når vi anstrenger oss for trofast å etterleve evangeliets prinsipper og derfor forstyrrer den fine balansen i livet og vår egen fred og familiens samhold.
Min hustru, Wendy, fikk erfare denne vanskelige situasjonen. I årevis hadde hun nesten slitt seg ut og ment at hun måtte være fullkommen som hustru og mor, som medlem av Kirken og som nabo og samfunnsborger. Istedenfor å føle glede følte hun seg ofte nedtynget og motløs. Hennes frustrasjon ble forverret når velmenende ledere og venner syntes å antyde at hvis hun hadde stor nok tro, ville hun være i stand til å utrette alt dette. Først etter en personlig krise med depresjon og frykt var hun i stand til fullt ut å forstå hva som var årsaken til hennes lidelse. Det var en smertefull tid ikke bare for henne, men for hele familien. Vi har blitt sterkere og lært mye av dette. Men vi kunne kanskje ha blitt spart for mye smerte hvis vi hadde vært mer klar over nødvendigheten av å opprettholde fysisk og åndelig balanse.
Da jeg var biskop, oppdaget jeg at min hustrus erfaring ikke var unik. Det samme sa eldste Dean L. Larsen, emeritus-medlem av De sytti: «Det virker som jeg stadig oftere i min omgang med Kirkens medlemmer støter på personer som oppriktig prøver å unngå synd, som virkelig gjør sitt beste slik de ser det, for å leve i overensstemmelse med evangeliets prinsipper, men som er ulykkelige, frustrert og desillusjonert i en betydelig grad.»1
Kong Benjamin advarte sitt folk mot å gå til ytterligheter, selv når det gjaldt å gjøre godt: «Se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at en mann skal løpe hurtigere enn han har styrke til» (Mosiah 4:27).
Fysisk balanse
Ubalanse mellom det fysiske og det åndelige er et gammelt problem som synes å bli verre i vår tid med økende materialisme. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har sagt: «Kanskje ingen trenger prinsippet om balanse i livet bedre enn dem som er opptatt med å samle seg “ting” her i denne verden.»2 Dessuten er det utallige gode og rettferdige saker som konkurrerer om vår tid og energi. Enten det er selvisk eller uselvisk, kan vi anskaffe oss og bruke ting, vi kan skynde oss og fare avgårde, komme og gå, og så senere oppdage at vi har sløst bort vår følelsesmessige og åndelige styrke og lagt vårt elsk på ting som spiller svært liten rolle når det kommer til stykket. Profeten Jakob i Mormons bok omskrev Jesaja og ga følgende advarsel: «Bruk … ikke penger på det som er uten verdi, eller deres arbeide på det som ikke tilfredsstiller» (2. Nephi 9:51, se Jesaja 55:2).
Det er lett å mene at for å foredle våre kall må vi tjene, lede eller veilede kontinuerlig. Men det kan være at vi yter mer betydningsfull tjeneste og utvikler mer åndelighet ved å ha færre møter og aktiviteter. President Spencer W. Kimball (1895-1985) oppfordret de hellige innstendig til å vende tilbake til det han betegnet som «rolig og fornuftig livsførsel».3 Og eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum har nylig sagt: «Meningen er ikke å forstørre det arbeidet som skal utføres, men å forenkle det.»4 Vårt liv er ute av balanse hvis vi lar ytre travelhet erstatte indre godhet.
For å opprettholde fysisk balanse må vi ofte treffe vanskelige valg mellom mange gode og ønskverdige saker. Eksempelvis kan forskjellige tilbud innen utdannelse og kultur være verdifulle for å fremme talenter og vekst hos våre barn. Anledninger til å gjøre tjeneste i Kirken og i samfunnet kan gi oss rike og nyttige erfaringer. Men selv når vi overveier slike edle saker og aktiviteter, må vi, som eldste Ballard sa, huske «at for mye av alt kan skape ubalanse. På samme tid kan også for lite av det som er viktig, ha samme virkning».5 Kanskje det verste vi kan gjøre for våre barn, er å la dem delta i nok en sport, enda mer musikkundervisning eller nok en aktivitet som krever penger og tid borte fra familien. Å lære våre barn hvordan de kan ha en «rolig og fornuftig» og balansert livsførsel, kan være noe av det viktigste vi kan gjøre for dem i disse hektiske tider.
Noen ganger klarer vi ikke å stå imot mange av kravene på vår tid fordi vi er redde for at dette kan være egoistisk. Men Frelseren selv trakk seg tilbake for en tid fra mengdens presserende behov (se for eksempel Lukas 5:16). Dette hjalp ham helt sikkert til å tjene andre med fornyet styrke.
For å opprettholde fysisk balanse i livet kan vi måtte si nei til aktiviteter som vi ikke har tid, ressurser eller energi til. Vi trenger ikke føle oss skyldige eller egoistiske hvis vi av og til tar oss tid til å revurdere vår prioritering, for vi kan hente styrke hvis vi noen ganger bare er hjemme med våre kjære.
Åndelig balanse
På samme måte som fysisk ubalanse kan påvirke vår følelsesmessige og åndelige fred, kan åndelige ubalanse ha ugunstig virkning på hver side av vårt liv. For å bevare riktig åndelig balanse må vi huske at Herren ikke venter at vi skal nå fullkommenhet mens vi er på jorden. En urealistisk forventning om at vi må være fullkomne i alt vi gjør akkurat nå , hemmer oss faktisk i å etterleve evangeliet fullt ut og hindrer åndeligheten. Når vi kommer til kort med hensyn til vår forutfattede oppfatning av fullkommenhet, blir vi tilbøyelige til å rette ufortjent kritikk mot oss selv og ha skyldfølelse eller slite oss ut med urealistiske anstrengelser for å nå fullkommenhet.
Kong Benjamins råd om ikke å løpe hurtigere enn vi har styrke til, gjelder like mye åndelig som fysisk, kanskje mer. Et viktig uttrykk i kong Benjamins råd er «være flittig» (se Mosiah 4:27). Vi må huske at mye åndelig vekst ikke finner sted plutselig, men snarere over tid og ved erfaring. Evangeliets oppmuntrende budskap er at Gud ikke ofte krever at vi skal utføre sensasjonelle eller ualminnelige heltegjerninger, men at vi heller prøver å gjøre det bedre i dag enn i går. Han er klar over våre ønsker, vår beslutning og vår kurs, så vel som våre gjerninger.
For å opprettholde åndelig balanse må vi hyppig vurdere vår åndelige fremgang. En ærlig vurdering av vårt hjertes ønsker og vår livskurs kan hjelpe oss å overvinne følelser av utilstrekkelighet. Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum ga oss følgende inspirerte veiledning:
«Vi kan skjelne bedre mellom guddommelig misnøye og djevelens mislyd, mellom utilfredshet med oss selv og forakt for oss selv. Vi trenger det første og må sky det andre og huske at når samvittigheten kaller på oss fra den neste høyden, er det ikke bare for å skjenne, men også for å vinke oss dit.
… Vi kan overveie hvor langt vi allerede er kommet på vår vei oppover til fullkommenhet. Det er vanligvis meget lenger enn vi innser…
… Vi kan i stillhet, men mer oppriktig vurdere våre sterke sider… De fleste av oss er uærlige bokholdere og trenger bekreftelse fra “revisorer utenfra”. Han som ble kastet ut fra den første prøvestand, fryder seg når vi undervurderer oss selv. Selvforakt kommer fra Satan. Den finnes ikke i himmelen. Vi skulle naturligvis lære av våre feil, men uten at vi for evig studerer disse korte omkampene som om de var selve livets kamp.»6
Et av hindrene for åndelig balanse er «falsk selvtillit». Robert L. Millet pekte på faren forbundet med å stole for mye på våre egne begrensede evner. Han sa at noen medlemmer som har stanset opp i sin fremgang og som er tynget av skyldfølelse, «prøver å fordoble sin innsats – arbeide hardere. Hvis det nåværende tempo ikke eliminerer problemet, bestemmer de seg for å løpe hurtigere. Resultatet er altfor ofte en avtagende åndelig belønning – utmattelse og ytterligere frustasjon. Løsningen på alle problemer er ikke nødvendigvis mer og hardere arbeid, spesielt ikke i åndelige saker. Løsningen er ofte å lære å kjenne vår begrensing og gjøre det vi kan, og så vende oss til Herren for å få hjelp.»7
Anvend forsoningen
Da min hustru strevde for å slippe bort fra syklusen med trofast arbeid etterfulgt av frustrasjon og motløshet, hvisket Herrens ånd til henne at det hun krevde av seg selv, ikke var behagelig i Herrens øyne fordi hun ikke lot forsoningen virke fullt ut i sitt liv. Det er ikke tegn på svakhet å benytte seg av forsoningen. Det viser snarere mot, tro og takknemlighet. Forsoningen gjør det ikke bare mulig for oss å omvende oss fra synd, men også å motta Frelserens nåde i stor grad. Denne styrker oss når vi rett og slett ikke har kraft til å overvinne våre menneskelige svakheter. Den gjør det mulig for Frelseren å lette våre byrder og kompensere for vår utilstrekkelighet (se Matteus 11:28-30, Ether 12:27).
Det finnes ingen fred for dem hvis liv er i ubalanse fysisk eller åndelig. De kan bli kastet omkring av motløshetens vind og frustrasjonens uvær. Men på samme måte som Frelseren stillet stormen på Galileasjøen (se Matteus 8:26), kan han også velsigne oss med sin beroligende, trøstende veiledning og innflytelse hvis vi vil roe oss, bare løpe så hurtig som vi har styrke til, men likevel «streve fremover med standhaftighet i Kristus» (2. Nephi 31:20).
Brent L. Top er president for Illinois Peoria misjon.