Her leser vi Mormons mektige preken slik den ble nedtegnet av hans sønn Moroni. Frem til Moroni 7 besto Mormons arbeid med Skriftene hovedsakelig i å forkorte andre profeters skrifter. Her leser vi Mormons mektige preken som han holdt for en gruppe rettferdige medlemmer av Kirken (se Moroni 7:2–3). Mormon lærte hellige, som levde i et samfunn i åndelig forfall, hvordan de kunne komme nærmere Gud. Denne prekenen understreker behovet for å ha riktig motivasjon eller intensjon med våre handlinger, hvordan vi kan skjelne mellom godt og ondt, og det viktige forholdet mellom tro, håp og kjærlighet.
Skriftene omtaler ofte “Herrens hvile”. Etter å ha sitert Moroni 7:3, skrev president Joseph F. Smith (1838–1918):
“Dette er et meget viktig avsnitt. Den hvile som omtales her, er ikke fysisk hvile, for det finnes ikke noe slikt som fysisk hvile i Jesu Kristi Kirke. Det er snakk om den åndelige hvile og fred som kommer med en fast overbevisning om sannheten. Vi kan derfor gå inn til Herrens hvile i dag, ved å nå frem til en forståelse av evangeliets sannheter … Ikke alle trenger å søke denne hvile, for det er mange som nå er i besittelse av den, hvis sinn har blitt helliggjort og som har rettet blikket mot sitt høye kall med en ukuelig beslutning i sitt hjerte om å stå fast i sannheten, og til å gå frem i ydmykhet og rettferdighet på den vei som er staket ut for de hellige som er Jesu Kristi tilfredse disipler …
Jeg takker vår Fader for at jeg har fått kunnskap om denne sannhet, at jeg vet at Jesus er Kristus, den eneste som kan gi hvile og frelse. Så sant Gud lever blir de bedratt som følger mennesker og deres filosofier, men lykkelige er de som går inn til Kristi fredelige etterfølgeres hvile og får tilstrekkelig håp fra nå av og frem til de skal hvile med ham i himmelen” (Læresetninger i evangeliet, 5. utg. [1939], 111, 114).
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum sa at alle får rikelig med anledninger til å gi sine medmennesker den gave som tjeneste er, og at deres motiver for å tjene er helt avgjørende:
“En rekke skriftsteder lærer oss at vår himmelske Fader kjenner våre tanker og vårt hjertes hensikter. (Se L&p 6:16; Mosiah 24:12; Alma 18:32.) Profeten [Mormon] sa at hvis våre gjerninger skal godskrives oss, må de gjøres av de rette grunnene …
… Skriftene gjør det klart at hvis vi vil lutre vår tjeneste i Kirken og overfor våre medmennesker, må vi ikke bare overveie hvordan vi tjener, men også hvorfor vi tjener.
Vi tjener hverandre av forskjellige grunner, og noen grunner er bedre enn andre … Vi skulle alle prøve å gjøre det av de beste grunner.
… For å illustrere, og uten å prøve å være uttømmende, vil jeg foreslå seks grunner. Jeg vil ta for meg disse i stigende rekkefølge, fra de mindre gode til de beste grunner for å yte tjeneste.
[1] Noen yter kanskje tjeneste i håp om å oppnå timelig belønning …
[2] En annen grunn til å yte tjeneste … er å få godt selskap …
[3] Noen yter kanskje tjeneste av frykt for straff …
[4] Andre yter kanskje tjeneste av plikt eller lojalitet overfor venner, familie eller tradisjoner …
[5] En av de bedre grunnene til å yte tjeneste er håpet om en evig belønning …
[6] … Men den beste grunnen av dem alle … er nestekjærlighet …
… Det er ikke nok at vi tjener Gud av all vår makt og styrke. Han som ser inn i vårt hjerte og kjenner vårt sinn, krever mer enn dette. For å kunne stå ulastelige for Gud på den ytterste dag, må vi også tjene ham av hele vårt hjerte og sinn.
Det er en stor utfordring for oss alle å tjene av hele vårt hjerte og sinn. Slik tjeneste må være fri for selvisk ambisjon. Den må bare være motivert av Kristi rene kjærlighet” (i Conference Report, okt. 1984, 13–16; eller Ensign, nov. 1984, 12–15).
President Marion G. Romney (1897–1988) i Det første presidentskap fortalte om følgende personlige erfaring når det gjelder viktigheten av å gjøre gode ting av de rette grunnene:
“For omkring et kvart århundre siden flyttet søster Romney og jeg inn i en menighet hvor de akkurat skulle begynne å bygge et møtehus. Jeg ble lamslått over størrelsen på det bidrag biskopen foreslo at jeg skulle gi. Jeg mente det var minst dobbelt så mye som han skulle ha bedt meg om. Jeg var imidlertid nettopp blitt kalt til en ganske høy stilling i Kirken, så jeg kunne ikke godt avslå. Derfor sa jeg: ‘Ja, biskop, jeg skal betale det, men jeg har ikke så mye penger nå, så jeg blir nødt til å ta det på avbetaling.’ Og så begynte jeg å betale. Jeg betalte og betalte til jeg hadde omkring tre avdrag igjen. Da leste jeg en dag i Mormons bok, slik som jeg har for vane å gjøre, og kom til det skriftsted som lyder:
‘… Hvis et menneske … gir en gave … motvillig … blir det regnet som om han hadde holdt gaven tilbake, derfor blir han regnet som ond for Gud.’ (Moroni 7:8.)
Dette sjokkerte meg, for jeg hadde allerede betalt en stor sum. Jeg fortsatte og betalte de tre avdragene jeg hadde lovet å betale, og deretter betalte jeg flere ekstra avdrag for å overbevise Herren om at jeg hadde gjort det med den rette innstilling” (“Mother Eve, a Worthy Exemplar”, Relief Society Magazine, feb. 1968, 84–85).
President Henry B. Eyring i Det første presidentskap forklarte at å be med ærlig hensikt omfatter villighet til å adlyde, uansett hvilke instruksjoner som kommer fra Herren: “Den unge Joseph Smith viste oss hvordan vi skulle be på denne måten. Han trodde på det løftet han leste i Jakobs brev. Han gikk til lunden i tro på at hans bønn ville bli besvart. Han ønsket å vite hvilken kirke han skulle slutte seg til. Han var ydmyk nok til å være klar til å gjøre hva han enn ble bedt om. Så han ba, slik også vi må gjøre, allerede innstilt på å adlyde” (i Conference Report, okt. 2003, 95; eller Liahona, nov. 2003, 90).
Den engelske Bible Dictionary gir følgende forklaring:
“Kristi lys er akkurat det ordene antyder: opplysning, kunnskap og en oppbyggende, foredlende og beskyttende innflytelse som kommer over menneskene på grunn av Jesus Kristus. Kristus er for eksempel ‘det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden’ (L&p 93:2; Johannes 1:9). Kristi lys fyller ‘det uendelige rom’ og er det middel som gjør det mulig for Kristus å være ‘i alt og [gjennomsyre] alt og [omgi] alt.’ Det ‘gir alle ting liv’ og er ‘den lov alt styres ved.’ Det er også ‘det samme lys som skjerper’ et menneskes forstand (se L&p 88:6–13, 41). På denne måten er Kristi lys forbundet med menneskenes samvittighet og lærer dem forskjellen mellom rett og galt (se Moroni 7:12–19).
Kristi lys må ikke forveksles med Den hellige ånds person, for Kristi lys er ikke noen person i det hele tatt. Dets innflytelse kommer som innledning og forberedelse til å motta Den hellige ånd. Kristi lys vil lede den ærlige sjel som lytter, til å finne det sanne evangelium og den sanne kirke, og derved til å motta Den hellige ånd (se L&p 84:46–48)” (“Light of Christ”, 725; se også Veiledning til Skriftene, “Lys, Kristi lys”; Tro mot pakten: En oppslagsbok i evangeliet [2004], 89).
“Samvittigheten er en tilkjennegivelse av Kristi lys som gjør oss i stand til å skjelne mellom godt og ondt” (Tro mot pakten, 89. “Kristi ånd” (Moroni 7:16) og “Kristi lys” (vers 18–19) brukes ofte synonymt i Skriftene.
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, vitnet om at dette er en gave som vil hjelpe oss å se forskjell på godt og ondt:
“Enten dette indre lys, denne kunnskap om rett og galt, kalles Kristi lys, moralsk sans eller samvittighet, kan det få oss til å moderere våre handlinger – med mindre vi undertrykker det eller ignorerer det …
Enhver mann og kvinne og ethvert barn fra enhver nasjon, tro eller hudfarge – hver eneste en, uansett hvor de bor eller hva de tror eller hva de gjør – har i seg Kristi uforgjengelige lys” (“Kristi lys”, Liahona, april 2005, 8, 10).
President Joseph Fielding Smith (1876–1972) påpekte noen forskjeller mellom Den hellige ånd og Kristi lys:
“Vi må ikke forveksle Den hellige ånd med den ånd som fyller det uendelige rom og som er tilstede overalt. Denne ånd er upersonlig, har hverken størrelse eller form, den utgår fra Faderens og Sønnens nærhet og finnes i alle ting. Når vi omtaler Den hellige ånd som en person, skulle vi bruke pronomenet ‘han’, mens vi skulle kalle denne andre ånd for ‘den’, selv om det er riktig å bruke denne formuleringen når vi snakker om Den hellige ånds kraft eller gave.
Som vi lærer av åpenbaring i nyere tid, er Den hellige ånd det tredje medlem av Guddommen og en ånd i persons skikkelse. Disse uttrykkene brukes synonymt: Guds ånd, Herrens ånd, Sannhetens ånd, Den hellige ånd og Talsmannen, og alle disse ordene brukes synonymt for Den hellige ånd. De samme uttrykkene brukes også stort sett i forbindelse med Jesu Kristi ånd som også kalles for sannhetens lys, Kristi lys, Guds ånd og Herrens ånd, og allikevel er de adskilte og forskjellige ting. Det hersker stor forvirring fordi vi ikke har dette klart for oss” (Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954–56], 1:53).
Inspirasjon fra Gud gjennom Kristi lys begrenser seg ikke bare til medlemmer av denne kirke. Kristi lys har påvirket mange verdensledere.
“Det første presidentskap har gitt følgende uttalelse:
‘Verdens store religiøse ledere som Muhammed, Konfucius og reformatorene, så vel som filosofer som Sokrates, Platon og andre, mottok en del av Guds lys. Moralske sannheter ble gitt dem av Gud for å opplyse hele nasjoner og for å bringe enkeltmennesket opp på et høyere forståelsesnivå …
Vi tror at Gud har gitt og vil gi alle folk tilstrekkelig kunnskap til å hjelpe dem på veien til evig frelse’ (Uttalelse fra Det første presidentskap om Guds kjærlighet til hele menneskeheten, 15. feb. 1978)” (James E. Faust, i Conference Report, april 1980, 15; eller Ensign, mai 1980, 12).
Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum forklarte en sammenheng mellom Kristi lys og Den hellige ånds gave:
“Hver enkelt av oss bringer et lys med oss til jorden – Kristi lys …
Ved å bruke Kristi lys til å skjelne og velge det som er riktig, kan vi bli ledet til et enda større lys, Den hellige ånds gave” (i Conference Report, april 2002, 80; eller Liahona, juli 2002, 77).
Satan er i stand til å gi falske åpenbaringer til dem som prøver å fremtvinge åpenbaring. Kommunikasjon fra Satan vil alltid lede oss bort fra Kristus. President Boyd K. Packer ga oss følgende råd angående disse falske åndelige budskapene:
“Vær alltid på vakt så du ikke blir narret av inspirasjon fra en uverdig kilde. Du kan motta falske åndelige budskap. Det finnes falske ånder på samme måte som det finnes falske engler. (Se Moroni 7:17.) Vær forsiktig så du ikke blir narret, for djevelen kan komme forkledd som en lysets engel.
Det åndelige og det følelsesmessige i oss er så nært knyttet sammen at det er mulig å forveksle en følelsesmessig impuls med en åndelig tilskyndelse. Vi finner fra tid til annen mennesker som mottar det de tror er åndelige budskap fra Gud, når disse budskapene enten har sitt utspring i følelser eller kommer fra motstanderen” (“The Candle of the Lord”, Ensign, jan. 1983, 55–56).
Mormon lærte oss at tro er nøkkelen til å gripe tak i alt som er godt (se Moroni 7:25). Hjelpeforeningens budskap for besøkende lærerinner forklarte hvordan vi kan gripe alt som er godt ved tro:
“Å utvikle et personlig vitnesbyrd er et spørsmål om ønske og om å foreta valg som øker vår tro og vårt håp. Hvis vi ønsker å ‘gripe alt som er godt’, da velger vi nødvendigvis det som vil øke vår tro:
Vi setter av tid til meningsfylt bønn.
Vi husker og fornyer våre pakter regelmessig ved å ta del i nadverden og besøke templet.
Vi bruker Skriftene som et personlig veikart som kan veilede oss i våre handlinger.
Vi utvikler vennskap med mennesker som hjelper oss å bygge opp vårt vitnesbyrd.
Vi lar tjenestegjerninger bli en del av vår daglige rutine.”
(“Tilegn deg alt godt”, Lys over Norge, april 1991, 25).
Mens hun var medlem av Primærs generalpresidentskap, sa søster Michaelene P. Grassli at når vi gjør gode gjerninger, allierer vi oss med Gud: “Vi kan trene opp våre åndelige sanser på samme måte, slik at vi kan forstå hva vår himmelske Fader ønsker av oss. Vi trener opp våre åndelige sanser ved å gjøre det som er godt. Vi lærer: ‘Søk flittig i Kristi lys, så dere kan kjenne godt fra ondt, og hvis dere griper alt som er godt, og ikke fordømmer det, skal dere visselig bli Kristi barn.’ (Moroni 7:19.)” (“Følg Ham”, Lys over Norge, jan. 1990, 85).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarte at Mormons bok forteller oss at det finnes engler:
“Jeg er overbevist om at et av Mormons boks gjennomgripende temaer er englers rolle, deres utbredte tilstedeværelse og sentrale deltagelse i evangeliets historie …
Noe av det som vil bli stadig viktigere for oss jo lenger vi lever, er at engler finnes, at de arbeider og tjener. Jeg mener ikke da bare engelen Moroni, men også de mer personlig betjenende engler som er sammen med oss og rundt oss, bemyndiget til å hjelpe oss, og som gjør nettopp det (se 3 Ne 7:18; Moroni 7:29–32, 37; L&p 107:20) …
Jeg tror vi trenger å omtale, tro på og bære vitnesbyrd om englers betjening i større grad enn vi noen ganger gjør. De utgjør en av Guds viktigste metoder for å skue gjennom sløret, og intet annet dokument i hele verden forkynner dette prinsipp så tydelig og så virkningsfullt som Mormons bok” (“For a Wise Purpose”, Ensign, jan. 1996, 16–17).
Eldste Bruce C. Hafen i De sytti sa at engler fremdeles betjener menneskenes barn:
“Betjening fra disse usette engler er en av de mest opphøyde former for vekselvirkning mellom himmel og jord, og et sterkt uttrykk for Guds omtanke for oss og en påtagelig forsikring og åndelig støtte til dem som trenger det …
Når kommer englene? Hvis vi prøver å leve verdig, er de nær oss når vi trenger dem mest” (“When Do the Angels Come?” Ensign, april 1992, 12, 16).
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum forklarte hva det vil si å ha tro på Jesus Kristus:
“Å få en urokkelig tro på Jesus Kristus er ensbetydende med å la et strålende lys flomme over ditt liv. Du vil ikke lenger være henvist til å streve alene med utfordringer som du vet du ikke selv kan finne løsning på eller kontrollere, for han sier: ‘Hvis dere har tro på meg, skal dere ha kraft til å gjøre alt jeg anser for nødvendig’ (Moroni 7:33; uthevelse tilføyd).
Hvis du er fortvilet, forpint på grunn av overtredelse, er syk, alene eller har et desperat behov for trøst og støtte, så bærer jeg høytidelig vitnesbyrd om at Herren vil hjelpe deg hvis du er påpasselig med å adlyde den åndelige lov som hjelpen er betinget av. Han er din Fader. Du er hans barn. Han er glad i deg. Han vil aldri svikte deg. Jeg vet at han vil velsigne deg” (i Conference Report, okt. 1991, 118; eller Lys over Norge, jan. 1992, 100).
Mormon omtalte et håp som kommer av tro på Kristus (se Moroni 7:40, 42). Et håp som fokuserer på vår Herre Jesu Kristi liv og misjon, har kraft til å heve oss over enhver motgang vi måtte møte. President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap sa at håp gir fred i et vanskelig liv:
“Det finnes enorme kilder til håp utover vår egen evne, lærdom, styrke og kapasitet. Blant dem har vi Den hellige ånds gave. Ved den fantastiske velsignelse fra dette medlem av guddommen kan vi lære å kjenne sannheten i alt [se Moroni 10:5].
Håp er vår sjels anker. Jeg kjenner ikke til noen som ikke trenger håp – ung eller gammel, sterk eller svak, rik eller fattig. I Mormons bok finner vi formaningen: ‘Derfor kan den som tror på Gud, ha et sikkert håp om en bedre verden, ja, også om en plass ved Guds høyre hånd. Og dette håp kommer ved tro og er et anker for menneskenes sjeler som vil gjøre dem sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger – og lede dem til å forherlige Gud.’ [Ether 12:4; uthevelse tilføyd] …
I dette liv har alle sine utfordringer og vanskeligheter. Det er en del av vår prøve på jorden. Årsaken til noen av disse prøvelsene kan vi ikke så lett forstå, unntatt på grunnlag av tro og håp, for det er ofte en større hensikt som vi ikke alltid forstår. Fred kommer ved håp” (i Conference Report, okt. 1999, 73; eller Liahona, jan. 2000, 70).
Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum sa at vi kan ha håp fordi guddommelig hjelp alltid er tilgjengelig for oss: “Selv når motgangens vinder blåser, holder vår Fader oss forankret til vårt håp. Herren har gitt dette løfte: ‘Jeg skal ikke etterlate dere farløse’ [Johannes 14:18], og han vil ‘hellige [våre] lidelser til [vårt] gavn’. [2 Nephi 2:2.] Selv når våre prøvelser virker overveldende, kan vi hente styrke og håp fra Herrens sikre løfte: ‘Frykt ikke … For denne krigen er ikke deres, men Guds’ [2 Krønikebok 20:15]” (i Conference Report, okt. 1998, 33; eller Liahona, jan. 1999, 30).
Biskop H. David Burton i Det presiderende biskopsråd beskrev ydmykhetens dyder og hvordan vi utvikler ydmykhet: “Ydmykhet er helt nødvendig for å bli mer lik Kristus. Uten den kan vi ikke utvikle andre viktige egenskaper. Mormon viste til at: ‘Ingen er antagelig for Gud unntatt den som er saktmodig og ydmyk av hjertet’ (Moroni 7:44). Å tilegne seg saktmodighet er en prosess. Vi blir bedt om å ‘hver dag ta [vårt] kors opp’ (Lukas 9:23). Dette skulle ikke være noe vi gjør bare en gang iblant. Mer ydmykhet er ikke ensbetydende med mer svakhet, men at vi ‘viser oss som vennlige og omtenksomme. Det gjenspeiler trygghet, styrke og sinnsro. Det gjenspeiler sunn selvaktelse og ekte selvbeherskelse’ (Neal A. Maxwell: “Meekly Drenched in Destiny”, i Brigham Young University 1982–83 Fireside and Devotional Speeches [1983], 2). Mer ydmykhet vil gjøre oss i stand til å bli undervist av Ånden” (i Conference Report okt. 2004, 104–5; eller Liahona, nov. 2004, 99).
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum forklarte sammenhengen mellom de viktige sannhetene om tro, håp og kjærlighet:
“Apostelen Paulus forteller at tre guddommelige prinsipper utgjør en grunnvoll som vi kan bygge vår livsstruktur på. Det er tro, håp og kjærlighet. (Se 1 Korinterbrev 13:13.) Sammen danner de et fundament på samme måte som benene på en trebent krakk. Hvert prinsipp er betydningsfullt i seg selv, men alle har også en viktig støtteoppgave. Hver av dem er ufullstendig uten de andre. Håp bidrar til å utvikle tro. Likeledes fører sann tro til håp. Når vi begynner å miste håpet, vakler vi også i vår tro. Troens og håpets prinsipper i samarbeid må ledsages av kjærlighet, som er det største av alt. Mormon sier: ‘Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig’ (Moroni 7:47). Det er den fullkomne manifestasjon av vår tro og vårt håp.
Samlet vil disse tre evige prinsipper bidra til å gi oss det brede evige perspektiv som vi trenger for å ta imot livets tøffeste utfordringer, innbefattet de profeterte vanskeligheter i de siste dager. Virkelig tro frembringer håp for fremtiden, den får oss til å se ut over oss selv og det vi for øyeblikket er opptatt av. Befestet med håp drives vi til å utvise Kristi rene kjærlighet gjennom daglige lydighetshandlinger og kristen tjenestegjerning” (i Conference Report, okt. 1992, 44; eller Lys over Norge, jan. 1993, 33).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum forklarte hvordan egenskapene tro, håp og kjærlighet er fullstendig knyttet til Jesus Kristus:
“Det er ikke til å undres over at den triade av tro, håp og kjærlighet som bringer oss til Kristus, har en sterk og konvergerende tilknytning: Troen er på Jesus Kristus, håpet er i hans forsoning og kjærligheten er ensbetydende med ‘Kristi rene kjærlighet’ (se Ether 12:28; Moroni 7:47). Hver av disse egenskapene kvalifiserer oss for det celestiale rike (se Moroni 10:20–21; Ether 12:34). Hver av dem krever først og fremst av oss at vi er ydmyke og saktmodige (se Moroni 7:39, 43).
Det er et konstant samspill mellom tro og håp, og en kan ikke alltid skille dem fra hverandre eller sette dem i rekkefølge. Selv om håp ikke innebærer fullkommen kunnskap, er de økte forventninger som skapes av håp, ‘visselig’ sanne (Ether 12:4; se også Romerne 8:24; Hebreerne 11:1; Alma 32:21). I den gjengitte teologis geometri har håp større omkrets enn tro. Hvis troen øker, øker håpets utstrekning proporsjonalt” (i Conference Report, okt. 1994, 45; eller Lys over Norge, jan. 1995, 33).
Enkelte ser på nestekjærlighet som noe vi kan tilegne oss på egen hånd ved bevisst innsats og bestemte handlinger. Hvis vi skal tilegne oss Kristi kjærlighet, fordrer det imidlertid vår himmelske Faders hjelp og velsignelser. Profeten Mormon oppfordret oss til å søke kjærlighet og til å “be til Faderen med all hjertets iver”. Da vil denne kjærligheten bli “skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus” (Moroni 7:48).
Eldste Robert J. Whetten i De sytti forklarte: “I likhet med tro er Kristus-lignende kjærlighet en Åndens gave, som blir gitt som følge av personlig rettferdighet og i overensstemmelse med hvor lydige vi er mot de lover den er betinget av. I likhet med tro må kjærligheten brukes for å vokse” (i Conference Report, april 1999, 37; eller Liahona, juli 1999, 35).
Eldste Dallin H. Oaks beskrev nestekjærlighet og hva vi må gjøre for å oppnå den: “Kjærlighet, ‘Kristi rene kjærlighet’ (Moroni 7:47), er ikke en handling, men en tilstand eller et stadium. Kjærlighet utvikles ved en rekke handlinger som resulterer i omvendelse. Kjærlig er noe man blir. Derfor, som Moroni sier, ‘hvis derfor menneskene ikke har barmhjertighet, kan de ikke arve’ det sted som er beredt for dem i Faderens boliger (Ether 12:34; uthevelse tilføyd)” (i Conference Report, okt. 2000, 43; eller Liahona, jan. 2001, 42).
Eldste Jeffrey R. Holland forklarte hvorfor nestekjærlighet er til så stor velsignelse for oss:
“Den videre definisjonen av ‘Kristi rene kjærlighet’ er imidlertid ikke det vi som kristne prøver, men i stor grad mislykkes i å vise andre, men snarere det som Kristus lyktes fullkomment med å vise oss. Vi kjenner bare ett tilfelle hvor sann kjærlighet er vist. Den vises fullkomment og i sin reneste form i Kristi usvikelige, grunnleggende og forsonende kjærlighet til oss. Det er Kristi kjærlighet til oss som er tålmodig og ikke misunner. Hans kjærlighet til oss ‘blåser seg ikke opp … blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde’. Det er Kristi kjærlighet til oss som ‘utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt’. Kristus viser oss at ‘kjærligheten svikter aldri’.Uten denne kjærligheten – hans rene kjærlighet til oss – ville vi vært intet, uten håp og de ynkverdigste av alle menn og kvinner. De som finnes i besittelse av hans kjærlighets velsignelser på den siste dag – forsoningen, oppstandelsen, evig liv, evige løfter – vil det i sannhet være vel med.
Dette betyr på ingen måte at jeg undervurderer befalingen om at vi skulle prøve å tilegne oss den slags kjærlighet til hverandre … Vi skulle prøve å bli mer standhaftige og urokkelige, mer tålmodige og vennlige, mindre misunnelige og oppblåste i vår omgang med andre. Vi skulle leve slik Kristus levde, og vi skulle elske slik Kristus elsket. Men ‘Kristi rene kjærlighet’ som Mormon omtalte, er nettopp det – Kristi kjærlighet. Med denne guddommelige gave, denne forløsende tildeling, har vi alt. Uten den har vi ingenting, og i siste instans er vi heller ingenting, unntatt til slutt ‘djevler [og] en djevels engler’. [2 Nephi 9:9.]
Livet gir oss vår del av frykt og feiltrinn. Iblant kommer vi til kort. Iblant blir vi sviktet av andre, eller av at økonomien, bedriften eller myndighetene svikter oss. Men det er én ting i tid og all evighet som ikke svikter oss – Kristi rene kjærlighet …
Slik blir vi både frelst og forandret ved det mirakel som Kristi kjærlighet er. Hans forsonende kjærlighet frelser oss fra død og helvete, så vel som fra vår kjødelige, sanselige og djevelske adferd. Denne forløsende kjærlighet forvandler også sjelen, løfter den over falne normer til noe langt edlere og langt helligere. Derfor må vi ‘[holde] fast ved kjærligheten’ – Kristi rene kjærlighet til oss og våre besluttsomme anstrengelser for å utvikle ren kjærlighet til ham og alle andre – for uten denne er vi intet, og vår plan for evig lykke blir fullstendig bortkastet. Uten Kristi forløsende kjærlighet i vårt liv, kommer alle andre egenskaper – til og med dydige egenskaper og eksemplarisk gode gjerninger – til kort når det gjelder frelse og glede” (Christ and the New Covenant [1997], 336–37).
Moroni 7:48 lærer oss at kjærligheten vil komme til dem som stadig ber “med all hjertets iver”, med andre ord når de ønsker den mer enn noe annet. Slike inderlige bønner vil også gi resultater når man ber om andre ting. President Spencer W. Kimball (1895–1985) sa at inderligheten i våre bønner vil påvirke vår familie: “I familiekretsen lærer våre barn hvordan de skal snakke til sin himmelske Fader ved å lytte til sine foreldre. Snart vil de oppdage hvor inderlige og ærlige våre bønner er. Hvis våre bønner er forhastede og til og med har en tendens til å være tankeløse og rituelle, vil de også oppdage dette. Derfor er det bedre at vi både i våre familier og når vi ber på egenhånd, gjør som Mormon sa: ‘Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver.’ (Moroni 7:48.)” (“Be alltid”, Lys over Norge, mars 1982, 2).
Bilde
Familie som kneler i bønn
Punkter å grunne på
Hvilke kriterier er nevnt i Moroni 7 som hjelper oss å se hva som er godt og hva som er ondt?
Hvorfor er nestekjærlighet “den største av alle” gaver? (Moroni 7:46).
Hvilken rolle spiller det hvilken holdning og hvilke hensikter du har når du yter tjeneste for andre?
Forslag til oppgaver
Ta utgangspunkt i egenskapene som er nevnt i Moroni 7:45 og Mormons inntrengende henstilling i Moroni 7:48, og skriv noen linjer om hva du kan gjøre for å utvikle større kjærlighet.