Beretningen i Ethers bok om den en gang så store nasjonens tragiske undergang hjelper oss å se de uunngåelige konsekvensene av å forkaste profetene, og de katastrofale følgene av uhemmet synd. Til sammenligning leser vi også noen dypsindige læresetninger om tro på Jesus Kristus. Profetene Ether og Moronis læresetninger viser at tro fører til omvendelse, tilveiebringer mirakler og vender personlige svakheter til styrke. Dessverre nektet jaredittene å gi akt på Ethers undervisning og vendte seg bort fra den sannhet som kunne ha frelst dem. Mens du leser Ether kapittel 11–15, skulle du spørre deg: “Hva kan jeg og min generasjon lære av disse kapitlene?”
Kommentarer
Ether 11. De siste stadiene av den jaredittiske sivilisasjon
I likhet med nephittene gikk det jaredittiske samfunn gjentatte ganger gjennom syklusen med fremgang, frafall, straffedommer, omvendelse, fremgang osv. Akkurat som med nephittene, ble frafallet og ugudeligheten stadig mer skjebnesvanger. (Se oversikten “Syklusen med rettferdighet og ugudelighet” i tillegget, side 403.) Ether 11 forteller om de siste stadiene av jaredittenes frafallssyklus. De forkastet, hånet og spottet profetene. Selv om kong Shule hadde fastsatt en lov som beskyttet profetene og straffet dem som forfulgte dem (se Ether 7:23–26), gjorde en senere konge det til prinsipp å henrette profetene (se Ether 11:5). Til slutt ble ugudeligheten så utbredt at profetene “sørget og trakk seg tilbake fra folket” (Ether 11:13). (Se kommentarene til Helaman 12:5–6 på side 270).
Profeten Amos forklarte at en av profetens roller er å advare folket mot kommende ødeleggelser (se 2 Nephi 25:9; se også Esekiel 33:7–10). Ether 11 viser tydelig konsekvensene av å ikke gi akt på profetenes advarsler. Overvei det president Henry B. Eyring i Det første presidentskap sa angående konsekvensen av å forkaste profetenes råd og den trygghet som kommer av å gi akt på profetene:
“Det å se etter veien til trygghet i profeters råd synes fornuftig for dem som er sterke i troen. Når en profet taler, kan de som har svak tro, tenke at de hører bare en klok mann gi gode råd. Hvis så hans råd virker komfortable og fornuftige og er i tråd med det de ønsker å gjøre, tar de det til seg. Gjør de ikke det, anser de dem enten som feilaktige, eller de mener deres situasjon unntar dem fra rådet. De som ikke har tro, synes kanskje bare at de hører menn som søker å øve innflytelse ut fra et selvisk motiv …
Hver gang jeg har valgt å vente med å følge inspirerte råd eller ment at jeg var et unntak, har jeg blitt klar over at jeg har utsatt meg for fare. Hver gang jeg har lyttet til profeters råd, følt dem bekreftet i bønn og deretter fulgt dem, har jeg sett at jeg har beveget meg mot sikker grunn” (i Conference Report, april 1997, 32–33; eller Lys over Norge, juli 1997, 24).
Ether 11:7–8. Naturkatastrofer kan føre til omvendelse
Vi leser at som følge av krigene, hungersnøden, sykdommene og ødeleggelsene begynte folket å omvende seg fra sin ugudelighet. President Joseph F. Smith (1838–1918) hjalp oss å forstå at Herren noen ganger bruker naturkatastrofer til å få sine barn til å omvende seg:
“De siste-dagers-hellige tror, selv om de selv skjelver på grunn av sin egen ugudelighet og synd, at store straffedommer kommer over verden på grunn av ugudelighet. De tror fullt og fast på uttalelsene i den hellige skrift om at ulykker skal ramme nasjonene som et tegn på Kristi komme for å avsi dom. De ser Guds hånd i ilden, jordskjelvet, flodbølgen, vulkanutbruddet og stormen. Ham anerkjenner de som naturens og naturlovenes mester og hersker, og de erkjenner uten videre hans hånd i alt. Vi tror at hans straffedommer utøses over jorden for å få menneskeheten til å fatte hans makt og hans hensikter, så de kan omvende seg fra sine synder og forberede seg til Kristi annet komme for å regjere i rettferdighet på jorden …
Vi tror at disse alvorlige naturkatastrofene hjemsøker menneskenes barn etter Herrens vilje, til beste for hans barn, for å vekke deres hengivenhet for andre og for å bringe frem det beste i deres natur, så de kan elske og tjene ham” (Læresetninger i evangeliet, 5. utg. [1939], 55. Du finner flere henvisninger til at Herren bruker naturkreftene til å tale til folk som nekter å omvende seg, i Helaman 12:3; L&p 43:21–25; 88:88–91).
President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa følgende om hvor nødvendig det er å ha Jesus Kristus som det sentrale i vårt liv: “Vi lever i en verden med usikkerhet. Noen vil utrette noe stort. Andre vil bli skuffet. Noen vil oppleve mye fryd og glede, god helse og et godt liv. Andre igjen kanskje sykdom og noe sorg. Vi vet ikke. Men én ting vet vi. Lik Polarstjernen på himmelen står – uansett hva fremtiden bringer – verdens Forløser der, Guds Sønn, sikkert og trygt som vårt udødelige livs anker. Han er vår frelses klippe, vår styrke, vår trøst, vår tros midtpunkt” (i Conference Report, april 2002, 107; eller Liahona, juli 2002, 101).
Prøver på tro kommer ikke alltid i form av motgang. Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum sa at noen ganger er prøven på vår tro ganske enkelt et spørsmål om å utøve tro: “Du kan lære å bruke troen mer effektivt ved å anvende dette prinsippet fra Moroni: ‘Tro er det som håpes, men ikke sees. Derfor, protester ikke fordi dere ikke ser, for dere får ikke noe vitnesbyrd før deres tro er prøvd’ [Ether 12:6; uthevelse tilføyd]. Så hver gang du prøver din tro – det vil si handler med verdighet på en tilskyndelse – vil du motta bekreftelse fra Ånden. Slike følelser vil forsterke din tro. Når du gjentar dette mønsteret, vil din tro bli sterkere” (i Conference Report, april 2003, 79; eller Liahona, mai 2003, 76).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum skrev om de ulike nivåer av tro vi opplever, og forutsetningene for å uttrykke dem: “Forberedende tro blir dannet på grunnlag av tidligere erfaringer – av det kjente, som er en grunnvoll for tro. Men forløsende tro må ofte utøves i forbindelse med fremtidige erfaringer – det ukjente, som gir en anledning til noe mirakuløst. Krevende tro, tro som kan flytte fjell, tro lik den Jareds bror hadde, kommer forut for miraklet og kunnskapen. Han måtte tro før Gud talte. Han måtte handle før det var klart at han ville være i stand til å gjennomføre handlingen. Han måtte på forhånd forplikte seg til å gjennomføre det hele før så mye som første del av den var realisert. Tro er å betingelsesløst gå med på – og det på forhånd – enhver betingelse Gud måtte stille både i den nære og den fjerne fremtid” (Christ and the New Covenant [1997], 18–19).
President Gordon B. Hinckley illustrerte prinsippet om at vi får vårt vitnesbyrd etter at vår tro er prøvd:
“La meg fortelle dere en historie om en kvinne i São Paulo i Brasil. Samtidig som hun gikk på skole, arbeidet hun for å kunne forsørge sin familie. Jeg bruker hennes egne ord. Hun sier:
‘Universitetet jeg studerte ved, hadde en bestemmelse som ikke tillot studenter med gjeld å gå opp til prøver. Når jeg fikk lønnen min, pleide jeg derfor først å legge til side pengene til tiende og offergaver, og resten gikk til skolepenger og andre utgifter.
Jeg husker en tid da jeg … hadde store økonomiske problemer. Det var en torsdag jeg fikk lønn. Da jeg regnet over månedens budsjett, så jeg at det ikke ville være penger nok til [både] tienden og universitetet. Jeg måtte velge mellom dem. Vi skulle ha tentamen uken etter, og hvis jeg ikke tok den, kunne jeg miste et helt skoleår. Jeg hadde virkelig sjelekval … Hjertet verket. Jeg sto foran en smertefull avgjørelse, og jeg visste ikke hva jeg skulle velge. Jeg grublet over de to alternativene: å betale tiende og å risikere å ikke oppnå tilstrekkelig poeng til å få skolearbeidet godkjent.
Denne følelsen opptok meg fullstendig og vedvarte helt til lørdag. Da husket jeg at da jeg ble døpt, hadde jeg sagt meg villig til å etterleve tiendeloven. Jeg hadde påtatt meg en forpliktelse, ikke overfor misjonærene, men overfor min himmelske Fader. I dette øyeblikk begynte kvalene å vike plass for en behagelig ro og besluttsomhet …
Den kvelden ba jeg Herren om tilgivelse for min ubesluttsomhet. Søndag, før nadverdsmøtet begynte, gikk jeg til biskopen og betalte med stor glede tiende og offergaver. Det var en spesiell dag. Jeg følte meg lykkelig og hadde fred med meg selv og min himmelske Fader.
Neste dag da jeg var på kontoret, forsøkte jeg å finne en utvei til å få avlagt de prøvene som skulle begynne på onsdag. Jo mer jeg tenkte, jo lenger unna syntes en løsning …
Arbeidstiden var nesten omme da min arbeidsgiver kom og ga meg de siste oppdragene for dagen. Da han hadde gjort det, tok han dokumentmappen i hånden og sa adjø … Plutselig stanset han, så på meg og spurte: “Hvordan går det på college?” Jeg ble overrasket og trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk ikke sagt annet enn et skjelvende: “Det går bra!” Han så tankefullt på meg og sa adjø enda en gang …
Plutselig kom sekretæren inn og sa at jeg var en meget heldig person! Da jeg spurte hvorfor, svarte hun enkelt: “Arbeidsgiveren din har nettopp sagt at fra og med i dag skal firmaet betale hele studiet og skolebøkene for deg. Før du går, kan du komme til meg og oppgi beløpene, slik at jeg kan gi deg en sjekk i morgen.”
Da hun hadde gått, knelte jeg gråtende og meget ydmyk ned der jeg sto, og takket Herren for hans gavmildhet. Jeg … sa til min himmelske Fader at han ikke hadde behøvd å velsigne meg med så mye. Jeg trengte bare skolepenger for en måned, og tiendebeløpet jeg hadde betalt på søndag var svært lite i forhold til det jeg skulle få! Under denne bønnen kom ordene i Malaki til meg: “Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål” (Malaki 3:10). Inntil da hadde jeg aldri følt hvilket stort løfte dette skriftstedet inneholdt, og at dette budet i sannhet var et vitnesbyrd om den kjærlighet som Gud, vår himmelske Fader, viser sine barn her på jorden’” (i Conference Report, april 2002, 85–86; eller Liahona, juli 2002, 81–82).
Ether 12:8–22 er spekket med eksempler på “undere og mirakler som utføres ved tro” (kapittelsammendraget til Ether 12). Lectures on Faith forklarer at tro er prinsippet som gir kraft til å utføre mirakler:
“Tro er ikke bare det prinsipp som bevirker handling, men også det prinsipp som gir kraft til alle intelligente vesener, enten det er i himmelen eller på jorden …
… Det var ved tro verden ble skapt. Gud talte, kaoset reagerte og verdener ble til på grunn av hans tro. Slik er det også med menneskene. De talte ved tro i Guds navn, og solen sto stille, månen adlød, fjell flyttet seg, fengsler raste sammen, løvers munn ble lukket, menneskehjertet mistet sin fiendskap, ild sin kraft, hærstyrker sin makt, sverdet sin trussel og døden sitt herredømme, og alt dette på grunn av deres tro” ([1985], 3, 5).
Svakhet er gitt menn og kvinner gjennom Adams fall. Det fysiske legemet og vårt sinn er gjenstand for sykdom og forfall. Vi utsettes for fristelser og besvær. Vi opplever alle personlige svakheter. Ikke desto mindre sier Herren klart og tydelig at hvis vi kommer til ham i ydmykhet og tro, vil han hjelpe oss å vende vår svakhet til styrke. Hans nåde er tilstrekkelig til å bevirke denne forvandlingen ved å løfte oss over våre egne naturlige evner. På svært personlig vis opplever vi hvordan forsoningens kraft overvinner Fallets konsekvenser.
Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolv apostlers quorum talte om hvordan Herren kan hjelpe oss å overvinne våre svakheter: “Når vi leser i Skriftene om menneskenes ‘svakheter’, omfatter dette begrepet den allmenne, men nødvendige svakhet som er nedlagt i menneskets natur, hvor kjødet har en uopphørlig innvirkning på ånden (se Ether 12:28–29). Svakhet omfatter imidlertid også våre særegne svakheter, som det er forventet at vi skal overvinne (se L&p 66:3; Jakobs bok 4:7). Livet har det med å avsløre disse svakhetene” (Lord, Increase Our Faith [1994], 84).
Eldste Maxwell forklarte også hvordan våre svakheter er ett av virkemidlene Herren bruker til å hjelpe oss å lære:
“Når vi er uberettiget utålmodige med en allvitende Guds timeplan, viser vi i virkeligheten at vi vet hva som er best. Er det ikke merkelig – vi som bærer armbåndsur, søker å gi ham råd som overvåker kosmiske klokker og kalendere.
Fordi Gud ønsker at vi skal komme hjem etter å ha blitt mer lik ham og hans Sønn, består nødvendigvis en del av denne utviklingsprosessen i å vise oss våre svakheter. Hvis vi derfor har håp av evig natur, vil vi være føyelige, for med hans hjelp kan disse svakhetene til og med bli til sterke sider (se Ether 12:27).
Men det er ikke lett å bli vist sine svakheter, for disse kommer regelmessig til syne i livets omstendigheter. Dette hører likevel med til det å komme til Kristus, og det er en vesentlig, om enn smertefull, del av Guds plan for lykke” (i Conference Report, okt. 1998, 79; eller Liahona, jan. 1999, 70).
Skriftene vitner om at Jesus Kristus kan frelse oss fra våre mangler så vel som våre synder:
“Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg” (2 Korinterbrev 12:9).
“La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebreerne 4:16).
“Likevel viser Gud Herren oss vår svakhet så vi kan vite at det er ved hans nåde … at vi har kraft til å gjøre disse ting” (Jakobs bok 4:7).
“Jeg vet at jeg ikke er noe. Hva min egen styrke angår, er jeg svak. Derfor vil jeg ikke rose meg selv, men jeg vil rose meg i min Gud, for i hans styrke kan jeg gjøre alle ting” (Alma 26:12).
“Hvis dere nekter dere all ugudelighet og elsker Gud av hele deres makt, sinn og styrke, da er hans nåde tilstrekkelig for dere, så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus” (Moroni 10:32).
Moroni lærte oss at vi ikke bare må utøve tro på Herren, men at vi også må ydmyke oss.
Boken Tro mot pakten forklarer hva sann ydmykhet er: “Å være ydmyk er å takknemlig erkjenne din avhengighet av Herren – å forstå at du har et konstant behov for hans støtte. Ydmykhet er å erkjenne at dine evner og talenter er gaver fra Gud. Det er ikke et tegn på svakhet, engstelse eller frykt, men snarere på at du vet hvor din sanne styrke ligger” (Tro mot pakten – En oppslagsbok i evangeliet [2004], 178).
I Veiledning til Skriftene leser vi at nåde er “den kraft fra Gud som gjør det mulig for menneskene å bli velsignet i dette liv og arve evig liv og opphøyelse etter at de har utvist tro, omvendt seg og gjort sitt beste for å holde budene. En slik guddommelig hjelp eller styrke gis gjennom Guds barmhjertighet og kjærlighet” (“Nåde”).
President Thomas S. Monson uttalte følgende trøst: “Skulle det være noen som føler seg for svak til å forandre sin kurs frem- og nedover i livet, og skulle det finnes noen som ikke greier å bestemme seg for å gjøre det bedre på grunn av den største frykt av alle, frykten for å mislykkes, finnes det ingen mer oppmuntrende forsikring enn disse ord fra Herren: ‘Min nåde,’ sa han, ‘er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem’” (i Conference Report, april 2000, 61–62; eller Liahona, juli 2000, 56).
Frelseren viste den mest fullkomne nestekjærlighet, eller offerkjærlighet, da han ga sitt liv og sonet for hver og en av oss. Vi må be om “å bli fylt med denne kjærlighet” så vi kan arve evig liv (Moroni 7:48). Eldste Marvin J. Ashton (1915–94) i De tolv apostlers quorum forklarte hva det vil si å ha nestekjærlighet:
“Nestekjærlighet er kanskje på mange måter et misforstått ord. Vi setter ofte likhetstegn mellom nestekjærlighet og det å besøke syke, bringe mat til dem som trenger det, eller gi av vår overflod til dem som er mindre heldig stilt. Men sann nestekjærlighet er egentlig så mye, mye mer.
Virkelig kjærlighet er ikke noe du gir bort. Det er noe du erverver og gjør til en del av deg selv. Og når nestekjærlighetens dyd har festet seg i ditt hjerte, blir du aldri den samme igjen. Tanken på å overhøvle andre blir motbydelig.
Den høyeste nestekjærlighet kommer kanskje til uttrykk når vi er vennlige mot hverandre, når vi ikke dømmer eller setter merkelapp på hverandre, når vi rett og slett lar tvilen komme andre til gode eller forholder oss tause. Nestekjærlighet er å godta at andre er annerledes, godta svakheter og feil, å ha tålmodighet med noen som har sviktet oss, eller motstå innskytelsen til å bli fornærmet når andre ikke gjør ting slik vi hadde håpet. Nestekjærlighet er å nekte å benytte seg av en annens svakhet og være villig til å tilgi en som har såret oss. Nestekjærlighet er å vente det beste av hverandre” (i Conference Report, april 1992, 24; eller Lys over Norge, juli 1992, 19).
Etter å ha tilbrakt et år i Chile, sa eldste Jeffrey R. Holland følgende om ordet forbli (abide): “‘Forbli (abide) hos dere’ er et forståelig og vakkert begrep i det velformulerte engelske språk i Kong Jakobs bibel, men forbli (abide) er ikke et ord vi bruker så mye lenger. Derfor verdsatte jeg enda mer denne oppfordringen fra Herren da jeg ble introdusert for oversettelsen av dette skriftstedet på et annet språk. På spansk er dette kjente uttrykket oversatt med permaneced en mi. I likhet med det engelske verbet abide, betyr permanecer ‘å bli værende’, men selv [engelskpråklige] som meg kan se likheten med det engelske ordet ‘permanence’. Betydningen er således ‘bli – men bli for evig’” (i Conference Report, april 2004, 32; eller Liahona, mai 2004, 32).
Ether 13:1–12 beskriver hvilken stor seer Ether var. Ether ble vist mange fantastiske ting av Herren, herunder grunnleggelsen av et nytt Jerusalem i forkant av det annet komme. Legg merke til hva Ether sa om det nye Jerusalem:
Det vil være “Herrens hellige helligdom” (Ether 13:3).
Byen vil bli bygget på det amerikanske kontinent for levningen av Josefs ætt (se vers 4–6).
Det vil være en hellig by akkurat som det Jerusalem som ble bygget til Herren (se vers 8–9).
Den vil stå helt til jorden blir celestial (se vers 8).
Det vil være en by for de rene og rettferdige (se vers 10).
President Joseph Fielding Smith (1876–1972) skrev følgende om det nye Jerusalem:
“Den rådende oppfatning i verden er at det her er tale om byen Jerusalem, jødenes gamle by, som på gjenopprettelsens dag skal bli fornyet, men dette er ikke riktig. Vi leser i Ethers bok at Herren åpenbarte for ham mange av de samme ting som Johannes så. Som mange medlemmer av Kirken vet, var Ether den siste profet blant jaredittene, og Herren hadde åpenbart for ham mye av jødenes historie og deres Jerusalem, som sto da vår Frelser utførte sin tjenestegjerning der. I sitt syn, som på mange måter ligner Johannes’ syn, så Ether den gamle by Jerusalem og også den nye by som ennå ikke er blitt bygget, og han skrev følgende om dem, slik vi kan lese i Moronis skrivelser:
På gjenopprettelsens dag, når alle ting skal gjøres nye, skal det finnes tre store byer som skal være hellige. Den ene er oldtidens Jerusalem som ifølge profeten Esekiel skal gjenoppbygges. Den andre vil være Sions, eller Enoks by, som ble tatt opp fra jorden da Enok ble forvandlet og som vil bli gjenopprettet. Den tredje er Sions by eller det nye Jerusalem, som skal bygges av Josefs avkom på dette det amerikanske kontinent” (Answers to Gospel Questions, red. Joseph Fielding Smith jr., 5 bind. [1957–66], 2:103–4).
Coriantumr hadde viet ganske mye tid til å studere “alle krigskunster og all verdens list” (Ether 13:16), men han forkastet Ethers enkle budskap, som ville ha gitt ham fred på en måte som alle hans militære ferdigheter aldri ville ha vært i stand til.
Coriantumr og Shiz lot alle sine tilhengere bli drept uten å avslutte konflikten. Vi kan ikke fullt ut forstå hvor forferdelig jaredittenes siste slag var, hvor til og med kvinner og barn ble bevæpnet og sendt i strid (se Ether 15:15). Dette gir oss imidlertid et tydelig bilde av hvordan mennesker blir når Herrens ånd trekker seg tilbake og ikke lenger strever med dem (se vers 19).
På hvilke måter har forsoningens styrkende kraft forvandlet dine svakheter til styrke?
På hvilke måter fungerer Ethers bok som en advarsel til jordens nasjoner i dag?
Sinne og hat spilte en viktig rolle i jaredittenes undergang. Hvilken rolle tror du sinne og hat spiller i verden i dag? Hvordan kan du motvirke dette i din egen innflytelsessfære?
Hvordan har din tro eller åndelige besluttsomhet blitt satt på prøve? Hvordan har disse prøvene på din tro gitt deg ytterligere vitnesbyrd om Jesus Kristus eller forståelse av evige sannheter?
Forslag til oppgaver
Bestem deg for en av dine svakheter eller mangler som skyldes jordisk svakhet. Bruk Ether 12:27 som rettesnor, og legg en plan for å gjøre den til en styrke.
Grunn på Moronis oppfordring til oss om å “søke denne Jesus som profetene og apostlene har skrevet om, så den nåde som er i Gud Faderen og også i Herren Jesus Kristus og i Den Hellige Ånd … kan være i dere og forbli hos dere for evig” (Ether 12:41). Skriv noen linjer om hva du kan gjøre for å “søke Jesus” og oppnå “den nåde som er i Gud Faderen”.