Med hjelp av de hellige profeter som var blant hans folk, arbeidet kong Benjamin “med hele sin legemsstyrke og alle sine sjelsevner” for å “opprette fred i landet” (Mormons ord 1:18). Nær slutten av sitt liv ba Benjamin folket samle seg ved templet. Under denne samlingen rapporterte han om sin regjeringstid som konge, utnevnte sin sønn Mosiah som sin etterfølger, underviste i Kristi evangelium og formante nephittene til å påta seg Jesu Kristi navn. Den delen av Benjamins tale som blir behandlet i dette kapitlet av håndboken, viser hvilke idealer han sto for – villighet til å tjene andre, takknemlighet for guddommelig forsyn og avhengighet av Frelseren. Vi kan vokse i ydmykhet og styrke vårt paktsforhold til Gud ved å leve i samsvar med de prinsipper kong Benjamin forkynte.
Mosiah 1:1–2. Overgang fra første- til tredjepersonsberetning i Mosiahs bok
Det er en overgang fra førstepersonsberetningene i de første bøkene i Mormons bok til tredjepersonsberetningen i Mosiahs bok. Bøkene 1 Nephi til og med Omni ble oversatt fra Nephis mindre plater og er originalforfatternes egne skrifter. Altså ble de skrevet i førsteperson. Bøkene Mosiah til og med 4 Nephi er imidlertid alle hentet fra Mormons forkortelse av Nephis større plater. Disse bøkene er Mormons forkortelse av originalforfatternes opptegnelser.
Uttrykket “Guds mysterier” slik det brukes i Mormons bok (Mosiah 1:3), omfatter de frelsende prinsipper i Jesu Kristi evangelium. De kalles ikke mysterier fordi de er mystiske eller vanskelige å forstå, men fordi Gud åpenbarer dem til oss på betingelse av vår tro og lydighet. De har til hensikt å lede Guds barn til evig liv. “Et mysterium er en sannhet man ikke kan få fatt i unntatt ved guddommelig åpenbaring – en hellig hemmelighet … I våre dager er de store sannheter som gjelder prestedømmets gjengivelse, arbeidet for de døde og Kirkens gjenopprettelse, ‘mysterier’ fordi de ikke kunne ha blitt oppdaget om det ikke var ved åpenbaring” (Hyrum M. Smith and Janne M. Sjodahl, The Doctrine and Covenants Commentary, rev. utg. [1972], 141).
Benjamin, Nephi (se 1 Nephi 1:2) og Moroni (se Mormon 9:32) omtalte alle det egyptiske språk. I Mosiah 1:4–6 gjør kong Benjamin det klart at det var en grunn til at hans sønner trengte å lære “egypternes språk”. Det var nødvendig for å kunne studere befalingene som fantes på messingplatene og Nephis plater (se Mosiah 1:6). Fra Nephis tid og frem til Moroni hadde nephittene en variant av det egyptiske språk (se kommentarene til 1 Nephi 1:2 på side 11 og til Mormon 9:32–34 på side 350).
Gransker man Mormons bok omhyggelig, ser man en rekke tradisjoner og skikker som har sin opprinnelse i det gamle Israel. Det er en slående likhet mellom Mosiahs overtagelse av den nephittiske tronen i de første kapitlene av Mosiah, og måten konger ble kronet på i Det gamle testamente (se Stephen D. Ricks: “King, Coronation, and Covenant in Mosiah 1–6”, i John L. Sorenson and Melvin J. Thorne, red., Rediscovering the Book of Mormon [1991], 209).
“Idealet var dessuten at den nye kongen skulle overta før den gamle døde, og denne maktoverføringen var forbundet med den seremoni hvor folket inngikk eller fornyet sin pakt med Gud” (Ricks, i Rediscovering the Book of Mormon, 216). Dette fant sted litt senere med kong Benjamins folk da de erklærte: “Vi er villige til å inngå en pakt med vår Gud om å gjøre hans vilje og være lydige mot hans befalinger” (Mosiah 5:5).
Mosiah 1:11–12. Navnet kong Benjamin ønsket å gi sitt folk
Hovedhensikten med at kong Benjamin samlet sitt folk var å gi dem et navn. Han ønsket å gi dem et åndelig løft. Han og mange andre hellige profeter hadde brukt mange år på å forkynne for folket og forberede dem åndelig til å påta seg Kristi navn (se Mormons ord 1:5–18). Gjennom hele sin tale snakket kong Benjamin om hvordan de verdig kunne påta seg det navn han ønsket å gi dem. Så, i Mosiah 5:8–11, sa han tydelig at navnet var Jesus Kristus.
President Howard W. Hunter (1907–95) sa at rettskaffenhet skulle stå sentralt i all tjeneste vi yter: “Fortsett å søke anledninger til tjeneste. Vær ikke for opptatt av status … Det er viktig å bli verdsatt. Men vi skulle konsentrere oss om rettferdighet, ikke anerkjennelse, om tjeneste, ikke status. Den trofaste besøkende lærerinne, som i stillhet utfører sin oppgave måned etter måned, er akkurat like viktig for Herrens verk som de som bekler det enkelte betrakter som mer fremtredende stillinger i Kirken. Det kan ikke settes likhetstegn mellom synbarhet og verdi” (“Til Kirkens kvinner”, Lys over Norge, jan. 1993, 93–94).
Eldste Robert J. Whetten i De sytti forklarte hvordan den tjeneste vi yter for andre, kan brukes til å måle hvor dypt vår personlige omvendelse stikker:
“Omvendelse vil si å vie deres liv til å hjelpe og tjene andre som trenger deres hjelp og dele med dem av deres gaver og velsignelser …
Enhver uselvisk og vennlig handling styrker dere åndelig. Gud ønsker å bruke dere til å velsigne andre. Deres fortsatte åndelige vekst og evige fremgang er nært knyttet til deres omgang med andre – hvordan den behandler dem. Er dere virkelig glad i andre og blir en velsignelse i deres liv? Er ikke målet på graden av deres omvendelse hvordan dere behandler andre? Den som bare gjør de tingene i Kirken som angår ham selv, vil aldri nå målet om fullkommenhet. Å hjelpe andre er det evangeliet og et opphøyet liv handler om” (i Conference Report, april 2005, 96; eller Liahona, mai 2005, 91).
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum hjalp oss å forstå at i tillegg til den tjeneste vi yter, er grunnen til at vi gjør det svært viktig:
“Det siste motivet … er etter min mening den beste av alle grunner. I forbindelse med tjeneste er den det som Skriftene kaller ‘en enda bedre vei’ (1 Korinterbrev 12:31) …
Hvis vår tjeneste skal være mest mulig effektiv, må den utføres på grunn av kjærlighet til Gud og kjærlighet til hans barn” (i Conference Report, okt. 1984, 16; eller Lys over Norge, med taler fra oktoberkonferansen i 1984, 9).
Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum sa at vi alle våre dager skulle strekke oss etter evig liv som et middel til å vise takknemlighet for den gjeld Jesus Kristus betalte for oss:
“Hvordan kan vi noen gang tilbakebetale vår gjeld til Frelseren? Han betalte en gjeld han ikke skyldte, for å befri oss fra en gjeld vi aldri kan betale. På grunn av ham vil vi leve for evig. På grunn av hans uendelige forsoning kan våre synder vaskes bort, noe som gjør det mulig for oss å oppleve den største av alle Guds gaver – evig liv [se L&p 14:7].
Kan en slik gave ha en pris? Kan vi noen gang gjengjelde en slik gave? Kong Benjamin i Mormons bok sa ‘at selv om dere skulle gi all den takk og pris som hele deres sjel har kraft til å romme … [og] tjene ham av hele deres sjel, ville dere likevel være ulønnsomme tjenere’ [Mosiah 2:20–21]” (i Conference Report, april 2004, 44; eller Liahona, mai 2004, 40).
Noe av det beste vi kan gjøre for å vise takknemlighet for det vår himmelske Fader og Jesus Kristus gir oss, er å holde budene. President Joseph Fielding Smith (1876–1972) sa:
“Vi er ytterst utakknemlige mot vår Fader og hans elskede Sønn når vi ikke i all ydmykhet og med ‘et sønderknust hjerte og en angrende ånd’ er villige til å holde budene. Når vi tenker nærmere over alt vår Frelser har gjort for oss gjennom sin forsoning, vil ethvert guddommelig bud som brytes, være en handling som vitner om stor utakknemlighet.
Vi vil aldri bli i stand til å nedbetale gjelden. Vårt hjerte skulle være fylt til randen av takknemlighet, og vi skulle vise kjærlighet og lydighet for hans store og inderlige barmhjertighet. På grunn av det han har gjort, skulle vi aldri svikte ham. Han har kjøpt oss dyrt, og offeret besto i at han gjennomgikk store lidelser og ofret sitt blod på korset.
Han har bedt oss om å holde hans bud. Selv sier han at de ikke er tunge, men allikevel er det svært mange av oss som ikke er villige til å holde dem. Jeg snakker nå om jordens innbyggere generelt. Vi er ikke villige til å gjøre det. Det er intet mindre enn mangel på takknemlighet. Vi er svært utakknemlige.
Ethvert medlem av denne kirke som ikke helligholder sabbatsdagen, som ikke betaler en ærlig tiende, som ikke holder Visdomsordet eller som bevisst bryter et annet av de bud Herren har gitt oss, viser mangel på takknemlighet overfor Guds Sønn, og den som er utakknemlig mot Guds Sønn, er også utakknemlig mot Faderen som sendte ham” (Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954–56], 1:121–22).
Mosiah 2:25. Din kropp “tilhører ham som skapte [deg]”
Mosiah 2:25 er Herrens svar til dem som hevder: “Det er min kropp, og jeg kan gjøre hva jeg vil med den.” Kong Benjamins påstand at vår kropp tilhører Gud, stemmer overens med Paulus’ læresetninger da han skrev: “Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud” (1 Korinterbrev 6:20).
Når man vet hva som er rett og ikke gjør det, bryter man ikke bare den aktuelle loven, men setter seg i opposisjon til Gud – en alvorlig synd i seg selv. President Gordon B. Hinckley (1910–2008) ga følgende enkle illustrasjon på et slikt opprør: “Jeg minnes at en biskop fortalte meg om en kvinne som kom for å få en anbefaling. Da hun ble spurt om hun holdt Visdomsordet, sa hun at hun drakk en kopp kaffe fra tid til annen. Hun sa: ‘Biskop, du vil vel ikke la det holde meg fra å komme til templet?’ Til dette svarte han: ‘Søster du vil sikkert ikke la en kopp kaffe stå mellom deg og Herrens hus’” (i Conference Report, april 1990, 67; eller Lys over Norge, juli 1990, 44).
Av alle profetene i Mormons bok er det bare kong Benjamin som bruker benevnelsen allmektig, som eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum definerte slik: “Kristus er Den Allmektige Herre (Mosiah 3:5, 17–18, 21; 5:2, 15; Johannes’ åpenbaring 19:6), og det vil si at han som alles Herre har all makt” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 452).
Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum omtalte den lidelse Jesus Kristus gjennomgikk som “forsoningens fryktinngytende regnestykke”:
“Tenk dere Jehova, denne og andre verdeners Skaper, ‘forundret’! Jesus hadde kunnskap om hva han måtte gjøre, men han hadde ikke erfart det. Han hadde aldri selv gjennomgått den intense og krevende prosess som en forsoning var. Derfor, når kvalene satte inn for fullt, var det så mye, mye verre enn selv han, med sitt unike intellekt, noensinne hadde forestilt seg! Det er ikke til å undres over at en engel kom for å styrke ham! (Se Lukas 22:43.)
Den samlede vekt av alle jordiske synder – fortidens, nåtidens og fremtidens synder – presset på denne fullkomne, syndfrie og følsomme sjel! Alle våre skrøpeligheter og sykdommer var også, på et eller annet vis, med i forsoningens fryktinngytende regnestykke. (Se Alma 7:11–12; Jesaja 53:3–5; Matteus 8:17.) Den forpinte Jesus tryglet ikke bare Faderen om at timen og kalken måtte gå ham forbi, men han gjorde det med følgende ord: ‘Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg!’ (Markus 14:35–36).
Hadde ikke Jesus, som Jehova, sagt til Abraham: ‘Skulle noen ting være umulig for Herren?’ (1 Mosebok 18:14). Hadde ikke hans engel fortalt en forvirret Maria: ‘For ingenting er umulig for Gud’? (Lukas 1:37; se også Matteus 19:28; Markus 10:27; Lukas 18:27).
Jesu anmodning var ikke spill for galleriet!
Håpet han i denne ekstreme situasjon kanskje på en reddende vær i krattet? Jeg vet ikke. Hans lidelse – ettersom den var enorm ganget med uendelig – fremkalte senere hans hjerteskjærende rop på korset, et rop av forlatthet. (Se Matteus 27:46.)
Likevel opprettholdt Jesus sin opphøyde underdanighet, slik han hadde gjort i Getsemane: ‘Men ikke som jeg vil, bare som du vil’ (Matteus 26:39)” (i Conference Report, april 1985, 92; eller Ensign, mai 1985, 72–73).
En kommentator skrev at Frelserens lidelse var den samlede vekt av fallets konsekvenser: “Jesus visste at den redselsfulle timen for hans verste ydmykelse hadde kommet – at fra dette øyeblikk og frem til det store rop idet han utåndet, var det intet annet igjen for ham på jorden enn den fysiske smertes tortur og de bitreste psykiske kvaler. Alt som et menneske kan tåle av lidelse, skulle dynges over hans sammensunkne kropp; enhver elendighet som hjerteløs og overveldende krenkelse kan påføre, skulle veie tungt på hans sjel, og i denne fysiske pine og denne sjelekval skulle til og med hans guddommelige ånds opphøyde og strålende uforstyrrelighet bli rammet av en kortvarig, men redselsfull formørkelse. Smerte i sin heftigste form, skam i sin mest overveldende brutalitet, hele byrden av menneskers frafalne og falne tilstand av synd og mystikk – dette var det han nå sto overfor i hele dens uforklarlige opphopning” (F. W. Farrar, The Life of Christ [London: Cassell and Co., 1874], side 622–23; sitert i Bruce R. McConkie: The Mortal Messiah, Book 4 [1981], 126).
Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum erklærte at frelse kommer gjennom Jesus Kristus: “Som hans rettmessig ordinerte apostler bærer vi vitnesbyrd om at Jesus er den levende Kristus, Guds udødelige Sønn. Han er den store kong Immanuel, som i dag står ved sin Faders høyre hånd. Han er verdens lys, liv og håp. Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden” (“Den levende Kristus – Apostlenes vitnesbyrd”, Liahona, april 2000, 3).
Uttrykkene naturlig eller av natur, som ofte brukes, antyder en iboende del av vår identitet, noe vi er født med. I Skriftene brukes imidlertid, naturlig i betydning fallen eller syndig. Selv om vi blir født uskyldige (see L&p 93:38), kommer alle mennesker, på grunn av Adams fall, inn i en fallen verden og en tilstand av åndelig død (se Alma 42:9), adskilt fra Guds nærhet. Ettersom de kjenner godt og ondt (se Moses 4:11; 5:11) og lever i denne ufullkomne tilstand, synder alle mennesker (se Romerne 3:23; 1 Johannes 1:8, 10) og gjennomgår sitt eget “fall” som følge av dette (se Moses 6:49, 55). Det er med andre ord ved overtredelse av Guds lov at vi blir et “naturlig menneske” (se Alma 42:10, 12; L&p 20:20). Av dette følger at et naturlig menneske er en fiende av Gud (se Mosiah 3:19), inntil han eller hun kvalifiserer seg til forsoningens rensende innflytelse ved å etterleve Guds bud (se Mosiah 3:11–12, 19).
Kong Benjamin sa at for å legge av det naturlige menneske må vi føye oss etter Den Hellige Ånds tilskyndelser (se Mosiah 3:19). I en konferansetale forklarte eldste Neal A. Maxwell hvordan vi kunne klare dette: “Personlig rettskaffenhet, gudsdyrkelse, bønn og skriftstudium er så avgjørende for å ‘[avlegge] det naturlige menneske’ (Mosiah 3:19)” (i Conference Report, okt. 2000, 46; eller Liahona, jan. 2001, 43).
I en tidligere tale minnet eldste Maxwell om et annet redskap vi kan bruke til å legge av det naturlige menneske, sammen med en advarsel: “Håp er spesielt tiltrengt i den ‘nærkamp’ som må til for å avlegge det naturlige menneske (se Mosiah 3:19). Å gi opp og forsake Gud og seg selv innebærer samtidig at en underkaster seg det naturlige menneske” (i Conference Report, okt. 1994, 46; eller Lys over Norge, jan. 1995, 32).
Idet han redegjorde for hva det vil si å være en hellig, ga eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum følgende definisjon og deretter eksempler på ting vi må ta avstand fra:
“Det greske ordet for hellig indikerer at man skiller seg ut fra verden [i Daniel H. Ludlow, red., Encyclopedia of Mormonism, 5 bind. (1992), 3:1249]. Hvis vi skal være hellige i vår tid, må vi ta avstand fra ugudelig adferd og nedbrytende ting som er så fremherskende i verden.
Vi blir bombardert med bilder av vold og umoral. Upassende musikk og pornografi blir tolerert i økende grad. Bruk av narkotika og alkohol brer om seg. Det legges mindre vekt på ærlighet og karakter. Det stilles krav om personlige rettigheter, men plikter, ansvar og forpliktelser blir forsømt. Språkbruken er blitt grovere, og man utsettes mer for det som er nedrig og vulgært. Satan har vært nådeløs i sine anstrengelser for å undergrave planen for lykke. Hvis vi tar avstand fra denne verdslige adferd, vil vi ha Ånden med oss i livet og oppleve gleden ved å være verdige siste-dagers-hellige” (i Conference Report, okt. 2003, 100–101; eller Liahona, nov. 2003, 95).
President Henry B. Eyring i Det første presidentskap forklarte hvordan det å bli “som et barn” (Mosiah 3:19) gir åndelig sikkerhet:
“Kong Benjamin gjør det klart hvordan vi kan … få forandret vår natur gjennom Jesu Kristi forsoning. Bare på den måten kan vi bygge på den sikre klippe og deretter stå fast i rettferdighet gjennom fristelsens stormer.
Kong Benjamin beskriver denne forandringen med en vakker sammenligning, benyttet av profeter i tusener av år, og av Herren selv. Den går ut på at vi kan, og vi må, bli som et barn – et lite barn.
For noen vil ikke det bli lett å forstå eller akseptere. De fleste av oss ønsker å være sterke. Vi betrakter kanskje det å være som et barn, som å være svak …
Men kong Benjamin, som forsto like godt som noe annet jordisk menneske hva det ville si å være en mann med styrke og mot, sier klart at å være som et barn ikke er å være barnslig. Det er å være lik Frelseren, som ba til sin Fader om styrke til å gjennomføre Hans vilje, og så gjorde det. Vår natur må forandres til å bli som et barns for å oppnå den styrke vi må ha for å være trygge når moralsk fare er på ferde …
Vi er på den sikre klippe, som er Frelseren, når vi har underkastet oss Ham i tro og fulgt Den hellige ånds veiledning ved å holde budene lenge nok og trofast nok til at forsoningens kraft har forandret vårt hjerte. Når vi ved dette har blitt som et lite barn i vår evne til å vise kjærlighet og adlyde, er vi på sikker grunn.
Av kong Benjamin lærer vi hva vi kan gjøre for å komme over på den sikre grunn. Men husk: Våre handlinger er midlene, ikke målet vi søker. Våre handlinger gjør det mulig for Jesu Kristi forsoning å forandre oss til det vi må bli. Vår tro på Jesus Kristus fører oss til omvendelse og til å holde hans bud. Vi er lydige og vi motstår fristelse ved å følge Den hellige ånds tilskyndelser. Med tiden vil vår natur forandres. Vi vil bli som et lite barn, lydig mot Gud og mer nestekjærlig. Denne forandringen vil, hvis vi gjør alt vi må for å bevare den, kvalifisere oss til å nyte de gaver som kommer med Den hellige ånd. Deretter vil vi være trygge på den eneste sikre klippe” (i Conference Report, april 2006, 14–15; eller Liahona, mai 2006, 15–16).
Punkter å grunne på
På hvilke måter har du kommet nærmere Gud ved å tjene andre?
Hvordan gjør forsoningen deg i stand til å overvinne det naturlige menneske? Hvorfor er det bare ved Kristi forsoning du kan bli en hellig? (se Mosiah 3:19 ).
Mosiah 1:5–6 forklarer at fordi de hadde Skriftene “for [sine] øyne”, unngikk nephittene å synke ned i vantro. Hvorfor er det viktig for deg å ha skriftstudium som en daglig vane?
Forslag til oppgaver
Kong Benjamin forklarte at når vi får lære Guds ord, er vi ikke lenger “ulastelige i Guds øyne” (Mosiah 3:22). Skriv et svar på følgende argument: Hvis vi blir mer ansvarlige når vi hører Guds ord, hvorfor er det da en fordel å studere evangeliet og lære mer? (se L&p 130:18–19; 131:6). Finn og skriv ned minst tre skriftsteder som beskriver velsignelsene ved å studere evangeliet.
Bruk Mosiah 3 til å lage en oversikt som viser og forklarer Frelserens misjon i jordelivet og livet etter døden.