Institutt
Kapittel 47: 4 Nephi

Kapittel 47

4 Nephi

Innledning

Fjerde Nephi dekker de nesten 200 årene med enhet og harmoni i tiden etter Jesu Kristi besøk på det amerikanske kontinent. “Alt folket i hele landet ble omvendt til Herren” (4 Nephi 1:2), noe som førte til et samfunn som mennesker gjennom alle tider har drømt om. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum sa at etter Kristi besøk, “førte hans majestetiske forkynnelse og foredlende ånd til den lykkeligste av alle tider, en tid da det ikke var noen ‘strid og uoverensstemmelser blant dem, og alle behandlet hverandre rettferdig. Og de hadde alle ting felles, derfor var det ingen rik eller fattig, trell eller fri, men de var alle frigjorte og kunne ta del i den himmelske gave’ [4 Nephi 1:2–3]. Jeg antar at denne velsignede tilstanden kun ble oppnådd ved ett annet tilfelle som vi kjenner til – hvor folket i Enoks by ‘var av ett hjerte og ett sinn og levde i rettferdighet, og det var ingen fattige blant dem’ [Moses 7:18]” (i Conference Report, april 1996, 40; eller Lys over Norge, juli 1996, 32).

Tragisk nok viser andre halvdel av 4 Nephi hvordan et rettferdig og lykkelig folk lot stolthet og frafall snike seg inn blant dem, noe som til slutt førte til at deres samfunn ble ødelagt. Mens du studerer denne boken med hellig skrift, skulle du prøve å forstå hva som førte til det nephittiske samfunns lykke, så vel som hva som førte til deres samfunns elendighet og ødeleggelse.

Kommentarer

4 Nephi 1:2. “Alt folket … ble omvendt til Herren”

  • President Marion G. Romney (1897–1988) i Det første presidentskap ga følgende forklaring på betydningen av sann omvendelse:

    “Ifølge Webster betyr verbet ‘omvende seg’ å ‘vende seg fra en tro eller kurs til en annen’. ‘Omvendelse’ er ‘en åndelig og moralsk forandring …’ Slik ordet ‘omvendt’ brukes i Skriftene, innebærer det i alminnelighet ikke bare en mental godtagelse av Jesus og hans læresetninger, men også en motiverende tro på ham og hans evangelium – en tro som bevirker en forvandling, en faktisk forandring i ens forståelse av meningen med livet og i vedkommendes troskap mot Gud – i interesse, i tanke og i oppførsel …

    Hos en som er fullstendig omvendt, er ønsket om noe som er i strid med Jesu Kristi evangelium faktisk dødt og erstattet med kjærlighet til Gud og en fast og styrende beslutning om å holde hans bud …

    … Det fremgår av dette at medlemskap i Kirken og omvendelse ikke nødvendigvis er det samme. Å være omvendt og ha et vitnesbyrd er heller ikke nødvendigvis det samme. Et vitnesbyrd kommer når Den hellige ånd gir den oppriktige sannhetssøker en bekreftelse av sannheten. Et sterkt vitnesbyrd levendegjør troen, det fører til omvendelse og lydighet mot budene. Omvendelse til Kirken er på den annen side et resultat av eller belønning for omvendelse og lydighet” (i Conference Report, okt. 1963, 23–24).

4 Nephi 1:2. “Det var ingen strid og uoverensstemmelser blant dem”

  • Med hensyn til hvordan Kirkens medlemmer skulle behandle hverandre, åpenbarte Herren: “Enhver søker å ivareta sin nestes interesser og gjøre alle ting med øyet ene og alene vendt mot Guds ære” (L&p 82:19).

  • Hva skal til for å bygge opp et samfunn i dag hvor det ikke finnes strid eller uoverensstemmelser? President Spencer W. Kimball (1895–1985) forklarte hvordan dette målet kan nås:

    “For det første må vi eliminere enkeltindividets tendens til egoisme som binder sjelen, innsnevrer hjertet og formørker sinnet …

    For det annet må vi samarbeide fullt og helt og arbeide i harmoni med hverandre …

    For det tredje må vi legge på alteret og ofre alt det som Herren krever av oss. Vi begynner med å ofre ‘et sønderknust hjerte og en angrende ånd’ [3 Nephi 9:20]” (i Conference Report, april 1978, 123; eller Ensign, mai 1978, 81).

4 Nephi 1:2. “Alle behandlet hverandre rettferdig”

  • Eldste Sheldon F. Child i De sytti forklarte hva det vil si å “behandle hverandre rettferdig” i en tale om ærlighet og integritet:

    “Når vi sier vi skal gjøre noe, gjør vi det.

    Når vi gir et forpliktende tilsagn, lever vi opp til det.

    Når vi får et kall, utfører vi det.

    Når vi låner noe, gir vi det tilbake.

    Når vi har en økonomisk forpliktelse, innfrir vi den.

    Når vi inngår en avtale, holder vi den” (i Conference Report, april 1997, 39; eller Lys over Norge, juli 1997, 28).

  • President N. Eldon Tanner (1898–1982) i Det første presidentskap illustrerte viktigheten av å behandle andre rettferdig:

    “En ung mann kom til meg nylig og sa: ‘Jeg inngikk en avtale med en mann som krever at jeg foretar bestemte innbetalinger hvert år. Jeg er på etterskudd og kan ikke betale, for hvis jeg gjør det, vil det føre til at jeg mister huset mitt. Hva skal jeg gjøre?’

    Jeg så på ham og sa: ‘Hold avtalen.’

    ‘Selv om det koster meg huset?’

    Jeg svarte: ‘Jeg snakker ikke om huset ditt. Jeg snakker om avtalen din, og jeg tror din hustru heller vil ha en mann som holder sitt ord, lever opp til sine forpliktelser … og måtte leie et hus, enn å ha et hus med en mann som ikke holder sine pakter og løfter” (i Conference Report, okt. 1966, 99).

4 Nephi 1:3. “De hadde alle ting felles”

  • Ett av kjennetegnene på det nephittiske folk var at “de hadde alle ting felles” (4 Nephi 1:3). President Marion G. Romney beskrev hva dette betyr og hvordan det fungerte:

    “Denne fremgangsmåten [den forente orden] ga enhver rett til privat eierskap og forvaltning av egen eiendom … Enhver eide sin del som han, etter eget forgodtbefinnende, kunne frasi seg, beholde og drive eller på annet vis behandle som sin egen …

    … Han ga Kirken det overskytende av det han produserte, det som oversteg hans egen families behov og ønsker. Dette overskuddet gikk til et lagerhus, og dette lageret ble fordelt på andre og de fattiges behov ble dekket” (i Conference Report, april 1977, 119; eller Ensign, mai 1977, 93).

    President Romney forklarte også hva som får et folk til å leve slik: “Når vi kommer dit hen at vi har ‘Kristi rene kjærlighet’, vil vårt ønske om å tjene hverandre ha vokst i den grad at vi fullt ut vil etterleve innvielsesloven. Etterlevelse av innvielsesloven opphøyer de fattige og gjør de rike ydmyke. Derved blir begge helliget. De fattige, som blir befridd for fattigdommens lenker og ydmykende begrensninger, blir som frie mennesker i stand til å nå sine høyeste muligheter, både timelig og åndelig. De rike viser ved å innvie og gi sitt overskudd til de fattige, ikke ved tvang, men frivillig og med glede, den kjærlighet til sine medmennesker som Mormon kalte ‘Kristi rene kjærlighet’. (Moroni 7:47.) Dette vil bringe både giver og mottaker til den felles grunn hvor Guds ånd kan møte dem” (i Conference Report, okt. 1981, 132–33; eller Ensign, nov. 1981, 93).

  • Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum forklarte hvordan vi kan forberede oss til å etterleve innvielsesloven: “Tiendeloven forbereder oss til å etterleve den høyere innvielseslov – å innvie og gi all vår tid, våre talenter og ressurser til Herrens verk. Inntil den dagen det kreves av oss at vi etterlever denne høyere lov, befales vi å etterleve tiendeloven, som er å fritt gi en tiendedel av vår årlige inntekt” (i Conference Report, okt. 2002, 28; eller Liahona, nov. 2002, 27).

4 Nephi 1:5. Mirakler “i Jesu navn”

  • President Spencer W. Kimball forklarte at mirakler er en del av Kirken i dag, akkurat som i tidligere tider:

    “Vi har mirakler i dag – større enn vi kan forestille oss! Hvis alle miraklene som finner sted i vår egen tid, ble nedtegnet, ville bøkene om dem fylle mange bibliotekhyller.

    Hva slags mirakler har vi? Alle former – åpenbaringer, syner, tungetale, helbredelser, spesiell veiledning, utdrivelse av onde ånder. Hvor blir de nedtegnet? I Kirkens opptegnelser, i dagbøker, i nyhets- og tidsskriftsartikler og i mange menneskers hukommelse” (The Teachings of Spencer W. Kimball, red. Edward L. Kimball [1982], 499).

4 Nephi 1:13, 15–16. Det var ikke “noen stridigheter blant alt folket”

  • Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum beskrev kilden til den store fred som beskrives i 4 Nephi:

    “Man oppnår indre fred når man i ydmyk underkastelse virkelig elsker Gud. Vær spesielt oppmerksom på dette skriftstedet:

    ‘Det skjedde at det ikke var noen stridigheter i landet på grunn av Guds kjærlighet som bodde i menneskenes hjerter’ (4 Nephi 1:15; uthevelse tilføyd; se også 1:2).

    Derfor skulle Guds kjærlighet være vårt mål. Det er det første bud – troens grunnvoll. Når vi utvikler kjærlighet til Gud og Kristus, vil kjærlighet til familie og naboer følge naturlig. Da vil vi ivrig prøve å ligne Jesus. Han helbredet. Han trøstet. Han sa: ‘Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn’ (Matteus 5:9; se også 3 Nephi 12:9).

    På grunn av Guds kjærlighet vil den smerte som forårsakes av stridens brennende kreft, bli slukket i sjelen. Denne helbredelse begynner med et personlig løfte: ‘La det bli fred på jord, og la den begynne med meg’ (Sy Miller og Jill Jackson: ‘Let There Be Peace on Earth’ [Beverly Hills, Calif.: Jan-Lee Music, 1972]). Dette engasjementet vil så spre seg til familie og venner og bringe fred til nabolag og nasjoner.

    Unngå strid. Søk gudfryktighet. Bli opplyst av evige sannheter. Vær Herrens likesinnede i kjærlighet og ett med ham i tro. Da vil ‘Guds fred, som overgår all forstand’ (Filipperne 4:7), bli deg til del og velsigne deg og dine etterkommere i mange fremtidige slektsledd” (i Conference Report, april 1989, 88; eller Lys over Norge, juli 1989, 61).

4 Nephi 1:15–17. Et Sion-samfunn

  • Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum beskrev omstendighetene som omtales i 4 Nephi 1:15–17, som et Sion-samfunn. Det er dette vi burde strebe etter i dag: “I de gode generasjonene som fulgte etter at den oppstandne Frelseren hadde vist seg for menneskene i Den nye verden, var det ‘ingen strid og uoverensstemmelser blant [folket], og alle behandlet hverandre rettferdig’ (4 Nephi 1:2). I fjerde Nephi leser vi: ‘Det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd’ (1:16). Vi burde gjøre vårt ytterste for å få tilbake slike omstendigheter. Åpenbaring i vår egen tid forkynner: ‘Sion må tilta i skjønnhet og i herlighet’ (L&p 82:14)” (i Conference Report, okt. 1986, 28; eller Lys over Norge, jan. 1987, 17). (Du finner mer informasjon om det siste dagers Sion i kommentarene til 3 Nephi 20:21–22; 21:23–29 på side 317.)

    Bilde
    Chart of Three Zion Societies

    Tre Sion-samfunn

    1 Sion i tiden før syndfloden
    (Enoks by)
    Moses 7:16–19

    Adam

    (Tiden før syndfloden) Enoks virke

    Noah

    Abraham

    Moses

    Tolv apostler

    (Tidens midte) Jesu Kristi personlige tjenestegjerning blant jødene

    2 Nephittenes Sion
    (nephittenes gullalder)
    4 Nephi 1:1–3

    Lehi

    Tolv nephittiske disipler

    Moroni

    Jesu Kristi personlige tjenestegjerning blant nephittene

    Historien om nephittene og lamanittene

    Joseph Smith

    (gjenopprettelsen) Forberedelse for Kristi annet komme

    3 De siste dagers Sion
    (det nye Jerusalem)
    Moses 7:60–65

    Tusenårsriket

    Frelserens regjering i herlighet i 1000 år

4 Nephi 1:16–17. Det var ingen “slags -itter”

  • På grunn av enigheten og freden i landet satte de tidligere adskilte gruppene i Mormons bok, som for eksempel lamanittene og nephittene, til side sine verdslige tradisjoner og satte som sin høyeste prioritet læren om at “de var alle ett, Kristi barn og arvinger til Guds rike” (4 Nephi 1:17). Etter hvert som evangeliet sprer seg til “alle nasjoner, stammer, tungemål og folk” (Mosiah 16:1), er en av våre utfordringer som kirke å være “ett”, eller at det råder enighet mellom våre medlemmer. Dette kan være krevende når så mange raser, kulturer og tradisjoner føres sammen.

  • President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap sa at til tross for mangfold med hensyn til kultur, rase eller tradisjoner, kan enighet utvikles:

    “Jeg har lært å beundre, respektere og elske de gode mennesker av alle raser, kulturer og nasjoner som jeg har fått anledning til å besøke. Det er min erfaring at ingen rase eller klasse synes noen annen overlegen i åndelighet og trofasthet. De som ser ut til å bry seg minst om det åndelige, er de – uansett rase, kultur eller nasjonalitet – som Frelseren omtaler i lignelsen om såmannen, som ‘kveles … av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt’ [Lukas 8:14] …

    Etter hvert som vi kommer inn i flere og flere land i verden, finner vi en rik kulturell variasjon i Kirken. Men likevel kan det være ‘enhet i tro’ [Efeserne 4:13]. Hver gruppe legger spesielle gaver og talenter på Herrens bord. Vi kan alle lære mye verdifullt av hverandre. Men hver enkelt av oss skulle også frivillig søke å nyte godt av de forenende og frelsende pakter, ordinanser og læresetninger i vår Herre Jesu Kristi evangelium.

    I det store mangfold av mennesker, kulturer og omstendigheter husker vi at vi alle er like for Herren” (i Conference Report, april 1995, 81–82; eller Lys over Norge, juli 1995, 62).

  • Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum rådet også Kirkens medlemmer til å sette til side kulturelle tradisjoner, rasetradisjoner eller andre tradisjoner som er i strid med Jesu Kristi læresetninger, ettersom disse tradisjonene undergraver lykkens store plan:

    “Din himmelske Fader bestemte at du skulle fødes i en spesiell slektslinje, hvorfra du har fått din arv gjennom rase, kultur og tradisjoner. Den slektslinjen kan gi en rik arv og gode grunner til å fryde seg. Likevel har du ansvar for å finne ut om det er noen del av denne arven som må forkastes fordi den strider mot Herrens plan for lykke …

    Jeg bærer vitnesbyrd om at du vil fjerne hindringer for lykke og finne større fred når du gjør troskap mot ditt medlemskap i Jesu Kristi Kirke og hans læresetninger til grunnvollen i ditt liv. Når familie eller nasjonale tradisjoner eller skikker strider mot Guds læresetninger, så avstå fra dem. Når tradisjoner og skikker er forenlige med hans læresetninger, skulle de skattes og følges for å bevare din kultur og arv. Det er en arv som du aldri trenger å forandre. Det er den arv du har som en datter eller sønn av vår Fader i himmelen. Styr ditt liv ifølge den arven, så vil du finne lykke” (i Conference Report, april 1998, 112, 114; eller Lys over Norge, juli 1998, 86).

4 Nephi 1:20. Det begynte igjen å bli lamanitter i landet

  • Splid er en følge av urettferdighet. Følgende kommentar hevder at stolthet er spiren til alle former for splid og grunnen til at enkelte “hadde forlatt kirken” og påtatt seg navnet lamanitter (4 Nephi 1:20). “Hvorfor spilte det noen rolle for et folk hva de ble kalt? Hvorfor var det så viktig for dem å bli kalt lamanitter? Hvorfor ville en gruppe velge å gi avkall på de overmåte store privilegier som følger enhet, for å bli kalt ved det ene eller det andre navnet? Svaret er enkelt: stolthet. Et ønske om å være annerledes. En lengsel etter anerkjennelse. Frykt for å bli oversett. Trang til offentlig oppmerksomhet. De rettferdige føler intet behov for oppmerksomhet, intet ønske om ros, ingen tilbøyelighet til å forlange anerkjennelse. De hovmodige står på sine krav, selv om de tar feil. De hovmodige føler at de må gjøre ting på sin måte, selv om den måten er den gale måten. De hovmodige insisterer på å gå sin egen vei, selv om veien de tar, er vid og bred og fører til fortapelse” (Joseph Fielding McConkie, Robert L. Millet og Brent L. Top: Doctrinal Commentary on the Book of Mormon, 4 bind [1987–92], 4:204–5).

    Bilde
    Lamanitters sammensvergelse

    Jerry Thompson, © IRI

4 Nephi 1:24. “Oppblåste av stolthet”

4 Nephi 1:36. “De hadde en sterk tro på Kristus”

  • Eldste Neal A. Maxwell (1926 2004) i De tolv apostlers quorum talte om hva som kjennetegner dem som virkelig tror på Frelseren:

    “Sanne troende er faste i sitt syn på Kristus. Til tross for deres svakheter er deres åndelighet konsentrert om Frelseren, slik at deres syn på alt annet settes i dette dyrebare perspektiv.

    Sanne troende utfører med glede sine ansvarsoppgaver i riket. Disse oppgavene kan vanligvis måles og er enkle og liketil. De omfatter å ta del i nadverden, yte kristen tjeneste, studere Skriftene, be, faste, motta ordinanser, ta seg av plikter i familien, betale tiende og offergaver …

    Sanne troende er ydmyke. De er ‘saktmodig[e] og ydmyk[e] av hjertet’ [Moroni 7:43] … De blir ikke lett fornærmet. De avviser ikke råd …

    Sanne troende er villige til å gjøre det Kristus ønsker … Er vi villige til å la Herren lede oss til flere utviklende erfaringer? Eller viker vi unna? De ting som foredler sjelen, medfører uunngåelig anstrengelse.

    Sanne troende har en avbalansert tilfredshet. De finner balanse mellom å være tilfreds og å ønske seg en viktigere rolle …

    Sanne troende ber. Deres bønner er oppriktige … Den sanne troendes bønner er inspirert, i hvert fall noen ganger.

    Sanne troende både oppfører seg riktig og har riktige grunner for sin oppførsel. De er så sikre i sitt forhold til Herren at det gode de gjør, ville vedvare selv om ingen så dem …

    Sanne troende gleder seg over andres fremgang … De betrakter ikke kolleger som konkurrenter.

    Sanne troende husker at å glemme er en del av tilgivelse. De følger Herrens eksempel: ‘Jeg Herren, kommer [deres synder] ikke mer i hu’ (L&p 58:42) …

    Sanne troende er uskyldige hva synd angår, men ikke naive. De er vennlige, men oppriktige. De elsker sine medmennesker …

    Sanne troende er lykkelige. Istedenfor et sørgmodig uttrykk har de som virkelig tror på Kristus, en disiplinert entusiastisk holdning til å frembringe rettferdighet. De tar livet på alvor, men har også godt humør” (“Sanne troende”, Lys over Norge, des., 1994, 11–14).

4 Nephi 1:38–39. “De lærte sine barn at de ikke skulle tro”

  • Eldste Russell M. Nelson rådet foreldre til å unngå å bruke merkelapper som polariserer eller fører til at barna utvikler fordommer:

    “Når nephittene virkelig var rettskafne, ble deres tidligere polarisering borte. ‘Det skjedde at det ikke var noen stridigheter i landet på grunn av Guds kjærlighet som bodde i menneskenes hjerter …

    Dessverre er oppfølgeren til denne historien ingen gladhistorie. Disse behagelige omstendighetene vedvarte helt til ‘en liten del av folket … hadde gjort opprør … og påtatt seg navnet lamanitter’ [4 Nephi 1:20], blåst nytt liv i gamle fordommer og igjen lært sine barn å hate, ‘likesom lamanittene fra begynnelsen av ble opplært til å hate Nephis barn’ [4 Nephi 1:39]. Slik begynte polariseringen om igjen.

    Jeg håper vi vil lære denne viktige lekse og slette splittende navn fra vårt ordforråd. Apostelen Paulus sa: ‘Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus’ [Galaterne 3:28; se også Kolosserne 3:11].

    Vår Frelser innbyr oss ‘til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne … alle er like for Gud’ [2 Ne 26:33]” (“A More Excellent Hope” Ensign, feb. 1997, 63).

4 Nephi 1:42–46. Hemmelige eder og forbund

4 Nephi 1:46. Det var ingen foruten Jesu disipler som var rettferdige

  • Når man leser 4 Nephi 1:46, kan man få inntrykk av at Jesu 12 disipler og de tre nephitter nå var de eneste rettferdige blant nephittene. Mormon skrev imidlertid en viktig presisering til dette i Alma 45:13–14. Ifølge disse versene på slutten av Mormons bok, ble “Kristi fredelige etterfølgere” (Moroni 7:3) også kalt Jesu disipler.

Punkter å grunne på

  • Hvordan ville ditt liv ha vært annerledes om du levde i et samfunn som det som beskrives i første halvdel av 4 Nephi? Hvordan kan du bidra til å skape den samme fred og harmoni i din familie og ditt hjem?

  • I andre halvdel av 4 Nephi kom folket inn i et todelt mønster som førte til fortapelse. For det første, stolthet (4 Nephi 1:24–43; se også 3 Nephi 6:28–29) og for det annet, hemmelige forbund (4 Nephi 1:42–46; se også 3 Nephi 6:28–29). Dette mønsteret dukket igjen opp i Ethers bok (stolthet i Ether 11:12–14 og hemmelige forbund i Ether 13:15). Hvordan kan du unngå å gjøre de samme feilene som nephittene gjorde på slutten av de 200 årene med fred og fremgang?

Forslag til oppgaver

  • 4 Nephi belyser strid og hvorfor det er så viktig å avskaffe dette. Etter først å ha funnet frem til kilder til strid i ditt eget liv, legger du en plan for hva du kan gjøre for å avskaffe eller begrense strid i ditt liv.