Kapittel 26

Alma 13–16

Innledning

Du brukte din handlefrihet i det førjordiske liv til å ta riktige valg og forberede deg til jordelivet (se Alma 13:3–5). Som følge av din rettskaffenhet i det førjordiske liv er ytterligere velsignelser og muligheter blitt beredt for deg i jordelivet – på betingelse av din fortsatte trofasthet. Legg merke til at Alma understreket vårt behov for å bli helliggjort i jordelivet og forberede oss til det endelige mål å gå “inn til Herren [vår] Guds hvile” (Alma 13:12).

Husk at Guds barmhjertighet og rettferdighet er større enn denne verdens ugudelighet. De som omvendte seg i Ammonihah og tok imot Almas læresetninger, ble velsignet av Herren, selv om mange av dem ble kastet ut eller drept (se kommentarene til Alma 14:7–11 på side 189). Amulek ba Alma innstendig om å be Herren la de rettferdige unnslippe de ugudeliges handlinger. Almas forklaring til Amulek bekrefter imidlertid handlefrihetens prinsipp og de velsignelser de kan vente seg som lider for evangeliets skyld. De ugudelige vil bli gjenstand for Guds rettferdighet enten i dette liv eller i livet heretter.

Kommentarer

Alma 13:1–2. Prester ordinert “etter hans Sønns orden”

• Alma omtalte prester som var ordinert “etter hans Sønns orden” (Alma 13:1). Formuleringen etter hans Sønns orden er en henvisning til Det melkisedekske prestedømme. I nyere åpenbaring har Herren sagt at i tiden før Melkisedek ble prestedømmet kalt ”Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden. Men av aktelse eller ærbødighet for [Guds] navn”, ble navnet forandret til Det melkisedekske prestedømme (L&p 107:3–4).

  Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum forklarte hvorfor Alma 13, i likhet med mange andre deler av Mormons bok, ikke skiller mellom prester med Det aronske prestedømme og høyprester med Det melkisedekske prestedømme: “Profeter i Mormons bok ga tittelen prest til embedsmenn kjent i denne evangelieutdeling som høyprester. De var med andre ord prester med Det melkisedekske prestedømme, eller som Alma uttrykte det: ‘Gud Herren ordinerte prester etter sin hellige orden – som var etter hans Sønns orden.’ (Alma 13:1–20.)” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 599).

Alma 13:3–5. “Kalt og beredt” før verdens grunnvoll ble lagt

• Profeten Joseph Smith (1805–44) forklarte at de som blir ordinert til et kall i jordelivet, ble forutordinert til dette kall i det førjordiske liv: “Enhver som har et kall til å betjene denne verdens innbyggere, ble utpekt til denne oppgaven i det store råd i himmelen før denne verden ble til. Jeg går ut fra at jeg ble ordinert til dette embede i dette store råd” (History of the Church, 6:364).

• De som var “kalt og beredt fra verdens grunnvoll ble lagt”, ble utvalgt av Gud i det førjordiske liv på grunn av “sin overmåte store tro og sine gode gjerninger” (Alma 13:3; se også L&p 138:55–56; Abraham 3:22–23).

  President Wilford Woodruff (1807–98) sa at alle Israels eldster som bærer Det melkisedekske prestedømme, ble forutordinert, i tillegg til profetene: “Joseph Smith ble utpekt av Herren før han ble født, slik Jeremia ble … Og jeg sier nå med hensyn til Joseph Smith: han ble utpekt før verden ble grunnlagt, og han kom frem i Herrens beleilige tid for å opprette dette verk på jorden. Og det samme gjelder titusenvis av Israels eldster. Herren den allmektige har overdratt til dere Det hellige prestedømme og gjort dere til redskaper i hans hender for å bygge opp dette rike. Tar vi virkelig disse tingene inn over oss slik vi burde?” (Discourses of Wilford Woodruff, red. G. Homer Durham [1990], 281–82; se også Læresetninger fra Kirkens presidenter – Wilford Woodruff [2004], 15).

• President Spencer W. Kimball (1895–1985) forklarte at både menn og kvinner ble gitt oppdrag i det førjordiske liv: “I den verden vi levde i før vi kom hit, fikk trofaste kvinner visse oppgaver, mens trofaste menn ble forutordinert til visse oppgaver i prestedømmet. Selv om vi ikke kan huske enkelthetene, forandrer ikke dette det fantastiske som vi en gang sa oss enige i. Dere er ansvarlige for det som for lenge siden ble forventet av dere, og det samme er de som vi oppholder som profeter og apostler!” (“De rettferdige kvinners rolle”, Lys over Norge, mai 1980, 146).

• Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum beskrev de ansvarsoppgaver Guds barn har i jordelivet, uavhengig av sin utvalgte tilstand i det førjordiske liv: “Læren om det førjordiske liv er ingen avslappende lære. Vi har alle valg å ta, stadige og vanskelige plikter å utføre, ironi og motgang å oppleve, tid å anvende godt, talenter og evner å bruke på en god måte. Bare fordi vi ble utvalgt ‘der og da’, betyr det så visst ikke at vi kan være likegyldige ‘her og nå’. Enten det gjelder forutordinasjon for menn eller forhåndsutnevnelse for kvinner, må de som er kalt og beredt, også vise seg ‘utvalgte og trofaste’.(Se Johannes’ åpenbaring 17:14; L&p 121:34–36.)” (i Conference Report, okt. 1985, 21; eller Ensign, nov. 1985, 17).

• President Harold B. Lee (1899–1973) beskrev kilden til noen av de velsignelser vi mottar i dette liv: “Alle disse belønninger ble tilsynelatende lovet oss, eller forutordinert, før verden ble til. Disse tingene må helt klart ha blitt bestemt ut fra hvordan vi hadde levd i denne førjordiske åndeverden. Noen tviler kanskje på disse antagelsene, men samtidig godtar de uten den minste tvil at vi alle vil bli dømt når vi forlater denne jord, i forhold til våre gjerninger her i jordelivet. Er det ikke like rimelig å anta at det vi har mottatt her i dette jordeliv, ble gitt oss i forhold til vår adferd før vi kom hit?” (i Conference Report, okt. 1973, 7–8; eller Ensign, jan. 1974, 5).

Alma 13:4. Vi hadde handlefrihet i foruttilværelsen

• Hvordan kunne noen i foruttilværelsen “forkaste Guds ånd”? (Alma 13:4). President Joseph Fielding Smith (1876–1972) bekreftet handlefrihetens evige prinsipp da han besvarte dette spørsmålet:

  “Gud ga sine barn handlefrihet også i [den førjordiske] åndeverden. Dette innebar at hver enkelt ånd fikk anledning til – nøyaktig som menneskene har her på jorden – å velge det gode, forkaste det onde eller delta i det onde og ta konsekvensene av sine synder. Dette var grunnen til at enkelte også der var mer trofaste enn andre når det gjaldt å holde Herrens bud …

  Menneskenes ånder hadde sin handlefrihet … Menneskenes ånder var ikke like. De startet riktignok på samme nivå, og vi vet at alle i begynnelsen var uskyldige, men retten til handlefrihet som alle fikk, gjorde det mulig for enkelte å overgå andre, og i det enorme tidsrom i udødelig eksistens ble det således mulig for enkelte å bli mer intelligente og mer trofaste, for de sto fritt til å handle på egen hånd, tenke på egen hånd, til å motta sannheten eller til å sette seg opp mot den” (Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954–56], 1:60).

• Som ånder i det førjordiske liv utviklet vi verdige karaktertrekk som viste våre evner. Gud iakttok vår fremgang og ga oss ansvarsoppgaver i forhold til vår trofasthet. President Joseph Fielding Smith sa: “I løpet av den tid vi befant oss i den førjordiske tilstand, utviklet vi ikke bare våre forskjellige karaktertrekk og viste vår verdighet og våre evner, eller mangel på sådanne, men vi var også på et sted hvor den slags fremgang kunne observeres. Det er rimelig å anta at det fantes en kirkeorganisasjon der. Himmelske personer levde i et fullkomment ordnet samfunn. Enhver kjente sin plass. Prestedømmet var utvilsomt overdratt, og ledere var utvalgt til å forrette. Det var behov for ordinanser som angikk denne foruttilværelse, og Guds kjærlighet var fremherskende. Under slike forhold var det naturlig for vår Fader å bedømme og velge ut de som var mest verdige, og evaluere talentene til hver enkelt. Han visste ikke bare hva hver enkelt av oss kunne gjøre, men også hva hver enkelt av oss ville gjøre når vi ble satt på prøve og gitt ansvar. Da tiden så kom for at vi skulle bebo den dødelige jord, var alle ting beredt, og Herrens tjenere var utvalgt og ordinert til sine respektive oppgaver” (The Way to Perfection [1970], 50–51).

  Alma 13:6, 18

  Hvilket ansvar har man etter å ha blitt ordinert til det høye prestedømme?

Alma 13:9. “De [blir] høyprester for evig”

• Ettersom Det melkisedekske prestedømme er “uten dagers begynnelse eller års ende” (Alma 13:9; L&p 84:17; se også Hebreerne 7:3), vil de som mottar prestedømmet på jorden, fortsette å utøve det også etter døden. Slik blir bærere av Det melkisedekske prestedømme som dør i rettferdighet, “høyprester for evig” (Alma 13:9).

  President Harold B. Lee forklarte at hvert eneste prestedømsembede man har i dette liv, vil ha en virkning i den kommende verden:

  “Jeg hadde omorganisert presidentskapet for Ensign stav. Vi hadde kalt biskopen for en av menighetene til stavspresident …

  Seks uker etter at de ble oppholdt, gikk stavspresidenten uventet bort.

  Så begynte jeg å bli bombardert med brev. Hva i all verden var det for slags inspirasjon som lot deg kalle en mann som Herren ville la dø seks uker senere? De inviterte meg til å tale i begravelsen, og enkelte lot til å forvente at jeg skulle prøve å forklare hvorfor jeg hadde utnevnt en mann som Herren ville ta hjem til seg seks uker senere.

  President Joseph Fielding Smith satt på forhøyningen og hørte mitt forsøk på å tilfredsstille disse menneskene, og han sa til meg: ‘La ikke dette bekymre deg. Om du har kalt en mann til en stilling i denne kirken og han dør dagen etter, vil den stillingen få innvirkning på hva han vil bli kalt til å gjøre når han forlater denne jord.’

  Det tror jeg virkelig. Jeg tror at enhver president for denne kirken, enhver apostel i denne kirken, enhver stavspresident, enhver presiderende stilling en embedsmann har hatt, vil ha innvirkning på hva man blir kalt til å gjøre når man forlater denne jord” (i Conference Report, okt. 1972, 129–30; eller Ensign, jan. 1973, 107).

Alma 13:10–13. Mange ble kalt og forutordinert

• Alma forklarte at det var mange som ble kalt i det førjordiske liv på grunn av sin “overmåte store tro” (Alma 13:10). Han ba innstendig sine brødre om igjen å vise tro og “bære frukt” for å oppnå sine velsignelser (Alma 13:13).

  President Harold B. Lee forklarte at selv om mange var kalt og forutordinert i det førjordiske liv på grunn av sin tapperhet, må de like fullt vise tro og gjøre gode gjerninger i jordelivet for å oppnå sitt kalls fulle velsignelser (se L&p 121:34):

  “Gud kan ha kalt og utvalgt mennesker i åndeverdenen eller i den første prøvestand til å gjøre et bestemt arbeid, men om de vil akseptere dette kallet her og foredle det ved trofast tjeneste og gode gjerninger mens de er på jorden, avhenger av om de vil bruke sin rett og sitt privilegium til å utøve sin handlefrihet til å velge godt eller ondt.

  … Jeg er redd det er mange av oss som på grunn av sin trofasthet i åndeverdenen ble ‘kalt’ til å utføre et stort arbeide her, men som uvørne ødslere utøver de sin handlefrihet i opprørskhet og mister sin fødselsrett og de velsignelsene de kunne ha fått om de hadde vært trofaste til sitt kall. Derfor har Herren sagt: ‘Mange er kalt, men få er utvalgt’” (Decisions for Successful Living [1973], 169).

Alma 13:11–12. Helliggjørelse

• Alma forkynte at mange ble rene ved “Lammets blod” og “helliggjort ved Den Hellige Ånd” (Alma 13:11–12; se også Moroni 10:32–33). Når de først ble helliggjort, “kunne de ikke se på synd uten med avsky” (Alma 13:12; se også 2 Nephi 4:31). Men selv etter at man har blitt helliggjort og følt seg renset av Den hellige ånd, vil man fortsatt bli fristet gjennom hele jordelivet. Nyere åpenbaring advarer: “Derfor, la kirken være på vakt, og be alltid for at de ikke skal falle i fristelse. Ja, og la de som er helliggjort være på vakt også” (L&p 20:33–34).

  President Brigham Young (1801–77) forklarte helliggjørelse slik:

  “Jeg vil gi min egen definisjon på betegnelsen helliggjørelse, og si at den består i å overvinne enhver synd og la dem alle bli underkastet Kristi lov. Gud har gitt oss en ren ånd. Når denne ånd er dominerende, uten hinder eller besvær, og seirer over kjødet og råder, styrer og kontrollerer … kaller jeg det helliggjørelsens velsignelse. Vil synd bli fullstendig tilintetgjort? Nei, det vil den ikke, for dette var aldri meningen i himmelens system.

  Tro ikke at vi noensinne i kjødet vil bli fri fra fristelsen til å synde. Enkelte tror at de i kjødet kan bli helliggjort i legeme og ånd og bli så rene at de aldri igjen vil føle påvirkningens kraft fra sannhetens motstander. Dersom det var mulig for et menneske å oppnå denne grad av fullkommenhet i kjødet, kunne han eller hun ikke dø, og heller ikke bli værende i en verden hvor synd er fremherskende. Synd har kommet inn i verden, og også død ved synd. [Romerne 5:12.] Jeg tror at vi mer eller mindre skal føle virkningene av synd så lenge vi lever, og til slutt måtte gjennomgå dødens ildprøve” (i Daniel H. Ludlow, A Companion to Your Study of the Book of Mormon [1976], 2:248–49).

Alma 13:13–19. Melkisedek, den store høyprest

• Høypresten Melkisedek nyter stor respekt blant siste-dagers-hellige. Alma nevnte Melkisedeks betydning da han sa at “ingen var større” (Alma 13:19). Hvem var denne store profet? Melkisedek levde rundt år 2000 f.Kr. og var høyprest og konge i Salem (Jerusalem; se 1 Mosebok 14:18). Han var den presiderende prestedømsautoritet på sin tid, og var den som Abraham betalte tiende til (se 1 Mosebok 14:20). Da Melkisedek var barn, “fryktet han Gud, og stoppet løvens munn og slukket ildens krefter” (JSO, 1 Mosebok 14:26). Selv om han bare så vidt er nevnt i Bibelen, bekrefter nyere åpenbaring at han var en mann med stor tro. På grunn av Melkisedeks rettferdighet, bar hans tjenestegjerning bud om Jesu Kristi tjenestegjerning, og derfor ble også hans navn gitt til det høyere prestedømme (se Hebreerne 7:15; L&p 107:2–4).

Alma 13:16. “Herrens hvile”

• Alma 13:6, 12–13, 16, 29 nevner “Herrens hvile” (se også L&p 84:24). President Joseph F. Smith (1838–1918) kommenterte betydningen av dette uttrykket da han sa: “Hva betyr å inngå til Herrens hvile? For meg betyr det at jeg gjennom Guds kjærlighet har blitt vunnet for ham, slik at jeg kan føle meg rolig i Kristus og aldri mer bli forstyrret av hver lærdoms vind, ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep, og at jeg står fast i kunnskapen og vitnesbyrdet om Jesus Kristus, slik at ingen makt kan trekke meg bort fra den rette og smale sti som fører tilbake til Guds nærhet, for å glede meg over opphøyelse i hans strålende rike, og at jeg fra nå av skal glede meg over denne hvilen inntil jeg skal hvile med ham i himlene” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith [1998], 428).

Alma 13:20. Hva vil det si å “forvrenge” Skriftene?

• Ordboken definerer forvrenge som “å feiltolke. … Å forvanske, å vende bort fra sannheten eller dreie bort fra den naturlige betydning … Å forderve” (Noah Webster’s First Edition of an American Dictionary of the English Language, 1828 [1967]). Med andre ord, de som forvrenger Skriftene, forandrer eller tilpasser den faktiske betydning så den passer med deres egen mening eller tolkning. De som manipulerer Skriftene for å skape strid, er inspirert av Satan (se Alma 12:1–6; 14:6–7). Følgen for dem som forvrenger Skriftene, er deres egen undergang (se Alma 13:20).

Alma 13:22–26. Engler finnes

• Mormons bok vitner om at engler finnes og om hensikten med dem (se Alma 13:22–26; 32:23; 3 Nephi 17:24; Moroni 7:29–31; L&p 20:10). Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt følgende om engler:

  “Jeg er overbevist om at et av Mormons boks gjennomgripende temaer er englers rolle, deres utbredte tilstedeværelse og sentrale deltagelse i evangeliets historie …

  Noe av det som vil bli stadig viktigere for oss jo lenger vi lever, er at engler finnes, deres arbeid og tjenestegjerning. Jeg mener ikke da bare engelen Moroni, men også de mer personlige betjenende engler som er sammen med oss og rundt oss, bemyndiget til å hjelpe oss og gjøre nettopp det (se 3 Ne 7:18; Moroni 7:29–32, 37; L&p 107:20) …

  Kristi himmelfart

  Harry Anderson, © IRI

  Jeg tror vi trenger å omtale, tro på å bære vitnesbyrd om englers betjening i større grad enn vi noen ganger gjør. De utgjør en av Guds viktigste metoder for å skue gjennom sløret, og intet annet dokument i hele verden forkynner dette prinsipp så tydelig og så virkningsfullt som Mormons bok” (“For a Wise Purpose”, Ensign, jan. 1996, 16–17).

  Alma 13:27

  Hva lærer dette verset deg om Almas kjærlighet til Ammonihahs innbyggere?

Alma 13:28. Dere vil ikke bli fristet “mer enn dere kan tåle”

• President Brigham Young sa følgende om vår konstante kamp mot Satan og synd: “De menn og kvinner som ønsker seg en plass i det celestiale rike, vil oppdage at de må kjempe hver dag [mot all rettferdighets fiende]” (Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe [1954], 392). Vi må alle aktivt velge å unngå og motstå fristelse.

  Alma sa at vi må “alltid våke og be” for å unngå å bli fristet “mer enn dere kan tåle” (Alma 13:28). Apostelen Paulus erklærte også: “Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den” (1 Korinterbrev 10:13). Ved å følge Almas råd i Alma 13:28, vil vi alltid kunne motstå fristelse.

Alma 14:7–11. De rettferdiges martyrdød

• I kraft av det prestedømme han hadde og sin tro, var Alma i stand til å redde Ammonihahs trofaste kvinner og barn fra en grufull død. Herren lot ham imidlertid ikke gjøre det (se Alma 14:11). Alma forklarte for Amulek at Herren ville ta de rettferdige martyrer til seg som et vitnesbyrd mot deres forfølgeres onde gjerninger (se Alma 14:11; 60:13).

  Som medlem av De sytti bekreftet eldste Ronald E. Poelman at Herren noen ganger tillater at de rettferdige lider når andre bruker sin handlefrihet i urettferdighet: “Motgang i de lydiges og trofastes liv kan skyldes sykdom, tilfeldig skade, uvitenhet eller djevelens innflytelse. For å bevare vår handlefrihet hender det også at Herren tillater de rettferdige å lide følgene av andres onde gjerninger (se 1 Nephi 18:16)” (i Conference Report, Apr. 1989, 29; eller Lys over Norge, juli 1989, 20).

• Vi gremmes selvfølgelig når vi tenker på de rettferdige som har omkommet som følge av ugudelige menneskers handlinger. Vi fryder oss imidlertid over kunnskapen om deres belønning i åndeverdenen (se Alma 40:12), så vel som deres endelige tilstand i det celestiale rike (se L&p 76:50–70). Lære og pakter 42:46 lærer oss: “De som dør i meg, [skal ikke] smake døden, for den skal være søt for dem.” Dette betyr ikke at det ikke er smerte involvert når de rettferdige dør, men at deres evige belønning er så stor at deres smerte blir ubetydelig sammenlignet med den.

  President Joseph F. Smith forklarte: “Det er nok så at jeg i min svakhet gråter over slekt og venners bortgang. Jeg kan også felle tårer når jeg ser andres sorg. I min sjel har jeg medfølelse med menneskenes barn. Jeg kan gråte med dem når de gråter, og jeg kan glede meg når de gleder seg. Men jeg har ingen grunn til å sørge eller være trist fordi om døden kommer inn i verden … All frykt for denne død er borttatt fra de siste-dagers-hellige. De føler ingen redsel for den timelige død fordi de vet at slik som døden kom over dem på grunn av Adams overtredelse, skal livet komme til dem ved Jesu Kristi rettferdighet, og selv om de dør, skal de leve igjen. På grunn av denne kunnskap føler de glede selv i døden, for de vet at de igjen skal oppstå og skal møtes igjen på den andre siden av graven” (i Conference Report, okt. 1899, 70).

• Når de rettferdige og uskyldige lider, er det noen som blir kritiske eller mister troen. President Spencer W. Kimball ga følgende råd når vi er vitne til lidelse:

  “Hvis vi så på jordelivet som hele vår eksistens, ville smerte, sorg, fiasko og et kort liv være katastrofalt. Men om vi anser livet som noe evig som strekker seg langt inn i den førjordiske fortid og inn i den evige fremtid etter døden, da kan alle hendelser settes i riktig perspektiv.

  Er det ikke visdom i at han gir oss prøvelser så vi kan heve oss over dem, ansvarsoppgaver som vi kan utføre, arbeid som kan herde våre muskler, sorger som prøver vår sjel? Får vi ikke fristelser for å prøve vår styrke, sykdom for å lære tålmodighet, død for å bli udødelige og herliggjort?

  Hvis alle de syke som vi ber for, ble helbredet, hvis alle de rettferdige ble beskyttet og de ugudelige utryddet, ville hele Faderens plan bli opphevet, og evangeliets grunnprinsipp, handlefriheten, ville opphøre. Intet menneske måtte da leve ved tro.

  Hvis glede, fred og belønning øyeblikkelig ble gitt den som gjorde godt, ville intet ondt ha eksistert. Alle ville ha gjort godt, men ikke fordi det var riktig å gjøre godt. Det ville ikke ha vært noen styrkeprøver, ingen karaktervekst, utvikling av evner, ingen handlefrihet, bare djevelsk kontroll.

  Hvis alle våre bønner straks ble besvart ifølge våre selviske ønsker og vår begrensede forståelse, ville det eksistere liten eller ingen lidelse, sorg, skuffelse eller endog død, og hvis disse ting ikke eksisterte, ville det heller ikke finnes glede, fremgang, oppstandelse eller evig liv og guderang” (Faith Precedes the Miracle [1973], 97).

Alma 14:25–28. Alma og Amulek befris

• Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum brukte historien om Alma og Amulek til å illustrere at Herren vil befri oss fra våre lidelser, men først etter at vi har vist vår tro ved å underkaste oss hans vilje:

  “Hjelp fra Herren følger alltid evig lov. Jo bedre du forstår denne loven, jo lettere er det å motta hans hjelp …

  … Alma og Amuleks eksempel er opplysende. Mens de prøvde å gjøre godt blant Ammonihahs innbyggere, ble de tatt til fange. Amulek stolte på sin mer erfarne ledsager, Alma, som hjalp ham å utvikle større tillit til Herren. Mens de ble tvunget til å se kvinner og barn bli oppslukt av flammer, sa Amulek: ‘Kanskje de vil brenne oss også.’ Alma svarte: ‘La det skje ifølge Herrens vilje’ – et svært viktig prinsipp. ‘Men … vår gjerning er ikke fullført, derfor brenner de ikke oss’ [Alma 14:12–13; uthevelse tilføyd].

  Overdommeren og andre slo dem, spyttet på dem, lot dem sulte, forhørte dem og plaget dem med hånsord og trusler i mange dager. Selv om de ble befalt å tale, sto de urokkelige i taushet, bundet og nakne, mens de tålmodig ventet på at Herren skulle inspirere dem til å handle. Så ‘kom Guds kraft over Alma og Amulek, og de reiste seg og sto på sine ben’. Alma ropte: ‘Gi oss styrke ifølge den tro vi har på Kristus, ja, så vi kan bli befridd. Og de sprengte repene som de var bundet med’ [Alma 14:26; uthevelse tilføyd; se vers 15–26]. Jorden rystet og fengselsveggene revnet. Alle som hadde slått Alma og Amulek ble drept, og de ble befridd …

  … Herren vil gi lindring ved guddommelig kraft når du søker befrielse i ydmykhet og tro på Jesus Kristus” (i Conference Report, april 1994, 7–8; eller Ensign, mai 1994, 7–8).

Alma 15:2–3. Zeezrom

• Zeezroms forandring viser hvilken kjærlighet Gud har til alle sine barn, og hans villighet til å tilgi dem som slutter en pakt om å følge hans Sønn. Zeezrom var en bedragersk lovkyndig i byen Ammonihah som utnyttet sin stilling til å anklage Alma og Amulek og rive ned det som var godt (se Alma 10:13, 31; 11:21). Zeezroms falskhet ble imidlertid avslørt, og han begynte å “skjelve under bevisstheten om sin skyld” (Alma 12:1, 7). Han forandret seg fra å være en motstander til å bli en oppriktig undersøker (se Alma 12:8). Da Alma og Amulek kom til byen Sidom, fant de Zeezrom i en tilstand hvor han led “store sjelekvaler på grunn av hans ugudelighet” (Alma 15:3). Men fordi han omvendte seg og trodde, ble Zeezrom helbredet ifølge sin tro på Kristus, og han ble døpt og ble en stor predikant fra den tid av (se Alma 15:6–12). Mange år senere dro Zeezrom på misjon til zoramittene sammen med Alma og Amulek (se Alma 31:6).

Alma 15:3–5. Synder opprørte Zeezroms sinn

• Mens han omvendte seg og søkte tilgivelse, hadde Zeezroms ånd og sinn vært opprørt og “han led fryktelig” (Alma 15:3). President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, talte om åndelig uro som kan føre til store lidelser:

  “Det er en annen del av oss som ikke er like håndgripelig, men akkurat like reell som vår fysiske kropp. Denne uhåndgripelige delen av oss beskrives som tanker, følelser, intellekt, temperament og mange andre ting. Det er svært sjelden den beskrives som åndelig.

  Men det er en ånd i mennesket. Å ignorere den er å ignorere virkeligheten. Det finnes også åndelige forstyrrelser og åndelige sykdommer som kan forårsake intens lidelse.

  Menneskets kropp og ånd er bundet sammen. Når det oppstår sykdom, er det ofte, veldig ofte, svært vanskelig å si hva som er hva” (i Conference Report, okt. 1977, 89; eller Ensign, nov. 1977, 59).

  Alma 15:16

  Hva ga Amulek avkall på ved å velge å etterleve evangeliet og reise på misjon? Hva vant han på dette? (se også Alma 34:8; Ether 12:12–13).

Alma 16:2–3, 9–10. Almas ord ble oppfylt

• Alma ba med “stor engstelse” fra “dypet” av sitt hjerte om at Ammonihahs innbyggere måtte omvende seg (Alma 13:27). Som deres profet advarte Alma dem og sa at de måtte omvende seg eller bli fullstendig utryddet “fra jordens overflate” (Alma 9:12). Herren har lovet å oppfylle alle sine profeters ord (se L&p 1:37–38). Alma 16:2–3, 9–10 dokumenterer oppfyllelsen av Almas ord ved å beskrive hvordan de som forkastet profetene og drepte de uskyldige, ble utryddet.

Punkter å grunne på

• Hvordan viste menn i foruttilværelsen at de var verdige til å bli forutordinert til å motta Det melkisedekske prestedømme? (se Alma 13:3–5).

• Hvorfor tillater Herren noen ganger at de uskyldige lider på grunn av de ugudeliges handlinger? (se Alma 14:9–11).

• Hva kan du lære av Zeezroms forandring fra bedragersk lovkyndig til stor predikant?

Forslag til oppgaver

• Hvorfor sa Alma følgende om Melkisedek: “Nå var det mange før ham, og det var også mange etter ham, men ingen var større, derfor har man særlig omtalt ham”? (Alma 13:19). Besvar dette spørsmålet ved å granske følgende vers for å finne ut hvorfor Alma lovpriste betydningen av Melkisedeks misjon: Alma 13:14–19; 1 Mosebok 14:18–20; JSO, 1 Mosebok 14:25–40; JSO, Hebreerne 7:3; Lære og pakter 107:2–4.

• Bruk Alma 14 og materiale fra kommentarene til Alma 14:7–11 (side 189) til å skrive et kort essay som besvarer følgende spørsmål: Hvorfor blir rettferdige mennesker rammet av tragedier? Hvordan påvirker Guds barmhjertighet og rettferdighet jordelivets tragedier?