I 1995 uttalte Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum at “familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid”. De erklærte at “lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger” (“Familien – En erklæring til verden”, Lys over Norge, oktober 1998, 24). Nephi skrev om familien til Lehi og Sariah, hans foreldre. Disse “gode foreldre” (1 Nephi 1:1) ønsket å oppdra og veilede sin familie med Herrens læresetninger, selv i vanskelige tider. Far Lehi opplevde både himmelske syner og at folk forsøkte å ta hans liv. Medlemmer av familien fant sikkerhet ved å flykte fra Jerusalem, bare for å bli sendt tilbake på det farlige og vanskelige oppdraget å få tak i messingplatene. Trofaste sønner støttet sine foreldre og adlød Herrens vilje, mens andre sønner gjorde opprør. Legg merke til familiens anstrengelser for å følge Herrens vilje mens du leser disse første kapitlene av Mormons bok og prøver å finne ut hvordan deres eksempel kan hjelpe deg å gjøre det samme.
Innledningen til 1 Nephi er en oppsummering over boken og var med i originalteksten. Alle innledningene i Mormons bok er en del av den originale opptegnelsen som ble gitt til profeten Joseph Smith, herunder innledningene til hvert kapittel (se for eksempel Mosiah 9 og Alma 21). De korte oversiktene i begynnelsen av hvert kapittel er senere tilføyelser for å hjelpe leseren å forstå kapittelet bedre.
Som den som samlet Mormons bok, sto Mormon overfor vanskelige utfordringer når han skulle avgjøre hva han skulle ta med i den forkortede opptegnelsen. Minst to direktiver var styrende for hans utvalg. For det første ba Herren Mormon “skrive de ting som … er blitt befalt” (3 Nephi 26:12). For det annet så Mormon vår tid og forholdene som ville råde da (se Mormon 8:34–35). Vi forstår derfor at når Mormon tok redaksjonelle avgjørelser, var disse to faktorene hans overordnede hensyn.
Nephi skrev om “mange lidelser”, men takket også for sine mange velsignelser fra Herren. Hans opptegnelse forteller om en rekke prøvelser han og andre i hans familie gjennomgikk mens de holdt seg trofaste og takknemlige til Herren. Nephi følte seg rikt begunstiget fordi han hadde fått stor kunnskap om Guds godhet (se 1 Nephi 2:16), og Nephi lærte å sette sin lit til Hans styrke (se 2 Nephi 4:19–26). Denne forståelsen av Guds plan satte lidelsene Nephi gjennomgikk i perspektiv (se Boyd K. Packer: “En samtale med lærere” [en aften med president Boyd K. Packer, 29. feb. 2008], 7, www.ldsces.org).
Til sammenligning ser vi også at Laman og Lemuel, så vel som mange andre i Mormons bok, trengte hyppige lidelser for å bli påminnet om Herrens velsignelser. Dette prinsippet bekreftes med sorg av profeten Mormon: “Og således ser vi at hvis Herren ikke refser sitt folk med mange lidelser, ja, hvis han ikke hjemsøker dem med død og med redsel og med hunger og med allslags pest, vil de ikke huske ham” (Helaman 12:3).
Vers 2 i 1 Nephi 1 viser at Lehi og Nephi brukte “egypternes språk” til å nedtegne sin historie på gullplatene. Fire hundre og sytti år senere lærte kong Benjamin sine sønner “egypternes språk”, og det var ikke bare språket på gullplatene, men også språket som ble brukt på messingplatene (Mosiah 1:1–4). Benevnelsen “reformert egyptisk” brukes bare i Mormons bok i Mormon 9:32. Reformert egyptisk later til å være en benevnelse på en variant av språket som ble brukt av Lehi og Nephi. I Mormon 9:32–33 antydet Moroni at på hans tid, rundt tusen år etter Lehis og Nephis tid, var både det egyptiske og det hebraiske språk blitt endret i forhold til det som ble brukt av Lehi og Nephi.
Det babylonske verdensherredømme tok kontroll over kongedømmet Judea rundt 605 f.Kr., da Jojakim var konge i Juda. Jojakim forsøkte seg på et opprør mot Babylon. Babylonske styrker satte Jerusalem under beleiring. Jojakim ble enten drept eller tatt til fange. Sidkia, Jojakims onkel, ble utnevnt til tronen av Babylon. På denne tiden var det stor ugudelighet blant innbyggerne i Juda – umoral og korrupsjon fantes overalt. Slik var forholdene på Lehis tid. Kort tid etter at Lehi forlot området, forsøkte Sidkia seg på et nytt opprør mot Babylon, noe som førte til enda større ødeleggelser i Jerusalem rundt år 587 f.Kr. Mange ble drept, og flertallet av de resterende jødene ble tatt og holdt i fangenskap i Babylon de neste 70 årene. Dette oppfylte Lehis profetier til Juda om at hvis de ikke ville omvende seg, ville de bli tilintetgjort.
Nephi sa det kom “mange profeter” blant folket. Vi vet at Jeremia, Obadja, Nahum, Habakkuk og Sefanja alle var profeter på den tiden, og vitnet i kongeriket Juda. Jeremia 35:15 har en lignende kommentar om en rekke profeter som ble sendt av Herren for å advare folket (se også 2 Krønikebok 36:15–16).
Nephi skrev sin opptegnelse rundt 30 år etter at Lehis familie forlot Jerusalem og reiste til det lovede land (se 1 Nephi 19:1–5; 2 Nephi 5:28–31). Opptegnelsen begynner med en forkortelse av hans fars opptegnelse, som utgjør 1 Nephi 1–8. Mormons forkortelse av Lehis opptegnelse var med i de 116 tapte manuskriptsidene. Det var en oversettelse av en del av platene som ble kalt “Lehis bok” (se L&p 10, kapitteloverskriften; 10:42, fotnote a; kommentarene til 1 Nephi 19:1–6 på side 39).
Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum beskrev “Herrens milde barmhjertighet”:
“Jeg vitner om at Herrens milde barmhjertighet er reell og ikke skjer vilkårlig eller bare ved en tilfeldighet. Tidspunktet Herren velger å vise sin milde barmhjertighet på, hjelper oss ofte til både å oppfatte og erkjenne den.
… Herrens milde barmhjertighet er de svært personlige og tilpassede velsignelser, den styrke, beskyttelse, forsikring, veiledning, kjærlige godhet, trøst, støtte og de åndelige gaver vi mottar fra og på grunn av og gjennom den Herre Jesus Kristus. Herren avpasser i sannhet sin ‘barmhjertighet … etter forholdene blant menneskenes barn’ (L&p 46:15).
… En av måtene som Frelseren kommer til hver enkelt av oss på, er gjennom sin store og milde barmhjertighet. Når for eksempel du og jeg møter utfordringer og prøvelser, er troens gave og passende selvtillit som strekker seg utover vår egen kapasitet, to eksempler på Herrens milde barmhjertighet. Omvendelse og tilgivelse for synder og fred i samvittigheten er eksempler på Herrens milde barmhjertighet. Og den utholdenhet og styrke som gjør oss i stand til å fortsette trøstig fremover gjennom fysiske begrensninger og åndelige vanskeligheter, er eksempler på Herrens milde barmhjertighet” (i Conference Report, april 2005, 105; eller Liahona, mai 2005, 99–100).
I 1 Nephi 1:20 lærer vi at Nephi i resten av det han skrev er bestemt på å vise oss hvordan Herren vil utfri de rettferdige. Se etter dette gjentagende temaet gjennom hele 1 Nephi.
1 Nephi 2:5–10. Lehi reiste fra Jerusalem til Rødehavskysten
Avstanden fra Jerusalem til Rødehavet er cirka 290 kilometer gjennom et varmt og ufruktbart terreng som på den tiden var plaget av mange røvere. Lehi og familien hans “reiste tre dager” forbi dette punktet (se 1 Nephi 2:5–6). Dette innebærer en reise på minst 12 til 14 dager én vei fra Jerusalem til deres midlertidige hjem i dalen Lemuel. (Se kartet “En rute som kan ha blitt fulgt av Lehis familie” i tillegget, side 399.)
Lehis takknemlighet for Herrens veiledning og beskyttelse kommer til uttrykk i hans første handling etter å ha satt opp sitt telt: “Han bygget et alter av stener, ofret til Herren og takket Herren vår Gud” (1 Nephi 2:7). Dette er det første av mange tilfeller i Mormons bok hvor trofaste Kristi disipler ofret brennoffer for å uttrykke sin takknemlighet til Gud (se 1 Nephi 7:22; Mosiah 2:3–4).
Lehi fulgte opp ofringen med å lære sine sønner viktigheten av å trofast holde Herrens bud. Oppriktige uttrykk for takknemlighet og lydighet til vår himmelske Fader er nødvendige for alle hans barn hvis de vil behage ham. Herren sa: “Og ved intet krenker menneskene Gud mer, og mot ingen er hans vrede mer opptent enn mot dem som ikke anerkjenner hans hånd i alle ting, og ikke holder hans bud” (L&p 59:21).
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum rådet oss til å sørge for at våre bønner er fylt av ydmykhet og takknemlighet: “Jeg hører ofte folk si: ‘Jeg fortalte Herren’ ditt eller ‘Jeg fortalte Herren’ datt. Vær forsiktige med å ‘fortelle’ ham. Isteden, søk i ydmykhet og be deres himmelske Fader i ydmykhet om veiledning. Bønn skulle være inderlig og fylt av takknemlighet” (“Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft” [Kirkens skoleverks temakveld for Unge voksne, 3. mars 2002], 3, www.ldsces.org).
En grunn til at Satan oppmuntrer oss til å knurre, er å hindre oss i å følge levende profeter, inspirerte ledere og foreldre. Eldste H. Ross Workman i De sytti forklarte at “knurring foregår i tre trinn, som alle leder til det neste i kursen mot ulydighet”. Når noen knurrer, begynner de først å stille spørsmål ved noe. De stiller spørsmål “først i sitt eget sinn, og så planter de spørsmål i andres sinn”. For det annet begynner de som knurrer å “rettferdiggjøre at de ikke gjør det de har fått beskjed om … Derved unnskylder de seg for sin ulydighet.” Deres unnskyldninger fører til tredje trinn: “Sløvhet når det gjelder å følge budene.”
“Herren har tatt til orde mot denne holdningen i vår tid: ‘Men den som ikke gjør noe før han blir befalt, og mottar et bud med et tvilende hjerte og er sen til å holde det, er fordømt’ (L&p 58:29) …
Jeg oppfordrer dere til å rette søkelyset mot det budet fra levende profeter som plager dere mest. Spør dere dere selv om det gjelder for dere? Har dere unnskyldninger på rede hånd for hvorfor dere ikke kan etterkomme budet? Blir dere frustrert eller irritert på dem som minner dere om budet? Er dere sløve når det gjelder å følge det? Vokt dere for Satans snedighet. Vokt dere for knurring” (i Conference Report, okt. 2001, 104–6; eller Liahona, jan. 2002, 98).
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum sa at Skriftene lover “34 ganger – at menneskene bare kan ha fremgang om de adlyder Guds bud” (i Conference Report, april 1985, 15; eller Ensign, mai 1985, 13). I Skriftene kan ordet fremgang også ha andre betydninger som ikke er begrenset til økonomiske fordeler. Fremgang innebærer heller ikke at livet vil være fritt for prøvelser. Lehi og hans trofaste familiemedlemmer holdt budene, men de gjennomgikk likevel mange lidelser (se 1 Nephi 15:5; 18:15–17; 2 Nephi 2:1–2).
President Joseph F. Smith (1838–1918) sa at en som holder budene, vil bli oppholdt og hjulpet til fremgang av Herren: “Det menneske som holder seg til Guds rike, det menneske som er tro mot dette folk, det menneske som holder seg ren og ubesmittet fra verden, er et menneske som Gud vil akseptere, som Gud vil oppholde, som han vil støtte, og som vil ha fremgang i landet, enten vedkommende kan nyte sin frihet eller er innesperret i en fengselscelle. Det spiller ingen rolle hvor vedkommende er, for det vil gå ham godt” (Gospel Doctrine, 5. utg. [1939], 257).
Idet han kommenterte 1 Nephi 3:7, sa eldste Russell M. Nelson: “Jeg har lært å ikke sette spørsmålstegn, men å bruke utropstegn når kall kommer gjennom inspirerte presstedømskanaler for prestedømmets styre” (i Conference Report, april 1984, 76–77; eller Ensign, mai 1984, 52).
Eldste Donald L. Staheli i De sytti siterte president Ezra Taft Benson (1899–1994) for å forklare den styrke som kommer av lydighet: “Uansett hvor gamle vi er eller i hvilken fase av livet vi befinner oss, er daglig etterlevelse av evangeliets prinsipper den eneste sikre vei til evig lykke. President Ezra Taft Benson uttrykte det ytterst gripende da han sa: ‘Når lydighet opphører å være et irritasjonsmoment og i stedet blir vår streben, vil Gud i samme stund begave oss med kraft’” (i Conference Report, april 1998, 108; eller Lys over Norge, juli 1998, 82).
President Henry B. Eyring i Det første presidentskap bekreftet behovet for bønn og tro for å kunne adlyde Herrens bud:
“Uansett hvem vi er eller hvor vanskelige våre omstendigheter er, kan vi vite at det vår Fader befaler oss å gjøre for å kvalifisere oss til det evige livs velsignelser, ikke vil være for vanskelig for oss …
Vi må kanskje be i tro for å få vite hva vi skal gjøre, og vi må be med en fast beslutning om å adlyde, men vi kan vite hva vi skal gjøre og være sikre på at veien er beredt for oss av Herren” (“Familien” [Kirkens skoleverks temakveld for Unge voksne, 5. nov 1995], 1, www.ldsces.org).
Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum ga følgende forklaring: “Nephi gjorde Gud til sin partner. Hvis han mislyktes i å få tak i platene, betydde det at Gud hadde mislyktes. Og ettersom Gud ikke mislykkes, var det opp til Nephi å få tak i platene eller nedlegge sitt liv i forsøket” (i Conference Report, april 1982, 49–50; eller Ensign, mai 1982, 33).
Iblant krever det mot å bli ledet av Ånden. Til tider vil verdens logikk og resonnement innebære en løsning som er i strid med Herrens læresetninger. Eldste John H. Groberg i De sytti utfordret oss:
“Vær villige til å ta rimelige sjanser. Vi lever i en tid med resonnement, logikk, fakta og tall. Disse kan være nyttige hvis de underkastes tro på Herren Jesus Kristus. Men hvis de noensinne tillates å komme foran tro på ham, er de ikke lenger nyttige, men kan tvert imot være svært skadelige. Min erfaring er at mesteparten av de gode avgjørelsene jeg har tatt, kanskje ikke ville vært tatt om de bygget utelukkende på logikk eller fornuft …
… Nephi var oppsatt på å gjøre det Gud ønsket av ham, selv om det stred imot enhver logikk. Skriftene forteller oss i 1 Nephi 4:6 at han gikk til verks uten å vite på forhånd hva han skulle gjøre, bare at han skulle adlyde Gud og hente platene …
Jeg formoder at om han bare hadde lyttet til fornuften, ville Nephi og hans brødre fremdeles ha ventet utenfor Jerusalems murer. Noen ganger er jeg redd for at om vi lytter for mye til fornuft og logikk, og ikke stoler nok på Gud, kan vi også komme til å oppdage at vi venter utenfor murene til Hans hellige by” (“Stol på Herren” [Kirkens skoleverks temakveld for Unge voksne, 1. mai 1994], 3, www.ldsces.org).
Hva berettiger at en rettferdig mann som Nephi skal ta livet av en annen person? Profeten Joseph Smith (1805–44) sa at det er Herren som avgjør hva som er rett og galt: “Gud sa: ‘Du skal ikke slå i hjel.’ En annen gang sa han: ‘Du skal … ikke vise dem nåde.’ Dette er prinsippet himmelen styrer etter – ved åpenbaring tilpasset de omstendigheter rikets barn er satt i. Det Gud krever, er rett, uansett hva det er, selv om vi kanskje ikke forstår grunnen til det før lenge etterpå. Hvis vi søker Guds rike først, vil alle gode ting bli lagt til. Slik var det med Salomo: Først ba han om visdom, og Gud ga ham det, og deretter hva han enn ønsket, til og med ting som kanskje anses som avskyelig av alle som bare har en ufullstendig forståelse av himmelens orden, men som i realiteten var riktige fordi Gud ga og godkjente dem ved spesiell åpenbaring” (History of the Church, 5:135).
Enkelte har feilaktig følt at Herrens ånd har tilskyndet dem til å gjøre noe som er i strid med det Herren allerede har befalt, slik tilfellet var med Nephi. I dag trenger vi ikke bekymre oss for at Herren vil tilskynde oss til å gjøre noe som er i strid med de gjeldende befalinger. President Harold B. Lee (1899–1973) har sagt hvem Herren vil gi slike tilskyndelser til: “Når noe skal avvike fra det Herren allerede har fortalt oss, vil han gi det til sin profet og ingen annen” (Stand Ye in Holy Places [1974], 159).
Bilde
Nephi med Labans sverd
Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkens museum for historie og kunst
Vi må huske at Herren ga Laban minst to sjanser til å gi fra seg messingplatene, uten at det behøvde å koste ham livet. Laban var en løgner og en tyv, og minst to ganger hadde han forsøkt å drepe dem. Både tyveri og drapsforsøk kunne straffes med døden (se 2 Mosebok 21:14; 22:2; 5 Mosebok 24:7). Herren ville at Lehi og hans etterkommere skulle ha opptegnelsene, selv om “én mann omkommer” (1 Nephi 4:13) for å få det til. Messingplatene var ikke bare til velsignelse for nephittene og mulekittene, men de dannet også grunnlaget for en del av gullplatene (som sitatene fra Jesaja og Zenos’ allegori). Mormons bok har vært og vil være til velsignelse for millioner av mennesker og nasjoner. I siste instans sto alt dette på spill da Nephi sto over Laban og fulgte Åndens røst.
Da Zoram skjønte at han var sammen med Nephi og ikke sin herre, Laban, “begynte han å skjelve og var nær ved å flykte” (1 Nephi 4:30). Hans frykt ble imidlertid stillet da Nephi lovet tjeneren at han ikke skulle komme til skade og kunne være en fri mann om han dro ut i villmarken sammen med Lehis sønner. Da Zoram avla ed på at han ville bli hos Nephi og brødrene hans, forsvant deres frykt angående ham (se vers 37). Både Zoram og Nephi er eksempler på hvor viktig en persons integritet kan være.
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum sa følgende om behovet for integritet som en grunnvoll for åndelig styrke: “Karakterstyrkens grunnfjell er integritet. En verdig karakter vil styrke din evne til å reagere med lydighet på Åndens veiledning. Rettskaffen karakter er det du er i ferd med å utvikle deg til. Den er viktigere enn det du eier, enn det du har lært eller hvilke mål du har nådd. Den gjør at man kan stole på deg. Rettskaffen karakter danner grunnlaget for åndelig styrke. Den gjør deg i stand til i prøvelsens stund å treffe vanskelige, ytterst viktige beslutninger på riktig måte, selv når de synes overveldende” (i Conference Report, april 2003, 80; eller Liahona, mai 2003, 77).
Mormons bok omtaler en rekke tilfeller hvor det ble avlagt ed. Edsavleggelse ble virkelig tatt på alvor på Nephis tid og i hans kultur. “Det prinsipp som gjør en ed bindende, er forklart i [Hebreerne 6:16] som en avgjørende appell til guddommelig myndighet om å godkjenne en påstand. Der er Den allmektige representert som den som lover eller fordømmer med en ed, med andre ord å gjøre det på den mest positive og høytidelige måte. Ifølge det samme prinsipp har den ed som appellerte til den høyeste myndighet, alltid vært regnet som mest bindende, både i forbindelse med enkeltpersoner og med samfunn. Som følge av dette prinsipp blir appeller til Guds navn på den ene siden, og til hedenske avguder på den andre, behandlet i Skriftene som en prøve på lojalitet” (William Smith, red., A Dictionary of the Bible [n.d.], “Oath”, 467; se også kommentarene til 1 Nephi 4:30–37 på side 15).
En filolog forklarte hvilken betydning edsavleggelse hadde i tidligere tider:
“Det som forbløffer den vestlige leser, er den mirakuløse virkningen Nephis ed hadde på Zoram, som etter å ha hørt noen få ordinære ord straks blir medgjørlig, og for brødrene, så snart Zoram ‘avla … ed for oss på at han fra den tid av skulle være hos oss … forsvant vår frykt angående ham.’ (1 Ne 4:35, 37.)
Begge parters reaksjon gir mening når man forstår at eden er det som er aller helligst og mest ukrenkelig blant ørkenfolket og deres etterkommere: ‘En araber vil neppe bryte sin ed, selv om hans liv er i fare,’ for ‘det finnes ikke noe sterkere, og ikke noe mer hellig enn en ed blant nomadene,’ og selv blant by-arabere, hvis den blir krevet under spesielle omstendigheter. ‘Det å avlegge en ed er noe hellig for beduinene,’ sier en autoritet. ‘Ve den som sverger falskt. Hans sosiale posisjon vil bli ødelagt og hans rykte spolert. Ingen vil høre på hans vitnesbyrd, og dessuten må han betale en pengebot.’
Men det er ikke alle eder som er gyldige. For å være mest bindende og høytidelig, skulle en ed avlegges ved et eller annet liv, selv om det bare er et gresstrå. Den eneste ed som er mer ærefryktinngytende enn ‘ved mitt liv’ eller (mindre vanlig) ‘ved mitt hodes liv’, er wa hayat Allah ‘ved Guds liv’ eller ‘så sant Gud lever’, det nøyaktige arabiske motstykket til det gamle hebraiske hai Elohim. I dag brukes det glatt som gateslang, men i oldtiden var det fryktinngytende, slik det fremdeles er blant ørkenfolket. ‘Jeg bekreftet mitt svar på beduinvis,’ sier [Charles M.] Doughty. ‘Ved sitt liv … sa han: … “Sverg ved Allahs liv” (Gud)! … Jeg svarte, og til og med nomadene bruker det, på en sterkere måte, men de sier ved ditt liv på en svakere måte.’ ‘Blant både arabere og jøder’ sier [Samuel] Rosenblatt, ‘er en ed uten Guds navn ingen ed’, og ‘både i jødiske og muslimske samfunn er det vanlig å sverge ved “Guds liv”’.
Vi ser altså at den eneste måten Nephi øyeblikkelig kunne ha beroliget den kjempende Zoram, var å uttale den eneste ed som ingen ville drømme om å bryte, den høytideligste av alle eder for semitter: ‘Så sant Herren lever og så sant som jeg lever!’ (1 Ne 4:32.)” (Hugh Nibley: An Approach to the Book of Mormon, 2. utg. [1964], 104–5).
Messingplatene inneholdt gamle skrifter. De var verdifulle for Lehis familie og de fremtidige innbyggerne på det amerikanske kontinent, akkurat som Bibelen og siste-dagers skrifter er det for oss. Eldste Bruce R. McConkie brukte Skriftene i Mormons bok til å beskrive messingplatene og deres betydning. Han forklarte at messingplatene “var ‘jødenes opptegnelse’ (1 Ne 3:3), en opptegnelse om mange av profetiene fra begynnelsen og til og med det som ble uttalt av Jeremia. På dem fantes Moseloven, de fem Mosebøkene og slektshistorien til nephittenes forfedre. (1 Ne 3:3, 20; 4:15–16; 5:11–14.)
De inneholdt mer enn Det gamle testamente slik vi nå har det. (1 Ne 13:23.) Profetier av Zenock, Neum, Zenos, Josef, sønn av Jakob, og trolig mange andre profeter var bevart på dem, og mange av disse skriftene forutsa ting som gjaldt nephittene. (1 Ne 19:10, 21; 2 Ne 4:2, 15; 3 Ne 10:17.)
Messingplatenes verdi for nephittene kan ikke overvurderes. Ved hjelp av dem kunne de bevare språket (1 Ne 3:19),det meste av sivilisasjonen og den religionskunnskap som fantes blant det folk de kom fra. (1 Ne 22:30.) Mulekittene, derimot, som ble ledet ut av Jerusalem cirka 11 år etter Lehis avreise, og som ikke hadde noen opptegnelse tilsvarende messingplatene, sank snart ned i frafall og vantro og mistet sitt språk, sin sivilisasjon og sin religion. (Omni 14–18.)
Messingplatene ble overlevert fra profet til profet og generasjon til generasjon og bevart av nephittene. (Mosiah 1:16; 28:20; 3 Ne 1:2.) En gang i fremtiden har Herren lovet å bringe dem frem, uformørket av tidens tann og i sin opprinnelige klarhet, og beretningene på dem skal ‘gå ut til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.’ (Alma 37:3–5; 1 Ne 5:18–19.)” (Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 103).
Hvorfor tror du Laman og Lemuel knurret? (se 1 Nephi 2:11–13). Hvorfor støttet Nephi sin far? (se vers 16, 19). Hva avgjør om du er en som knurrer eller en som støtter Herrens tjenere?
Hvilke tegn har vi på at Nephi hadde stor tro? Hvordan tror du han fikk så stor tro?
Forslag til oppgaver
Overvei de ofre Lehis familie gjorde for å få tak i messingplatene. Sammenlign dette med de ofre som måtte til for å frembringe Mormons bok i vår tid (se L&p 135:6). Snakk med en venn eller et familiemedlem om Skriftenes verdi og hva du er villig til å gjøre for å nyttiggjøre deg disse dyrebare opptegnelsene.