På grunn av stolthet og stor rikdom ga nephittene på Jakobs tid etter for mange synder, og spesielt umoral. Jakob, som følte seg tynget av sitt profetiske kall, fordømte disse ugudelige handlingene og kalte modig folket til omvendelse. Når har du opplevd at profeten og andre ledere i Kirken har talt klart og tydelig for å formidle et viktig budskap? Hvis du forstår en prestedømsleders guddommelige mandat til å gi åndelig irettesettelse, vil du bedre kunne forstå advarselsrøsten fra vår tids profeter i en stadig mer ugudelig verden.
Legg merke til at etter å ha undervist nephittene om konsekvensene av deres synder, rettet Jakob deres oppmerksomhet mot Frelseren. Han forkynte at det er mulig for oss å overvinne synd og svakheter på grunn av Kristi nåde. Derfor spurte han: “Hvorfor skulle vi ikke tale om Kristi forsoning … ?” Når vi gjør det, får vi “kunnskap om en oppstandelse og den kommende verden” (Jakobs bok 4:12). Da kan vi lære å sette større pris på den forløsning fra synd og død som Frelseren gir oss som gave.
Legg merke til at Jakob hadde samme intensjon som sin bror Nephi da han forberedte seg til å fortsette å føre opptegnelsen på de mindre plater. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum satte Jakobs intensjon i perspektiv:
“Jakob synes å ha vært spesielt oppsatt på å fremlegge læren om Kristus. Når vi ser hvor mye plass han viet til sitt vitnesbyrd om Frelserens forsoning, er det tydelig at Jakob så på denne grunnleggende lære som den helligste og største av alle åpenbaringer.
‘Vi hadde … mange åpenbaringer og meget av profetiens ånd,’ sa Jakob, ‘derfor kjente vi til Kristus og hans rike som skulle komme.
Derfor arbeidet vi flittig blant vårt folk for å overtale dem til å komme til Kristus …
Derfor ønsker vi til Gud … at alle mennesker må kunne tro på Kristus, og overveie hans død og påta seg hans kors og bære verdens skam.’ [Jakobs bok 1:6–8].
Ingen profet i Mormons bok synes, ved sitt sinnelag eller personlige vitnesbyrd, å ha vært mer trofast i dette arbeidet med å overtale enn Jakob. Han brydde seg ikke om verdens ros, han forkynte tydelig, solid og til og med smertefull lære, og han kjente Herren personlig. Han er et klassisk eksempel i Mormons bok på en ung mann som bestemmer seg for å påta seg korset og tåle verdens skam for å forsvare Kristi navn. Livet, inkludert de vanskelige tidlige årene da han så Lamans og Lemuels ugudelighet bringe sin far og mor ned i graven i sorg, var aldri enkelt for denne førstefødte i villmarken” (Christ and the New Covenant [1997], 62–63).
Etter at Nephi skilte lag med sine brødre, som senere ble kjent som lamanitter (se 2 Nephi 5), opprettet han et kongerike blant sitt folk, og de ble kjent som nephitter. Nephi takket motvillig ja til å bli den første kongen (se 2 Nephi 5:18–19). Nephi omtalte sin tid som konge som “min regjeringstid” (1 Nephi 10:1). Den andre kongen og de som etterfulgte ham, ble alle kalt Nephi (se Jakobs bok 1:11–15). Opptegnelsen om kongene og nephittenes verdslige historie ble hovedsakelig ført på Nephis større plater (se Jarom 1:14; Omni 1:11; Mormons ord 1:10).
De viktigste ledere i nephittenes historie – 600 f.Kr. til 421 e.Kr.
Medhustruer i Det gamle testamente “ble regnet som underordnede hustruer, det vil si hustruer som ikke hadde samme status i det kastesystem som da var fremherskende, som de hustruer som ikke ble kalt medhustruer” (Bruce R. McConkie, Mormon Doctrine, 2. utg. [1966], 154). Medhustruer hadde full beskyttelse som hustruer, og kyskhetsloven ble ikke brutt så lenge ekteskapene var godkjent av Herren (se L&p 132:34–43). På Mormons boks tid var imidlertid ikke medhustruer godkjent av Herren (se Jakobs bok 2:27; Mosiah 11:2).
President Joseph Fielding Smith (1876–1972) forklarte hva slags prester og lærere som omtales i Jakobs bok 1:18: “Nephittene forrettet i kraft av Det melkisedekske prestedømme fra Lehis tid og til den tid da Frelseren viste seg iblant dem. Det er riktig at Nephi ‘innviet Jakob og Josef’ til prester og lærere over nephittenes land, men det faktum at flertallsformene prester og lærere ble brukt, antyder at dette ikke var noen henvisning til det bestemte embede i prestedømmet i noe tilfelle, men at det var et generelt oppdrag til å undervise, veilede og formane folket” (Answers to Gospel Questions, red. Joseph Fielding Smith jr., 5 bind. [1957–66], 1:124).
Mens han redegjorde for prestedømsbæreres plikt til å tjene andre, forklarte Thomas S. Monson:
“Hva vil det si å foredle et kall? Det vil si å bygge det opp i verdighet og betydning, å gjøre det hederlig og rosverdig i alle menneskers øyne, å gjøre det større og sterkere så lyset fra himmelen kan skinne gjennom det så andre mennesker kan se det.
Og hvordan foredler man et kall? Helt enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det. En eldste foredler kallet han er ordinert til som eldste ved å lære hva hans plikter som eldste er, og deretter utføre dem. Som med en eldste er det også med en diakon, en lærer, en prest, en biskop og hver enkelt som har et embede i prestedømmet” (i Conference Report, april 2005, 59; eller Liahona, mai 2005, 54).
Jakobs bok 1:19; 2:2. “Vi lot folkets synder komme over våre egne hoder”
De som har lederansvar i Kirken, bærer et alvorlig ansvar. Jakob forkynte at når en leder forsømmer å undervise i Guds ord, dem han er kalt til å lede, blir han delvis ansvarlig for deres synder. President Hugh B. Brown (1883–1975) i Det første presidentskap utdypet det ansvar Jakob beskrev:
“President John Taylor sa ved en anledning da han talte til brødrene i prestedømmet: ‘Hvis dere ikke foredler deres kall, vil Gud holde dere ansvarlig for dem dere kunne ha frelst om dere hadde gjort deres plikt.’
Dette er en utfordrende uttalelse. Hvis jeg på grunn av hva jeg har gjort eller unnlatt å gjøre mister det jeg kunne ha oppnådd etter døden, må jeg selv lide for det, og uten tvil mine kjære med meg. Men hvis jeg mislykkes i min oppgave som biskop, stavspresident, misjonspresident eller en Kirkens generalautoritet – hvis hvem som helst av oss ikke underviser, leder, veileder og bidrar til å frelse dem vi leder og har under vårt myndighetsområde, da vil Herren holde oss ansvarlig hvis de går tapt på grunn av at vi svikter” (i Conference Report, okt. 1962, 84).
Jakobs bok 2:8–10. Formane “på grunn av de strenge befalinger jeg har fått fra Gud”
Istedenfor å forkynne “det ord som leger den sårede sjel” (Jakobs bok 2:8) eller tale “Guds behagelige ord” (vers 9), følte Jakob seg tvunget av Herren til å ta opp et emne som dessverre ville “gjøre sårene større hos dem som allerede [var] såret” (vers 9). Noen ganger er det nødvendig for en prestedømsleder å være likefrem og utfordrende når han roper omvendelse til Kirkens medlemmer.
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum beskrev den krevende balansegang som trengs for å forkynne sannheten både fintfølende og frimodig:
“Jakob bruker størstedelen av ti vers på praktisk talt å unnskylde seg for at han må snakke om disse syndene, og for det språk han må bruke for å omtale dem. Han bemerker at han gjør det ‘i all oppriktighet’ og er ‘tynget ned av et langt større ønske og er mer engstelig for [tilhørernes] sjelers velferd’ (Jakobs bok 2:2–3). Når vi kjenner ham slik vi gjør, ville vi blitt overrasket om han sa noe annet.
Legg merke til den sørgmodige tonen i disse versene – bokstavelig talt sorgen i dem – idet han målrettet søker å gjøre det han alltid har vært målrettet med – urokkelig lojalitet til Guds og hans bud.
‘Ja, det bedrøver min sjel, og får meg til å krype sammen av skam for min Skapers ansikt at jeg må vitne for dere om ugudeligheten i deres hjerter …
Derfor tynger det min sjel at jeg på grunn av de strenge befalinger jeg har fått fra Gud, er tvunget til å advare dere med hensyn til deres lovovertredelser, og gjøre sårene større hos dem som allerede er såret, istedenfor å gi dem trøst og lege deres sår. Og istedenfor å nyte Guds behagelige ord, får de som ikke er blitt såret, dolker rettet mot seg som gjennomborer deres sjeler og sårer deres følsomme sinn.’ (Jakobs bok 2:6–7, 9.)
Vi har ikke engang kommet til prekenen som sådan før vi, ganske bokstavelig, får følelsen av at denne frimodige og ubøyelige måten å forkynne på er nesten like vanskelig for Jakob som for de skyldige blant hans tilhørere. Det er imidlertid kanskje slik det alltid bør være, og kanskje grunnen til at Kristus i sin forkynnelse ofte var ‘en smertens mann’. Budene må holdes, og synd må irettesettes. Men selv slike frimodige standpunkter må tas med medfølelse. Selv den strengeste profet må forkynne fra dypet av en fintfølende sjel” (“Jacob the Unshakable”, i Heroes from the Book of Mormon [1995], 39–40).
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum har sagt at når prestedømsledere føler seg “drevet” av Ånden til å gi formaninger og advarsler, er det Kirkens medlemmers ansvar å handle i samsvar med den irettesettelse og undervisning som gis dem:
“I forrige uke snakket jeg med et medlem av De tolvs quorum om kommentarer vi hadde fått om våre taler under aprilkonferansen. Min venn sa at noen hadde sagt til ham: ‘Jeg likte virkelig talen din.’ Vi var enige om at vi ikke likte den slags kommentarer. Som min venn sa: ‘Jeg holdt ikke talen for at den skulle bli likt. Tror han jeg er en slags entertainer?’ Et annet medlem av quorumet sluttet seg til samtalen og sa: ‘Det minner meg om noe en prest fortalte. Da et sognebarn sa: “Jeg likte virkelig prekenen din i dag,” svarte presten: “I så fall forsto du den ikke.”’
Dere husker kanskje at jeg talte om pornografi på aprilkonferansen. Ingen fortalte meg at de ‘likte’ den talen – ikke en eneste! Faktisk var det ingenting å like, selv ikke for meg.
Jeg nevner disse samtalene for å forklare prinsippet at en tale av en generalautoritet på en generalkonferanse – en tale som er forberedt under Åndens innflytelse for å fremme Herrens verk – ikke holdes for at den skal bli likt. Den holdes for å inspirere, bygge opp, utfordre eller irettesette. Den holdes for at den skal høres under innflytelse av Herrens ånd, i den hensikt at lytteren lærer av talen og av Ånden hva han eller hun skulle gjøre med saken” (“Et helt livs engasjement” [Kirkens skoleverks temakveld for Unge voksne, 1. mai 2005], 1, www.ldsces.org).
Jakob forkynte at Gud ikke fordømmer de rike på grunn av deres rikdom. En eventuell fordømmelse skyldes deres stolthet eller misbruk av deres overflod (se Jakobs bok 2:13–14). Noen blant Nephis folk valgte rikdom fremfor Gud som det sentrale i sitt liv. Deres jag etter rikdom fikk dem til å forfølge sine brødre fremfor å hjelpe dem (se vers 18–19).
President David O. McKay (1873–1970) rådet oss til å være forsiktige med hva vi trakter etter. Selv om vi kan oppnå nesten hva som helst vi arbeider for, kan prisen bli høy: “Hva søker du først? Hva er du opptatt av som den dominerende, den fremste tanke i ditt sinn? Hva dette er, vil i stor grad bestemme din fremtid … I denne verden kan du vinne nesten hva som helst som du streber etter. Hvis du arbeider for å bli rik, kan du bli det, men før du gjør det til et mål i seg selv, ta en titt på de mennesker som har ofret alt for å nå dette målet, de som har ønsket rikdom for rikdommens egen skyld. Gull forderver ikke menneskene. Fordervelsen ligger i motivet for å skaffe seg dette gullet” (Treasures of Life [1962], 174–75).
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, ga ytterligere veiledning angående livets beskjeftigelser:
“Vi vil at våre barn og deres barn skal vite at livets valg ikke står mellom berømmelse og ubemerkethet. Heller ikke står valget mellom rikdom og fattigdom. Valget står mellom godt og ondt, og det er en helt annen sak.
Når vi endelig forstår dette, vil ikke lenger vår lykke være avhengig av materielle ting. Vi vil være lykkelige uten dem eller vellykkede til tross for dem.
Velstand og prominens er ikke alltid fortjent. Vår verdi måles ikke ut fra vår berømmelse eller hva vi eier …
Vårt liv består av tusenvis av valg hver eneste dag. I årenes løp vil disse valgene bunte seg sammen og tydelig vise hva vi verdsetter.
Den avgjørende prøven i livet består som sagt ikke av valget mellom berømmelse og ubemerkethet, eller mellom rikdom og fattigdom. Det største valg i livet står mellom godt og ondt” (i Conference Report, okt. 1980, 28–29; eller Ensign, nov. 1980, 21).
I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige betaler vi fasteoffer for å hjelpe de fattige og trengende. Kirkens ledere oppfordrer medlemmene til å være rundhåndet med sine offergaver. Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum ga følgende råd om hvor mye vi skulle gi:
“Hvor mye skulle vi betale som fasteoffer? Mine brødre og søstre, det vi ofrer og gir til de fattige, er et mål på vår takknemlighet til vår himmelske Fader. Skulle vi som er blitt velsignet så rikelig, snu dem ryggen som trenger vår hjelp? Å betale et rikelig fasteoffer er et mål på vår villighet til å vie oss selv til å lette andres lidelser.
Bror Marion G. Romney, som var biskop i vår menighet da jeg ble kalt på misjon, og som senere var medlem av Kirkens første presidentskap, sa:
‘Gi rikelig slik at du selv kan vokse. Gi ikke bare for at det skal gavne den fattige, men gi for din egen velferds skyld. Gi nok til at du kan gi deg selv adgang til Guds rike gjennom innvielse av dine midler og din tid’ (Ensign, juli 1982, 4)” (i Conference Report, april 2001, 97; eller Liahona, juli 2001, 88).
Stolthet kalles noen ganger åndens store synd. Dette var Satans synd i den førjordiske tilværelse (se Jesaja 14:12–14; Moses 4:1–2). Stolthet fører dessuten til nederlag og fortapelse, slik Herren gjentatte ganger advarer oss:
“Vokt deg for stolthet så du ikke faller i fristelse” (L&p 23:1).
“For timen er nær, og dagen snart for hånden da jorden er moden, og alle de stolte og de som er ugudelige, skal være som halm, og jeg vil brenne dem opp, sier Hærskarenes Herre, så ugudelighet ikke skal finnes på jorden” (L&p 29:9).
“Skjemmes ikke, bli heller ikke forvirret, men ta imot formaning i alt deres hovmod og i all deres stolthet, for den slags lokker deres sjeler i en felle” (L&p 90:17).
“Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes” (L&p 101:42).
Jakob forkynte tydelig at Herren ikke ville at nephittene skulle praktisere noen form for flergifte. Han sa at menn bare skulle ha én hustru, med mindre Herren ga en annen befaling (se Jakobs bok 2:27–30). I vår tid forklarte president Gordon B. Hinckley (1910–2008) Kirkens standpunkt til flergifte:
“Jeg vil kategorisk fastslå at denne kirke ikke har noe som helst å gjøre med dem som praktiserer polygami. De er ikke medlemmer av denne kirke. De fleste har aldri vært medlemmer. De bryter landets lov. De vet at de bryter loven. De er underlagt dens straff. Kirken har naturligvis ingen som helst myndighet i denne saken.
Hvis det oppdages at noen av våre medlemmer praktiserer flergifte, blir de utelukket, den alvorligste straff Kirken kan ilegge. Ikke bare bryter de som er involvert i dette, direkte landets lov, de overtrer også denne kirkes lov. En av våre trosartikler er forpliktende for oss. Den slår fast: ‘Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene’ (12. trosartikkel). Man kan ikke adlyde loven og være ulydig mot loven på samme tid …
For over hundre år siden åpenbarte Gud tydelig til sin profet Wilford Woodruff at praktiseringen av flergifte skulle opphøre, noe som betyr at det nå er imot Guds lov. Selv i land hvor sivile eller religiøse lover tillater polygami, lærer Kirken at ekteskap må være monogame og aksepterer ikke som medlemmer dem som praktiserer flergifte” (i Conference Report, okt. 1998, 92; eller Liahona, jan. 1999, 82).
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum definerte tydelig kyskhetsloven da han sa: “All seksuell intimitet utenfor ekteskapets bånd – jeg mener all bevisst berøring av en annens hellige, intime kroppsdeler, med eller uten klær – er synd og forbys av Gud. Det er også en overtredelse å bevisst stimulere disse følelsene i din egen kropp” (i Conference Report, okt. 1994, 51; eller Lys over Norge, jan. 1995, 36).
Eldste Scott bekreftet også at intimitet i ekteskapet er guddommelig godkjent, og at seksuell umoral er guddommelig fordømt. Han advarte og sa:
“Herren forbyr disse intime handlinger utenfor ekteskapets varige forpliktelse fordi de undergraver hans hensikter. Innenfor ekteskapets hellige pakt er slike forhold i overensstemmelse med hans plan. Når de oppleves på en hvilken som helst annen måte, er de imot hans vilje. De forårsaker alvorlig følelsesmessig og åndelig skade. Selv om de som innlater seg på noe sånt, ikke oppfatter at skaden skjer akkurat i øyeblikket, vil de gjøre det senere.
Seksuell umoral reiser en barriere mot Den hellige ånds innflytelse med alle dens oppløftende, opplysende og kraftgivende egenskaper. Den fører til kraftig fysisk og følelsesmessig stimulering. Med tiden oppstår et umettelig begjær som driver overtrederen til stadig mer alvorlige synder. Det skaper egoisme og kan føre til aggressive handlinger som brutalitet, abort, seksuelt misbruk og voldsforbrytelser. Slik stimulering kan føre til homoseksuelle handlinger, og de er onde og fullstendig gale” (i Conference Report, okt. 1994, 50–51; eller Lys over Norge, jan. 1995, 35).
Mange ektemenn blant nephittene hadde knust sin hustrus hjerte og mistet sine barns tillit. Familier kan bli ødelagt når kyskhetsloven brytes. Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum forklarte at det er flere enn dem som deltar i synden som blir påvirket av konsekvensene:
“Ukyskhet og utroskap medfører helt klart alvorlige konsekvenser som vidtrekkende og varige virkninger av fødsler utenfor ekteskap og farløse barn, og også sykdom og ødelagte familier. Mange ekteskap ‘henger i en tynn tråd’ eller har allerede røket …
Etterlevelse av det sjette bud er derfor et så viktig skjold! (se 2 Mosebok 20:14). Ved å senke skjoldet eller miste det går de høyst tiltrengte himmelens velsignelser tapt. Intet menneske og ingen nasjon kan lykkes i lengden uten disse velsignelsene” (i Conference Report, okt. 2001, 96; eller Liahona, jan. 2002, 90).
Barn lærer kontinuerlig av de eksempler andre rundt dem setter. Et dårlig eksempel kan dessverre få en ødeleggende innflytelse på de unge. Eldste Vaughn J. Featherstone i De sytti advarte og sa: “Så et ord til voksne og foreldre: Eldste Bruce R. McConkies far [Oscar Walter McConkie] sa at når vi bryter et hvilket som helst bud, uansett hvor lite, kan våre unge komme til å velge å bryte et bud senere i livet som kanskje er ti eller hundre ganger verre, og rettferdiggjøre det med at vi brøt det lille budet” (i Conference Report, okt. 1999, 15; eller Liahona, jan. 2000, 15).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum formante Kirkens foreldre til å være eksempler på tro og rettskaffenhet for sine barn:
“Jeg tror noen foreldre ikke forstår at selv om de selv føler seg sikre på at de har et personlig vitnesbyrd, kan de likevel gjøre det vanskelig for barna å oppdage denne troen. Vi kan være rimelig aktive siste-dagers-hellige som går på våre møter, men hvis vi ikke lever i henhold til evangeliet og formidler til våre barn en mektig, oppriktig overbevisning om gjenopprettelsens sannhet og Kirkens guddommelige ledelse helt fra Det første syn og til denne stund, kan disse barna – til vår sorg, men ikke overraskende – komme til ikke å bli særlig aktive siste-dagers-hellige som går på sine møter, eller ikke aktive i det hele tatt.
For ikke lenge siden traff søster Holland og jeg en flott ung mann som kom i kontakt med oss etter at han hadde streifet rundt i det okkulte og undersøkt noen av Østens religioner, alt i søken etter en tro. Hans far, fortalte han, trodde ikke på noe som helst. Men hans bestefar, sa han, var faktisk medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. ‘Men han var ikke særlig aktiv der,’ sa den unge mannen. Han var alltid temmelig kritisk til Kirken. ‘Fra en bestefar som er kritisk, til en sønn som er agnostiker, til en sønnesønn som nå fortvilet leter etter noe Gud allerede en gang hadde gitt familien! …
Å lede et barn (eller hvem som helst!), selv av vanvare, bort fra trofasthet, bort fra lojalitet og sterk tro bare fordi vi vil være smarte eller uavhengige, er noe ingen foreldre eller noen andre noensinne har fått tillatelse til …
Etterlev evangeliet så tydelig du kan. Hold paktene dine barn vet du har inngått. Gi prestedømsvelsignelser. Og bær ditt vitnesbyrd! Anta ikke at dine barn på en eller annen måte på egen hånd vil overta din tro” (i Conference Report, april 2003, 91–92; eller Liahona, mai 2003, 85).
Den annen død blir også kalt åndelig død. Veiledning til Skriftene forklarer at åndelig død er “adskillelse fra Gud og hans innflytelse”. Den åndelige eller annen død som Jakob omtalte, “forekommer også etter det jordiske legemes død. Både oppstandne personer og djevelen og hans engler vil bli dømt. De som med vilje har gjort opprør mot evangeliets lys og sannhet, vil lide åndelig død … (Alma 12:16; Helaman 14:16–19; L&p 76:36–38)” (Veiledning til Skriftene, “Død, åndelig”).
Jakobs skrifter gir oss viktig innsikt i Moseloven og Det gamle testamente. I Jakobs bok 4:5 lærer vi at profeter i Det gamle testamente før Jakobs tid, kjente både Kristus og Faderen som adskilte personer, og tilba derfor Faderen i Kristi navn. Jakobs ord tyder på at Moseloven var langt mer enn bare en lov med strenge bud og lovforskrifter, slik noen religionsforskere i vår tid hevder. Moseloven vitnet om Jesus Kristus og ledet de rettferdige til helliggjørelse ved Jesu Kristi forsoning.
President Marion G. Romney (1897–1988) i Det første presidentskap forklarte hva det ville si å “råde Herren”: “Jeg tror ikke mange medlemmer av Kirken bevisst følger menneskers overtalelse eller sine egne råd fremfor å gi akt på Herrens. Hvis vi imidlertid ikke holder oss oppdatert på hva Herrens råd er, er vi tilbøyelige til å erstatte hans råd med våre egne. Vi har virkelig ikke noe annet valg enn å følge våre egne råd så lenge vi ikke kjenner Herrens instruksjoner” (“Seek Not to Counsel the Lord”, Ensign, aug. 1985, 5).
Som medlem av De sytti forklarte eldste Dean L. Larsen at israelittene i oldtiden “havnet i store vanskeligheter” ettersom de “satte seg i stor åndelig fare fordi de var uvillige til å godta sannhetens enkle, grunnleggende prinsipper. De frydet seg over ‘ting de ikke kunne forstå’ (Jakobs bok 4:14). De var sannsynligvis smittet av en pseudo-sofistikert holdning og en snobbet arroganse som ga dem en falsk følelse av overlegenhet over dem som kom med Herrens enkle ord. De trådte utenfor visdommens og klokskapens sirkler, og holdt seg tydeligvis ikke innenfor evangeliets fundamentale sirkler som danner grunnlaget for tro. De må ha lekt med spekulative og teoretiske emner som tåkela grunnleggende åndelige sannheter for dem. Da de lot seg lokke av ‘ting de ikke kunne forstå’, mistet de evnen til å forstå og tro på den sanne Messias’ forløsende rolle, og hensikten med livet ble mørklagt. Israels historie bekreftet Jakobs påstander” (i Conference Report, okt. 1987, 11–12; eller Lys over Norge, jan. 1988, 8).
Eldste Neal A. Maxwell forklarte hvordan vi kan unngå å “se forbi målet” i dag: “Denne utrolige blindhet som førte til forkastelse av de sannheter profetene hadde uttalt og som forhindret at Jesus ble anerkjent som den han var, kom ifølge Jakob av at de så ‘forbi målet’. De som ser forbi klarhet, forbi profetene, forbi Kristus og forbi hans læresetninger, ventet forgjeves da, slik de vil vente forgjeves nå. For bare Jesu Kristi evangelium lærer oss tingene slik de virkelig er og slik de virkelig vil bli” (“On Being a Light” [tale holdt ved Salt Lake religionsinstitutt, 2. jan. 1974], 1).
Punkter å grunne på
Jakob nevnte at han mottok sitt “oppdrag fra Herren” (Jakobs bok 1:17). Hva må man gjøre for å kunne motta et oppdrag fra Herren?
Jakob forkynte at vi skulle behandle alle som et verdifullt Guds barn (se Jakobs bok 2:21). Hvordan kan du gjøre dette i større grad?
Kan du nevne noen konsekvenser, umiddelbare og langsiktige, som kommer av å bryte kyskhetsloven? Hva har du valgt å gjøre for at du ikke skal bryte dette hellige Guds bud?
Hva vil det si å “råde Herren” istedenfor å “ta råd fra hans hånd”? (Jakobs bok 4:10).
Forslag til oppgaver
Les følgende skriftsteder, og lag en liste over Herrens råd angående økonomi: Jakobs bok 2:12–19; Mosiah 4:16–26. Bruk listen du har laget til å utarbeide noen personlige økonomiske retningslinjer som du vil følge resten av ditt liv.
Etter å ha lest Nephis råd til Jakob om hva som skulle tas med på de mindre plater i Jakobs bok 1:1–4, skulle du planlegge hvordan du kan forbedre din personlige historie.