Hvor er kirken din?
Dee Jepson, Idaho, USA
I løpet av mine år i Forsvaret var det noen ganger en utfordring å finne et Kirkens møtehus. Med lite forvarsel kunne jeg befinne meg i en ny by, eller til og med et nytt land.
En søndag var jeg i Amsterdam, Holland. Klokken 08.30 bekjentgjorde obersten uventet at vi fikk dagen fri. Jeg gikk allerede i uniform, og overtalte en venn til å kjøre meg til kirken. I leiebilen hans hadde vi følgende samtale:
Venn: “Hvor er kirken din, da?”
Jeg: “Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært i denne byen før. Men hvis du kan få oss til sentrum innen kvart på ni, kan vi finne den.”
Venn: “Hvorfor det? Hva skjer kvart på ni?”
Jeg: “Da vil vi se mormonmisjonærene på vei til møtehuset.”
Venn: “Sa du ikke at du aldri hadde vært her før?”
Jeg: “Det har jeg ikke.”
Venn: “Hvordan vet du da at det er et møtehus her?”
Jeg: “Visst er det et møtehus her, og mormonmisjonærer.”
Venn: “OK, nå er vi i sentrum av byen. Klokken er kvart på ni, og jeg ser ingen misjonærer.”
Jeg: “Der er de.”
Venn: “Hvor? Mener du de små figurene som krysser gaten langt der oppe? Vi kan ikke engang se hvem de er herfra.”
Da vi tok igjen misjonærene, hoppet jeg ut av bilen og hadde en livlig samtale med dem, håndhilste, fortalte vitser, lo og smilte.
Jeg: “Takk for at du kjørte meg.”
Venn: “Sa du ikke at du ikke kjente disse folkene?”
Jeg: “Det gjør jeg ikke. Vi møttes nettopp.”
Venn: “Folk snakker ikke på den måten om de ikke allerede kjenner hverandre.”
Jeg: “Jeg skal forklare senere.”
Venn: “Jeg vet ikke om jeg klarer å finne dette stedet igjen, og du har ikke fortalt meg når jeg skal hente deg.”
Jeg: “Møtene vil vare i tre timer. Så vil en familie invitere meg til middag. Når vi har spist og snakket sammen en stund, kjører de meg tilbake til hovedkvarteret.”
Venn: “Du kan ikke vite at noen vil invitere deg til middag og kjøre deg tilbake.”
Jeg forsikret ham om at jeg ville bli godt tatt vare på, og takket ham igjen.
Møtene var inspirerende. Jeg takket ja til den første av tre middagsinvitasjoner. Under middagen hadde vi en opplysende samtale om Kirkens vekst i Holland.
Jeg har blitt velsignet med å finne medlemmer av Kirken mange ganger i løpet av mitt liv. Noen ganger har vi møtt hverandre i kongelige slott, og noen ganger i beskjedne hytter. Noen ganger har vi møtt hverandre i forlatte, støvete kaserner. Noen ganger har vi møtt hverandre i sykehuskapeller. Noen ganger har vi møtt hverandre i store telt eller ute under åpen himmel.
Uansett hvor vi har møtt hverandre, har jeg alltid vært glad for at jeg gjorde en innsats for å finne Kirken. For Herren har sagt: “Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” (Matteus 18:20).