Få henne til sykehuset!

Gayle Y. Brandvold, California, USA

illustration of a woman kneeling in prayer

Anita sa hun følte seg bra, men jeg trakk meg bort fra sengen, knelte og ba.

Jeg var enslig og selvstendig næringsdrivende da jeg var ny i Kirken, så det var dager da jeg hadde tid til overs. En av disse dagene ringte jeg Hjelpeforeningens president og spurte om noen trengte hjelp den ettermiddagen. Hun nevnte en eldre søster som het Anita (navnet er endret), som nylig hadde kommet hjem fra sykehuset og var ensom. Jeg hadde møtt Anita før, og ville gjerne besøke henne.

Jeg ringte, og dro så til leiligheten hennes. Hun spurte meg om jeg ville lage lunsj til henne, og etterpå hadde vi en god samtale. Hun hadde god sans for humor og elsket å le og fortelle historier om livet sitt.

Etter lunsj sa hun at hun var trett, og ba meg om å hjelpe henne fra rullestolen og over i sengen. Jeg hadde snart bredt over henne. Plutselig talte den milde, lave røsten jeg hadde hørt så mye om, til meg og sa: “Få henne til sykehuset nå!”

Anita hatet sykehus, og hadde nettopp kommet hjem. Jeg spurte om hun følte seg bra. Hun sa at alt var vel, men at hun var sliten.

Jeg trakk meg bort fra sengen og knelte ned. Så snart jeg begynte å be, gjentok røsten: “Få henne til sykehuset, og gjør det nå!”

Jeg nølte, og spurte meg selv: “Hva skal jeg fortelle legen på sykehuset?”

Jeg ringte en venn, som også ba, og sa at jeg burde følge tilskyndelsen.

Anita ble sint for at jeg i det hele tatt nevnte å få henne til sykehuset, men jeg ringte en ambulanse likevel. Da den kom, kom det to førstehjelpere inn og sjekket livsfunksjonene hennes. Uten å stille spørsmål la de henne på en båre og skyndte seg av sted i ambulansen.

Jeg fulgte etter i bilen min. Da jeg kom til sykehuset, satte jeg meg ned og ventet. Snart kom det en lege ut. Han spurte meg: “Fortalte hun deg ikke at hun hadde falt før du kom til leiligheten hennes?”

“Nei,” svarte jeg.

Han fortalte meg at Anita hadde skadet milten og hadde indre blødninger. Uten øyeblikkelig legehjelp, sa han, kunne hun ha dødd.

Jeg følte en blanding av samvittighetskval og jubel – samvittighetskval fordi jeg hadde nølt, og jubel fordi jeg til slutt hadde lyttet til Den hellige ånd. Mest av alt var jeg takknemlig fordi jeg visste at Herren hadde betrodd meg å hjelpe denne skadete kvinnen, og hadde inspirert min Hjelpeforenings-president til å sende meg til henne.

Min egen helse har blitt verre siden denne opplevelsen, men Herren tilskynder meg fortsatt. Jeg ber alltid om styrke til å følge disse tilskyndelsene.