Tålmodighet: Mer enn å vente
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Tålmodighet er ikke lett å lære, men det er verdt det.
Foto: minoandriani/iStock/Thinkstock
“Søster Olsen, vi velsigner deg med tålmodighet.” Det var ikke disse ordene jeg ønsket å høre. Jeg hadde bedt hele dagen om at jeg måtte ha nok tro til å bli helbredet. I velsignelsen ble jeg lovet at jeg til slutt ville bli bedre, men jeg ble forsikret om at det ville ta tid.
Jeg sukket da eldstene var ferdige med å gi meg velsignelsen. Jeg hadde bare tre måneder igjen på misjon, og jeg ønsket å være ute blant folk – ikke ligge syk i sengen. Jeg ønsket å godta Herrens vilje, men jeg skjønte ærlig talt ikke hvorfor han ville la meg vente.
Det tok meg flere dager å avfinne meg med situasjonen. Jeg hadde slått meg til ro med at jeg ikke ville bli bedre umiddelbart, men i mellomtiden var jeg ulykkelig – helt til en dag jeg vendte meg til Skriftene. Til slutt fant jeg den fred jeg trengte i Jakobs brev 1. Joseph Smith fant sitt svar i vers 5. Mitt var i vers 2–4:
“Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser [Joseph Smiths oversettelse forandrer “mange slags prøvelser” til “mange lidelser”].
For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet.
Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe.”
Da jeg leste disse versene, kan jeg ikke si at jeg plutselig ble i stand til å “[akte] det bare for glede” at jeg var syk, men jeg lærte noe som hjalp meg å føle meg mindre ulykkelig på grunn av min situasjon.
Selv om jeg ikke straks hadde blitt helbredet, betydde det ikke at jeg ikke hadde tro, og det betydde ikke at Herren ikke brydde seg om min situasjon – tvert imot, faktisk. Herren brydde seg nok til å prøve min tro ved å ikke helbrede meg med en gang, slik at jeg kunne utvikle tålmodighet.
Jeg innså at Herren ønsket at jeg skulle utvikle tålmodighet fordi det er en avgjørende egenskap. Tålmodighet foredler oss. Tålmodighet hjelper oss å bli mer lik Frelseren. Jeg hadde viktige ansvarsoppgaver som heltidsmisjonær, men jeg skjønte at når det gjelder å tjene Herren, bryr han seg like mye om redskapet, som jeg var, som om oppgaven. Herren lærte meg tålmodighet slik at jeg kunne bli en bedre og mer effektiv misjonær de siste månedene av min misjon.
Til slutt kom min lovede velsignelse i form av helbredelse, men min lærdom om tålmodighet sluttet ikke der. Mange velsignelser i vårt liv – ekteskap, arbeid, barn, fysisk eller psykisk helse og svar på bønner – kommer ikke akkurat når vi forventer det. Når du opplever forsinkede svar på bønner, og det har eller vil du sannsynligvis, må du bestemme deg for å være tålmodig ved å stole på Herren og hans tidsplan. Det vil velsigne deg.
Perspektiv på tålmodighet
Jeg kom hjem fra misjon og følte feilaktig at jeg kunne krysse tålmodighet av listen over viktige ting å lære. Det som er spesielt med tålmodighet, er imidlertid at det ikke er en lærdom vi får bare én gang. Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum holdt en tale om tålmodighet, og jeg leste den for første gang etter et ganske nedslående brudd med en jeg hadde gått på stevnemøter med. Jeg følte meg knust og litt fortvilet, og akkurat da følte jeg at det siste jeg trengte, var en påminnelse om å være tålmodig. Overraskende nok lærte imidlertid eldste Maxwells innsikt om tålmodighet meg noen slagkraftige prinsipper som totalt forandret mitt perspektiv (nok en gang), og hjalp meg igjen å bestemme meg for å være tålmodig.
Tålmodighet er ikke resignasjon
Jeg lærte for eksempel at å forplikte seg til tålmodighet ikke betyr at vi trekker på skuldrene og gir opp håpet. Eldste Maxwell sa: “Tålmodighet er ikke likegyldighet. Faktisk betyr det å engasjere seg svært mye, men ikke desto mindre å være villig til å underkaste seg Herren og det Skriftene kaller ‘tidens gang’.”1 Jeg hadde alltid sett på tålmodighet som en noe passiv reaksjon på livets erfaringer, på en måte å gi etter. Men tålmodighet er ikke å gi etter. Tålmodighet er en tilkjennegivelse av indre styrke og hengivenhet til Herren.
Tålmodighet er trygg, ikke engstelig
Eldste Maxwell sa også: “Tålmodighet er på en måte villighet til å se Guds hensikter utspille seg med en følelse av undring og ærefrykt, istedenfor å vandre hvileløst frem og tilbake i våre omstendigheters celle. Sagt på en annen måte, hvis man åpner ovnsdøren for ofte, faller kaken sammen istedenfor å heve seg. Slik er det også med oss. Hvis vi alltid selvisk tar temperaturen for å se om vi er lykkelige, vil vi ikke være det.”2 Denne tanken gjorde virkelig inntrykk på meg (og ikke bare fordi jeg er en utålmodig baker). Det er nedslående når planer mislykkes eller ikke går som forventet. Den guddommelige tidsplan kan være vanskelig for vårt jordiske sinn å forstå. Det jeg kan forstå er imidlertid at Gud er en kjærlig Fader som har en plan som garanterer endelig lykke hvis vi er trofaste, og jeg lærer å akseptere hans tidsplan tillitsfullt – ikke med engstelse.
Det handler ikke alltid om oss
Fordi tålmodighet prøver oss på et svært personlig plan, fokuserer vi ofte innover. Men eldste Maxwell sa at “tålmodighet også hjelper oss å innse at selv om vi kan være rede til å gå videre etter å ha fått nok av en bestemt læringsopplevelse, er vårt fortsatte nærvær ofte nødvendig som en del av andres læringsmiljø.”3 Ikke bare trenger vi tålmodighet, men andre trenger også vår tålmodighet, eller vårt eksempel på tålmodighet. Denne tanken hadde aldri slått meg, og det hjalp meg å se på tålmodighet som en edel egenskap veldig nært beslektet med nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet som aldri svikter (se Moroni 7:46).
Mer enn å vente
Selv om vi har riktig perspektiv, kan det være vanskelig å vente. Jeg har imidlertid lært at tålmodighet er mer enn bare å vente. Jeg har lært dette av min bror Andrew og hans hustru Brianna, når de har innfunnet seg med at de er ute stand til å få barn. Selv om deres håp ble knust da de fikk vite at de ikke ville være i stand til å få barn, fant de nytt håp ved tanken på adopsjon – men det innebar fortsatt mer enn å vente.
Jeg nøler med å bruke ordet vente når jeg snakker om dem, fordi dette ordet ofte har svært passive assosiasjoner. For dem innebærer ikke det å vente at de forholder seg avventende til et barn kommer – tålmodighet er så mye mer enn som så.
Andrew sa: “Så mye av adopsjonsprosessen er i Herrens hender, ikke våre. Men det føles godt å ha noe vi kan gjøre for å arbeide mot vårt mål om å få barn i familien.” Enten det er ved å blogge, dele kontaktopplysninger med venner og familie eller å ha kontakt med lokale grupper av adoptivforeldre, prøver de å “gjøre alt som står i [deres] makt” (L&p 123:17), og så setter de sin lit til Herren.
Etter år med venting og bønn, fikk de adoptere en vakker jente som heter Jessica. Da de holdt henne i armene, falmet de mange årene med skuffelser og motløshet. For dem var og er hun et mirakel.
Fem år har nå gått siden de adopterte Jessica, og de siste fire årene de har prøvd å adoptere et barn til. Ventingen har begynt igjen. Brianna sa til meg: “Folk minner oss ofte på at når et barn er ment å komme til vår familie, vil det komme. Vi vet at de har rett, men vi vet også at vi ikke bare kan sitte stille mens vi venter. Vi må ha tro på at det vil skje, men også gå fremover, leve livet, legge planer for fremtiden, ha det moro og nyte å være sammen.”
Det er vanskelig å vente, men Andrew og Brianna har lært meg å velge å være lykkelig i dag. Det er så lett å tenke: “Jeg kommer til å bli lykkelig når ________,” men vi gir avkall på så mye av det livet har å by på ved å utsette vår lykke. Selv om vi noen ganger må sette våre ønsker til side for å underkaste oss vår Faders vilje, betyr det ikke at vi også må sette vår lykke til side. Hans kjærlighet kan gi oss styrke, fylle tomrom og vekke håp.
Frelserens eksempel på tålmodighet
Foto av steinhugger: AngelGV/iStock/Thinkstock; foto av statue: lawrod4/iStock/Thinkstock
Frelseren er vårt ypperste eksempel på tålmodighet. For meg viser hans ord i Getsemane hans tålmodighet. Midt i ufattelig lidelse og offer ba han om at hvis det var mulig, måtte lidelsens kalk bli tatt fra ham. “Men,” sa han, “ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:39). Ordet men formidler et mektig budskap. På tross av hva Frelseren inderlig ønsket i det øyeblikket, uttrykte han sin villighet til å akseptere sin Faders vilje og holde ut.
Vi vil alle måtte vente på ting – noen ganger til og med de mest rettferdige ønsker. Men Jesus Kristus, “vår beste venn så kjær”,4 kan trøste og forsikre oss om gode ting som vil komme. Han er kjærlig tålmodig med oss mens vi lærer å bli ham lik, når vi lærer å møte de forventede og uventede vendingene i jordelivet og sier til vår Fader: “Men ikke som jeg vil, bare som du vil.”
Mitt perspektiv på tålmodighet har helt klart forandret seg etter at jeg ble voksen. Tålmodighet er en prosess, og jeg kommer alltid til å lære. Selv om det er vanskelig å vente, lærer jeg å “[akte] det bare for glede” når min tålmodighet blir satt på prøve – ikke fordi jeg finner glede i hvor vanskelig det er, men fordi jeg vet at det har en strålende hensikt. Jeg vet at å la “tålmodigheten … føre til fullkommen gjerning” er en del av å oppfylle min hensikt her på jorden og en dag bli fullkommen og hel “og ikke komme til kort i noe” (Jakobs brev 1:4).