Tjeneste i Kirken
Kraften i hjemmelærerarbeidet
Artikkelforfatteren bor i Arizona, USA.
Hvordan kunne vi være hjemmelærere for en familie som ikke engang ville slippe oss inn døren?
Jeg fikk i oppdrag å gå hjemmelærer sammen med bror Erickson, et eldre medlem av menigheten som var en trofast hjemmelærer. Han ba meg ta meg av avtalene, og det gjorde jeg gjerne.
En av familiene våre, familien Wright (navnet er endret), var ikke aktivt engasjert i Kirken. Da jeg ringte dem, sa bror Wright: “Du ringer aldri hit igjen.”
Jeg fortalte bror Erickson hva som hadde skjedd. Måneden etter, da han ba meg ringe familien Wright igjen, minnet jeg ham på at bror Wright ikke ønsket at vi skulle ringe. Bror Erickson insisterte på at jeg skulle ringe likevel, og det gjorde jeg. Da bror Wright tok telefonen, ba jeg ham om ikke å legge på, og fortalte ham at min hjemmelærerledsager hadde insistert på at jeg skulle ringe. Jeg spurte om vi kunne undervise ham bare ved å ringe hver måned. Dette gikk han med på.
Fra da av ringte jeg familien Wright hver måned. Hver gang jeg ringte, pleide bror Wright å si: “Du har fått samtalen din.” Så la han på. Det var greit for meg, og bror Erickson ba ikke om noe mer.
Men etter noen måneder foreslo bror Erickson at vi skulle faste for familien Wright. Jeg var enig, så en søndag fastet og ba vi om å finne en måte å nå inn til bror Wright på. Neste morgen, da jeg kjørte forbi familien Wrights hjem på vei til jobben, kom bror Wright ut av huset. Jeg så en lekebil under et av bakhjulene på bilen hans, så jeg stoppet og fortalte det. Han takket meg.
“Forresten,” sa jeg, “er jeg hjemmelæreren din.”
Han takket meg igjen, og jeg kjørte videre til jobben.
Jeg ringte bror Erickson for å fortelle ham hva som hadde skjedd. Han ba meg ringe bror Wright for å sette opp en hjemmelæreravtale til neste kveld, og det gjorde jeg. Bror Wright var både hyggelig og mottagelig. Vi hadde en god samtale med familien og gjorde en ny avtale. Jeg forlot hjemmet deres med et større vitnesbyrd om faste og bønn og viktigheten av å være hjemmelærer.
Senere den uken fikk vi vite at bror Wright hadde sagt ja til at heltidsmisjonærene kunne begynne å undervise hans 15 år gamle datter. Hun hadde bedt i mange måneder om at faren ville bli mildere stemt og la henne bli døpt. Med tiden begynte familien å gå i kirken, og bror Wright gikk til slutt med på å la datteren bli døpt. Det var faktisk han som døpte henne.
Jeg er takknemlig for at bror Erickson var på bølgelengde med Ånden. Hans innsikt i løpet av denne opplevelsen hjalp meg å få et sterkere vitnesbyrd om bønnens kraft og hvilket potensial som ligger i trofast hjemmelærerarbeid.