Kan jeg få en Mormons bok?

Joni Hilton, California, USA

Illustration depicting an open purse and its scattered contents.

Jeg tømte vesken min, og der på bunnen, sammen med ombordstigningskortet, lå et Ensign.

Da jeg kom til flyplassen på vei hjem fra et besøk hos gamle venner, var jeg nedslått fordi jeg ikke hadde fortalt om evangeliet på denne turen. Jeg har alltid en Mormons bok i vesken for å minne meg på å be om noen jeg kan gi den til, men altfor ofte blir den liggende i vesken. Denne turen var nok et eksempel på det.

Jeg trakk pusten dypt, ba og uttrykte en stille unnskyldning. Jeg følte meg som en forferdelig medlemsmisjonær!

På vei gjennom sikkerhetskontrollen følte jeg meg tilskyndet til å snakke med kvinnen foran meg. Vi snakket om hvor vi skulle, og gikk så inn i forskjellige rekker. På vei til utgangen så jeg imidlertid den samme kvinnen. “Å, hei igjen,” sa hun. “Godt å se deg!”

Jeg spurte henne når flyet hennes gikk. “Å, ikke på mange timer – jeg er tidlig ute.”

“Kom og sett deg sammen med meg!” sa jeg.

Jeg hadde fremdeles 45 minutter til ombordstigning, så vi satt ved utgangen min og snakket om arbeidet vårt. Jeg nevnte noe av skrivearbeidet jeg gjør for siste-dagers-hellige, og plutselig lyste hun opp.

“Er du mormon?” spurte hun. “Jeg har ønsket å få vite mer om mormoner. Hvordan kan jeg få tak i en Mormons bok?”

“Vel,” sa jeg, idet jeg åpnet vesken, “jeg har en her.”

“Du store,” sa hun. “Jeg tror kanskje det var meningen at vi skulle møtes i dag.”

Jeg ble fylt av takknemlighet. Da hun spurte hva som gjør siste-dagers-hellige forskjellige fra andre religioner, følte jeg meg veiledet med hensyn til hva jeg skulle si.

Jeg fortalte henne at jeg skulle få misjonærene til å ta kontakt med henne, og så var det på tide med ombordstigning. Jeg åpnet vesken for å finne ombordstigningskortet, men kunne ikke finne det. Jeg tømte vesken. Der, i bunnen sammen med kortet, lå et generalkonferansenummer av Ensign! Jeg ga henne det og takket Herren for at jeg måtte lete etter ombordstigningskortet mitt. Hun nevnte at hun pleide å ha med seg lesestoff, men at hun denne gangen hadde følt at hun ikke skulle det.

“Kanskje det var så jeg kunne lese dette,” sa hun. Med ombordstigningskortet i hånden ga jeg henne en klem og sa farvel.

Nå snakker vi sammen hver uke, og hun forteller meg om sine samtaler med søstermisjonærene. Det har gått et år, og jeg håper at jeg en dag får se henne døpt. Jeg vet ikke om det vil skje, men jeg undrer meg fremdeles over vår himmelske Faders påvirkning for å hjelpe oss å møtes. Jeg takker ham for at han hørte min bønn og ga meg denne enkle anledningen til å dele en Mormons bok med noen.