Hvordan tjene i prestedømskall
Fra en tale på generalkonferansen i april 1987.
Har du noen gang lurt på hvor mye en menneskesjel er verdt? Har du noen gang undret deg over hvilke muligheter som bor i hver av oss?
Jeg deltok en gang på en stavskonferanse hvor min tidligere stavspresident, Paul C. Child, slo opp Lære og pakter 18 og begynte å lese: “Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne” (vers 10).
President Child spurte så: “Hvor mye er en menneskesjel verdt?” Han unngikk å be en biskop, en stavspresident eller et høyrådsmedlem om å svare. I stedet valgte han presidenten for et eldstenes quorum.
Den forskremte mannen sto der taus i det som virket som en evighet, og erklærte så: “En menneskesjels verdi ligger i dens evne til å bli som Gud.”
Alle som var tilstede, grunnet på dette svaret. President Child fortsatte med sitt budskap, men jeg fortsatte å reflektere over dette inspirerte svaret.
Å nå, undervise og påvirke de dyrebare sjeler som vår Fader har forberedt for sitt budskap, er en monumental oppgave. Suksess er sjelden enkelt. Vanligvis kommer tårer, prøvelser, tillit og vitnesbyrd forut for den.
Guds tjenere finner trøst i Mesterens forsikring: “Jeg er med dere alle dager” (Matteus 28:20). Dette storartede løftet holder oppe dere brødre i Det aronske prestedømme som er kalt til ledende stillinger i diakonenes, lærernes og prestenes quorumer. Det oppmuntrer dere i deres forberedelser til å tjene på misjonsmarken. Det trøster dere i stunder med motløshet, som kommer til alle.
“Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt,” sier Herren, “for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort.
Se, Herren krever hjertet og et villig sinn” (L&p 64:33-34). En fast tro, en konstant tillit og et brennende ønske har alltid kjennetegnet dem som tjener Herren av hele sitt hjerte.
Hvis noen brødre som kan høre min røst, føler seg uforberedt, til og med ute av stand til å ta imot et kall til å tjene, ofre og velsigne andre, husk denne sannhet: “Den som Gud kaller, gjør han skikket.”
Fotoillustrasjon: Cody Bell © IRI