Tiltrukket av templet
For mange gode mennesker vekker templet følelser som umiddelbart kan trenge inn i hjertet.
Før jeg ble kalt som medlem av De syttis annet quorum, tilbragte min hustru og jeg flere år med tjeneste i Campinas og São Paulo Brasil tempel. I begge templer ble jeg ofte overrasket over at folk som kom forbi templet, ofte følte seg så tiltrukket til det at de stoppet, gikk inn og stilte spørsmål om det.
Når de kom inn, informerte vi dem om at de ikke kunne komme lenger uten behørig forberedelse. Vi forklarte hensikten med templet, meddelte noen grunnleggende læresetninger i evangeliet og oppfordret dem til å møte misjonærene. For mange gode mennesker er templet i seg selv en fantastisk misjonær fordi det vekker følelser som umiddelbart kan trenge inn i hjertet.
Min hustru Elizabeth og jeg har selv kjent kraften av slike følelser. For nesten 40 år siden begynte en god venn og kollega, et medlem av Kirken, å komme inn på evangeliet i uformelle samtaler med oss. Ved flere anledninger sendte han misjonærene for å besøke oss. Vi likte misjonærene og gikk med på å ta diskusjonene, men vi var ikke egentlig interessert i hva de hadde å lære oss.
Det forandret seg i oktober 1978, da min kollega inviterte flere venner, inkludert oss, til åpent hus i São Paulo Brasil tempel. Han leide flere busser på egen bekostning, slik at hans venner kunne bli med ham i templet, ca 80 km unna.
Da Elizabeth kom inn i dåpsrommet, følte hun noe hun aldri hadde opplevd før, noe hun senere gjenkjente som Den hellige ånd. Følelsen var en stor glede i hennes hjerte. Hun visste i samme øyeblikk at Kirken var sann og at det var den kirken hun ønsket å slutte seg til.
En lignende følelse kom til meg på slutten av åpent hus, da vi ble ledsaget til beseglingsrommet og undervist i læren om evige familier. Denne læren gjorde inntrykk. Jeg var fremgangsrik i mitt yrke, men jeg hadde lenge følt en tomhet i sjelen. Jeg visste ikke hva som kunne fylle dette tomrommet, men jeg følte at det hadde noe med familien å gjøre. Der, i beseglingsrommet, begynte ting å falle på plass i mitt sinn og hjerte.
I løpet av noen få dager kontaktet misjonærer oss igjen. Denne gangen var vi svært interessert i å høre deres budskap.
Eldstene oppfordret oss til å be innstendig angående sannheten. Jeg fant ut at dette var den eneste måten jeg kunne be på. Jeg visste at jeg ikke kunne bestemme meg for å slutte meg til Kirken uten å ha et ordentlig vitnesbyrd. Jeg var engstelig med hensyn til å henvende meg til min himmelske Fader for å be om en bekreftelse fra ham, men samtidig var jeg sikker på at han ville svare meg. Jeg delte med ham mitt hjertes dype ønsker og ba ham om å gi meg et svar som ville bekrefte at det var riktig for meg å slutte meg til Kirken.
Følgende uke i Søndagsskolen satt vår venn som hadde invitert oss til templets åpent hus, bak meg. Han lente seg frem og begynte å snakke til meg. Ordene han sa, besvarte nøyaktig det jeg hadde bedt om å få å vite. Jeg hadde ingen tvil om at vår himmelske Fader talte til meg gjennom ham. På den tiden var jeg en streng og hard mann, men mitt hjerte smeltet og jeg begynte å gråte. Da min venn var ferdig, oppfordret han min hustru og meg til å bli døpt. Vi takket ja.
31. oktober 1978, mindre enn en måned etter vår opplevelse i São Paulo tempel, ble vi døpt og bekreftet. Neste dag deltok vi i den andre innvielsessesjonen for São Paulo Brasil tempel. Et år senere kom vi tilbake til templet sammen med våre to sønner for å bli beseglet som familie. Alle tre anledninger var vakre, minneverdige opplevelser. Vi har fortsatt å bevare disse følelsene ved regelmessig tempelarbeid i årenes løp.
28 år på dagen etter dåpen, sto min hustru og jeg igjen i São Paulo Brasil tempel. Jeg hadde nettopp blitt kalt som tempelpresident. Det var en gripende opplevelse for oss å gå gjennom gangene i Herrens hus og føle på nytt de varme følelsene som hadde vært katalysatoren for vår omvendelse.
Templet fortsetter å bringe min hustru og meg stor glede. Når vi ser et ungt par komme inn i templet for å bli beseglet som en evig familie, føler vi stort håp.
Mange mennesker over hele verden er forberedt på å høre evangeliets budskap. De føler en tørst som ligner på den jeg følte for mer enn 30 år siden. Templet og dets ordinanser er mektige nok til å slukke denne tørsten og fylle tomrommene.
Foto: Laureni Fochetto