Da jeg ble usynlig
Vi var nettopp ankommet motellrommet da telefonen ringte. Jeg visste det gjaldt dårlige nyheter om Jodi, min ni måneder gamle søster. Hun hadde ligget i koma siden fødselen og måtte overvåkes hele døgnet og få spesiell næring via slange. Vi hadde anbragt Jodi midlertidig på et pleiehjem så familien kunne få en høyst tiltrengt ferie.
Jeg tok telefonen. Det var min bestefar som ringte. Han sa bestemt: «La meg snakke med din far.»
Samtalen deres var kort. Min frykt ble bekreftet. Jodi var død.
Da vi var kommet hjem neste dag, pustet jeg lettet ut. Skolebussen var øverst i gaten. Vennene mine ville være der. Endelig ville jeg ha noen på min egen alder å dele min smerte med.
Men da jeg sto i oppkjørselen og ventet på mine venner, hendte noe merkelig. Det var nesten som jeg var blitt usynlig. Jeg så på at mine venner krysset over til den andre siden av veien og fortsatte å snakke med hverandre. De så ikke engang på meg.
Neste morgen hentet ikke mine venner meg slik de vanligvis pleide gjøre. «Det forstår jeg,» tenkte jeg. De visste sannsynligvis at jeg ikke skulle på skolen på grunn av forberedelser til begravelsen. Men de kom ikke neste dag eller neste eller neste. De ventet ikke på meg etter skoletid heller.
I denne tiden fikk familien mye støtte fra Hjelpeforeningen og andre medlemmer i menigheten. Men kyllinggryter klarte dårlig å trøste mitt 13 år gamle verkende hjerte. Da jeg kom til GUF igjen, holdt veilederen min en leksjon om livet etter døden. Jeg begynte å gråte. Veilederen så ned og fortsatte å lese. Klassevenninnene mine stirret rett frem. Jeg hulket. Å, hvor jeg ønsket at noen ville ha grått sammen med meg eller lagt armene rundt meg.
Når jeg ser tilbake på det som hendte, forstår jeg at mine venner ikke var grusomme eller ufølsomme. De visste bare ikke hvordan de skulle reagere på min smerte. De antok at jeg ville sørge for meg selv, og at jeg ikke ønsket å gjøre noe morsomt fordi jeg var i en sorgprosess.
Jeg skulle ønske at mine venner og min veileder hadde visst følgende:
Vær der for vennene dine. Gi henne et kort eller en blomst, men aller viktigst – gi av deg selv. Legg armene rundt henne, og la henne vite at du bryr deg om henne. Og gå for all del i begravelsen.
Inkluder din venn i det dere normalt gjør. Din venn holder allerede på å tilpasse seg tapet av en av sine kjære. Ikke la henne måtte tilpasse seg tapet av ditt vennskap også. Det er noe som virker trøstende ved å gjøre de vanlige tingene.
Ikke føl at det er nødvendig å holde en tale om livet etter døden. Når du skal holde en slik leksjon, skal du gjøre slik Alma sa og: «sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst» (Mosiah 18:9). Din venn vet sannsynligvis allerede at hun vil se sin kjære igjen, og hvis ikke, vil emnet komme opp på en naturlig måte når hun gir uttrykk for sine tanker og bekymringer. Da er det på sin plass å bære vitnesbyrd om frelsesplanen.
Et år etter at min søster døde, døde min venninnes mor. Jeg sørget ufattelig. Jeg tenkte: «Neste gang jeg ser henne, skal jeg fortelle henne hvor lei meg jeg er.» Men så husket jeg min egen erfaring og visste at min venninne trengte meg straks. Da jeg spaserte hjem til henne, var jeg engstelig. Hva om hun ikke ønsket å se meg? Kanskje familien ikke ønsket å ha meg der. Skulle jeg vente og snakke med henne senere? Men da hun åpnet døren, forsto jeg at hun var glad for at jeg kom. Hennes far og eldre søsken var opptatt med å planlegge begravelsen. Vi gikk en tur. Jeg behøvde ikke bekymre meg for hva jeg skulle si. Hun besørget det meste av samtalen.
Illustrasjon: Carolyn Vibbert