Evangeliet er for alle
Jeg hadde ofte lurt på hvor sann lykke fantes. Så fant jeg den i «den store kassen».
Da jeg var 16 år gammel og bodde i Porto Alegre i Brasil, hadde min eldre bror en venn som ofte kom hjem til oss. En dag fortalte denne vennen oss at han hadde funnet en kirke og at han likte den måten medlemmene levde på.
Han fortalte oss litt om sin erfaring med å slutte seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men han var ikke sikker på om min bror og jeg var «kirkelig anlagt». Han mente at Kirkens normer ville være for mye for min bror og meg å godta.
Men søsteren vår var en god og snill pike. På grunn av disse trekkene tenkte vennen vår at hun kunne være interessert i det de siste-dagers-hellige sto for, så han spurte vår mor om hun kunne få bli med ham til en aktivitet i Kirken.
Mor gikk med på det, men bare på betingelse av at min bror eller jeg også ble med. Min bror reagerte hurtigere enn jeg gjorde, og sa raskt: «Ikke jeg!» Så jeg ble utpekt til å gå på aktiviteten med min søster.
Jeg hadde egentlig ikke noe imot det. Jeg hadde vært nysgjerrig angående Kirken helt siden jeg for første gang så den store, firkantete kirkebygningen tvers overfor skolen min. Jeg hadde ofte sett folk komme og gå fra kirken, og jeg hadde lagt merke til at mennene hadde hvite skjorter og slips. Jeg lurte på hva som foregikk inne i «den store kassen», som jeg da kalte bygningen.
Min første aktivitet
Min søster og jeg kom til kirken sammen med vår venn. Inne, i midten av en stor aktivitetssal, var det en liten gruppe mennesker: to misjonærsøstre og kanskje seks andre. De spilte et enkelt spill og hygget seg med popcorn og saft. Alle lo og hygget seg.
«Hvem er disse menneskene,» undret jeg, «og hvorfor er de så glade?» Jeg visste at det helt sikkert ikke kunne være på grunn av spillet de spilte eller de fysiske omgivelsene eller bevertningen. Alt dette var for enkelt. Gleden syntes å komme innenfra.
Jeg hadde ofte lurt på hvor sann lykke kom fra, og hva jeg kunne gjøre for å finne den. Jeg tenkte at den kanskje var å finne i spennende aktiviteter eller eksotiske ferier eller alt det som verden har å tilby. Og så gikk jeg til dette møtehuset, der disse menneskene var så lykkelige uten noe av alt dette. Det gjorde stort inntrykk på meg.
Etter aktiviteten sto misjonærene ved utgangen og håndhilste på alle. Da min søster kom til døren, spurte de om hun var interessert i å få vite mer om Kirken. Hun sa: «Nei takk.» Men jeg var fremdeles nysgjerrig. Jeg hadde et «ønske å tro» (Alma 32:27), så da de spurte om jeg ville lære mer om evangeliet, sa jeg ja.
Mine foreldre var ikke interessert i misjonærleksjonene eller at de skulle gjennomgås hos oss, så jeg avtalte å få leksjonene i møtehuset. I løpet av den neste måneden lærte jeg om Jesu Kristi gjengitte evangelium – om hva som gjorde disse menneskene i den aktivitetssalen så glade. Jeg lærte at lykke fantes ved å gjøre det Herren ønsket jeg skulle gjøre, at den kom innenfra, og at jeg kunne være lykkelig uansett hva som foregikk rundt meg. Jeg begynte «å fryde meg over» denne læren (Alma 32:28). Jeg ønsket å eie den.
En måned etter denne første aktiviteten besluttet jeg å bli medlem av Kirken. I årene som fulgte, sluttet også begge mine foreldre seg til Kirken.
Prøvelser etter dåpen
Jeg møtte mange utfordringer etter dåpen. Forandringene jeg måtte foreta, var betydelige. På toppen av det følte jeg noen ganger at jeg ikke hadde noen venner i Kirken, og det var fristende å vende tilbake til mine gamle venner. Men mitt ønske om å føle glede – og min forståelse av at vi kan være lykkelige uansett ytre omstendigheter – hjalp meg å fortsette å gå i kirken. Jeg visste at jeg ikke kunne «legge [min] tro til side» (Alma 32:36). Med tiden fikk jeg venner i Kirken som hjalp meg gjennom denne overgangen. Og etter hvert som jeg etterlevde evangeliet, vokste mitt vitnesbyrd og min glede (se Alma 32:37).
Min erfaring med omvendelse – min egen og andres – har lært meg at Ånden kan røre ved enhver, overalt, og at det ikke finnes noen ideell profil for et potensielt medlem av Kirken. Vi trenger alle Jesu Kristi evangelium. Vi er alle i en prosess for å bli Ham mer lik.
Å innse det hjalp meg som misjonær i São Paulo, Brasil, og som misjonspresident i Belem, Brasil, og som medlem av Kirken. Det har hjulpet meg når min hustru og jeg har forberedt våre barn til misjonærtjeneste. To av våre barn har allerede vært på heltidsmisjon, og før de reiste, minnet jeg dem på at de ikke skulle dømme folk etter utseende eller deres livsførsel. «Ikke gi opp noen fordi dere synes de er underlige,» sa jeg til dem. «Prøv å se innsiden. Det kan være en annen Carlos der ute.»
Jeg er takknemlig for at jeg forstår at vi alle er Guds barn og for å vite at alle – ikke bare noen få – er kandidater til å motta den glede man finner ved å etterleve Jesu Kristi evangelium.
Min brors venn var ikke sikker på at min bror og jeg (over) var «kirkestoff». Men jeg var nysgjerrig.
Eldste Godoy som misjonær i Brasil, 1982.
Illustrasjoner: Bryan Beach. Fotografier gjengitt med tillatelse fra eldste Carlos A. Godoy