Ønsk den fortapte velkommen
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 9. februar 2010. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Lignelsen om den fortapte sønn illustrerer svært tydelig en mengde forskjellige menneskelige trekk. Først har vi den selvsentrerte fortapte sønnen som ikke bryr seg om noen annen eller noe annet enn seg selv. Men akk, etter et løssluppent liv oppdaget han selv at «ugudelighet har aldri vært lykke» [Alma 41:10], og han kom «til seg selv» (Lukas 15:17). Til slutt innså han hvis sønn han var, og han higet etter å bli gjenforenet med sin far.
Hans arrogante, egoistiske tilbøyelighet vek plassen for ydmykhet, et sønderknust hjerte og en angrende ånd da han bekjente for sin far: «Jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn» (Lukas 15:21). Borte var ungdommens opprørskhet, den umodne selviskhet og nådeløse trakting etter fornøyelse. I stedet viste han en gryende trang til alltid å gjøre godt. Hvis vi nå er fullstendig ærlige overfor oss selv, vil vi innrømme at det er eller har vært litt av den fortapte sønn i oss alle.
Så har vi hans far. Noen vil kanskje kritisere ham og si at han var for ettergivende da han på den yngste sønnens anmoding ga ham «den del av boet som falt på ham» (Se Lukas 15:12). Faren i lignelsen var uten tvil oppmerksom på det guddommelig prinsipp moralsk handlefrihet og frihet til å velge, et prinsipp som det hadde blitt en førjordisk strid i himmelen om. Han var ikke tilbøyelig til å tvinge sin sønn til å være lydig.
Men denne kjærlige far ga aldri opp sin opprørske sønn, og hans urokkelige vaktsomhet bekreftes i den gripende beretningen om at da sønnen «ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham» (Lukas 15:20). Faren viste ikke bare åpent og fysisk sin kjærlighet til sønnen. Han ba også sine tjenere gi sønnen en kledning, sko på føttene og en ring til hånden hans, og han ga dem beskjed om å slakte gjøkalven og erklærte glad: «Han var tapt og er blitt funnet» (Lukas 15:24).
I årenes løp hadde denne faren utviklet en slik barmhjertig, tilgivende og kjærlig holdning at han ikke kunne gjøre noe annet enn å være glad i og tilgi sønnen. Denne lignelsen er en universell favoritt for oss alle, for den gir enhver av oss håp om at en kjærlig Fader i himmelen står i kjørebanen, så å si, og venter ivrig på at alle hans fortapte barn skal komme hjem.
Nå til den eldste, lydige sønnen som protesterte slik overfor sin tilgivende far: «Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!» (Lukas 15:29–30).
På samme måte som det kan være et element av den fortapte sønn i oss alle, kan det også tenkes at vi alle har et anstrøk av den eldste sønnens karaktertrekk. Apostelen Paulus beskrev Åndens frukt som «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet [og] avholdenhet» (Galaterne 5:22-23). Selv om det kan være riktig at den eldste sønnen virkelig hadde vært lydig mot sin far, sydet det under den lydige overflaten en selvgodhet og tilbøyelighet til å være dømmende, begjærlig og til totalt å mangle barmhjertighet. Hans liv reflekterte ikke Åndens frukt, for han var ikke rolig, men snarere sterkt oppbragt over det han oppfattet som en svært urettferdig behandling.