2011
Hjelp barn å føle seg trygge
Februar 2011


Våre hjem, våre familier

Hjelp barn å føle seg trygge

Når foreldre forstår hvordan barn reagerer på traumatiske situasjoner, kan de hjelpe sine barn å klare seg gjennom vanskelige tider.

Vi lever i en tid da vanskelige saker – som skilsmisse, sykdom, død, ulykker, naturkatastrofer, kriger, tap av arbeid – truer trygghetsfølelsen i hjemmet. Men det er mye foreldre kan gjøre for å hjelpe barn å føle stabilitet og sikkerhet tross disse opprivende påvirkninger.

Hvordan barn reagerer

For å hjelpe barn å takle traumatiske situasjoner må vi først forstå hvordan de reagerer på dem. Disse reaksjonene påvirkes av familiens stabilitet og barnets alder og følelsesmessige modenhet.

Fødsel til seks år

Et spebarn kan uttrykke ubehag av forstyrrende hendelser ved å være urolig, gråte og ønske å bli holdt. Ofte er alt spebarn trenger, at mor eller far holder dem eller mater dem. Småbarn er mer modne enn spebarn. Likevel kan en forstyrrelse i barnets normale rutine gjøre at en seksåring føler seg kraftløs. Eksempelvis kan han eller hun bli svært engstelig over å bli adskilt fra foreldrene under en naturkatastrofe eller i månedene etter en skilsmisse. Foreldrene kan hjelpe småbarn i slike situasjoner ved å bevare så mange rutiner som mulig. De kan fortsette å ha familiebønn, familiemåltider og andre rutiner de hadde før den store forandringen. Denne kontinuiteten gjør at barna føler ro, trygghet og stabilitet.

Syv til ti år

Eldre barn kan forstå når noe eller noen blir tatt bort for godt, enten det er å flytte fra et hjem eller takle foreldres død. Derfor kan de bli for opptatt av den opprivende hendelsen. Deres forståelse av livet har blitt rystet i stor grad. De kan drøfte den traumatiske hendelsen gjentatte ganger for å prøve å forstå hvordan de skal takle problemet. De kan trenge hjelp for å forstå eller gi uttrykk for sine følelser for det som skjer. Husk at deres evne til å resonnere ikke er som hos en voksen. Det er for eksempel ikke uvanlig at barn tror de er skyld i foreldrenes skilsmisse. Foreldre kan hjelpe barna ved å lære hva de tenker og føler, og så korrigere misforståelser som barna kan ha.

Elleve til atten år

Barn i alderen 11 til 18 år kan være urolige for det som skjer lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Eldre tenåringer begynner å innse at de skal gjennomgå forandringen fra å bo hjemme til å møte den urolige verden på egen hånd. De kan bli overveldet av sterke følelser og ikke vite hvordan de kan snakke om dem.

Foreldre kan hjelpe sine ungdommer ved å ha aktiviteter sammen med dem som barna liker, som å lage middag, spille brettspill eller drive sport. Foreldrene kan også drøfte utfordrende erfaringer de hadde i oppveksten. Når foreldrene forteller om sine tanker og følelser, vil barna føle seg mer vel med å fortelle hva de tenker og føler. Slik blir følelsesmessig fortrolighet utviklet. Selv om de unge ikke viser direkte interesse, vil de lytte.

Hva foreldre kan gjøre

Foreldre må først innse at deres barn er urolige.1 Barn kan vise uvanlige adferdsproblemer som langvarig tungsinn eller være irritable, større eller mindre appetitt, urolig søvn, manglende konsentrasjon eller unormale skoleprestasjoner. Eldre barn kan begynne å vise risikofylt adferd, som å være uvørne, bruke skadelige stoffer, bli seksuelt aktive eller trekke seg unna familie, venner og sosiale situasjoner.

Dere kan hjelpe dem ved å vite hvordan dere kan undervise hvert enkelt barn. Du kan for eksempel lære dine barn, spesielt når de er små, beskrivende ord som forklarer hva de føler. Noen av disse ordene er være lei seg, sint, frustrert, redd, bekymret og anspent.

Hvis tenåringen din begynner å oppføre seg uvørent etter en traumatisk situasjon, bør du lytte omhyggelig til hans eller hennes ord og følelser. Som med yngre barn må du hjelpe tenåringen å identifisere sine følelser. Vær forståelsesfull, for du vet at det er den traumatiske hendelsen som kan ha utløst den uvørne oppførselen.

Når du begynner disse samtalene med dine barn, må du prøve å unngå å moralisere og gi uttrykk for sinne, kritikk eller sarkasme. Identifiser det vonde eller smerten barnet føler, og vis empati. Du kan begynne med å si: «Jeg vet du er lei deg fordi vennen din døde. Jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det ville være. Jeg er bekymret fordi du har begynt å drikke alkohol for å dempe smerten.» Å være streng når du innleder en samtale, fører sjelden til noe godt.

Lytt med empati

Noen ganger kan du fristes til å unngå en samtale med et opprørsk barn. Men i mange tilfeller vil ikke et barn klare å hanskes med sine vanskelige følelser uten hjelp. Når du lytter med empati mens dine barn drøfter sine problemer, vil de føle seg elsket og trøstet.

En god måte å lytte med empati på er å gjenta barnets følelser for å være sikker på at du forstår dem. Du må kanskje hjelpe dem å identifisere det de føler. Du kan si: «Du virker lei deg og anspent når jeg spør angående din venn og hans foreldre som er blitt skilt.» Vent på svar. La så barnet fortsette samtalen. Barn har tendens til å snakke når de føler at de har kontroll over samtalen.

Hjelp barn å bearbeide følelser

Et barns følelse av kontroll kan styrkes ved å hjelpe barnet å bearbeide ubehagelige følelser. Når du lytter med innfølingsevne, blir du og ditt barn ofte i stand til å identifisere årsaken til disse følelsene. Du kan spørre: «Hvorfor tror du at du føler det slik?» Vent på svar og lytt omhyggelig til dem. De kommer kanskje ikke straks.

Noen ganger trenger dere kanskje å ramse opp alternative løsninger. Du kan spørre hvordan løsningen ditt barn overveier, vil påvirke andre som er involvert. Viser den mulige løsningen respekt overfor familie eller venner? Er den realistisk? Hvordan får den barnet til å føle seg? Han eller hun kommer kanskje ikke straks til noen løsning. Forsikre barnet om at du er glad i ham eller henne, og at det er i orden at de ikke har noen umiddelbar løsning.

Reager med tro

Når du oppdager uvanlig adferd hos dine barn og deretter kjærlig hjelper dem å gi uttrykk for og forstå sine tanker og følelser, vil dine barn føle seg rolige og trygge.

Det viktigste du kan gjøre for å fremme slik ro og trygghet i hjemmet, er å bygge på prinsippene i Jesu Kristi evangelium. For få å vite hvordan du skal hjelpe dine barn, kan du søke inspirasjon ved faste, bønn, skriftstudium og tilstedeværelse i templet. Du kan snakke med dine prestedømsledere. Du kan også overveie å få profesjonell hjelp, avhengig av hvor alvorlig problemet er.

Når du handler i tro på din himmelske Fader og hans Sønn, vil du motta velsignelser i form av trøst og støtte. Barn vil motta større trøst og stabilitet når du og de etterlever profetenes ord og fortsetter med de ting som bringer fred inn i hjemmet, som familiebønn og personlig bønn, skriftstudium og tempeltjeneste.

Note

  1. Se John Gottmann og Joan DeClaire, The Heart of Parenting: Raising an Emotionally Intelligent Child (1997).

Fotografier: Robert Casey hvis ikke annet er oppgitt

Foto: Adam C. Olson