Godt å vite
Da jeg var 19 år gammel, forlot jeg den lille landsbyen vår i Kambodsja for å bo hos min eldre bror i hovedstaden, Phnom Penh. Flere år tidligere hadde min bror truffet to unge menn i hvite skjorter og slips og navneskilt. Nå introduserte han meg for evangeliet og døpte meg inn i Kirken.
Da jeg ble døpt, sa min distriktspresident, president Pen Vibol: «Lær deg Trosartiklene utenat: De forklarer alt som er godt i Kirken, ting du alltid skulle huske.» Jeg syntes dette var et klokt råd, så jeg lærte utenat alle 13 trosartiklene og repeterte dem med jevne mellomrom. Hvis noen stilte meg spørsmål om kristendom, ville jeg jo gjerne kunne forklare min tro. Men jeg hadde aldri tenkt meg hvor viktig president Vibols råd skulle vise seg å bli.
Min bror oppmuntret meg alltid til å forbedre meg og skaffe meg en utdannelse. Noen år etter at jeg ble døpt, besto jeg universitetets opptagelsesprøve i engelsk, og jeg fikk et fireårig stipend til å studere internasjonal markedsføring ved Brigham Young University på Hawaii.
Men hvor vanskelig opptagelsesprøven enn var, gjensto fortsatt det vanskeligste – å få amerikansk visum. Tillatelse til å komme inn i USA er vanskelig og kostbart. Noen ganger blir innreisetillatelse nektet selv studenter med stipend til et amerikansk universitet. Jeg fylte ut de riktige skjemaene, avtalte intervju på USAs ambassade og satt snart foran skrivebordet til en ung mann med blå øyne.
«Det fins en rekke amerikanske universiteter,» sa intervjueren. «Hvorfor ønsker du å komme til BYU-Hawaii?»
«Fordi jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og det er et universitet som Kirken har,» svarte jeg.
Intervjueren bladde i papirene sine. «Jeg ser at din bror allerede er der,» sa han. Jeg visste at ambassaden ikke likte at flere enn ett familiemedlem forlot landet samtidig.
«Ja,» medga jeg. «Min eldre bror går på BYU – Hawaii.» Intervjuet virket ikke særlig lovende.
«Kan dine foreldre forsørge deg?» lød neste spørsmål.
«Min far er gårdbruker, og min mor er selger,» sa jeg. Jeg opplyste at de ikke hadde noen høy inntekt.
«Men hvordan kan du da ha råd til å studere i USA,» spurte intervjueren.
Jeg trakk frem opptakelsesbrevet og forklarte at jeg hadde stipend for å studere ved universitetet.
Eter å ha sett brevet, grep han ned i skuffen sin og trakk frem et lite kort. «Fremsi fire av disse trosartiklene,» sa han.
Jeg kunne dem like godt som mitt eget navn. «Vi tror på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den Hellige Ånd,» begynte jeg. Da jeg var ferdig med den tredje, stoppet intervjueren meg.
«OK, flott!» sa han og la kortet tilbake i skuffen. «Du kan hente visumet ditt i morgen.»
Jeg vet ikke hvorfor intervjueren hadde et trosartikkel-kort i skrivebordet sitt, men jeg var takknemlig for at jeg ikke måtte tenke meg om to ganger da han ba meg fremsi dem. Jeg vet jo at det å kunne trosartiklene ikke alltid fører til så dramatiske resultater, men det vil alltid være godt å kunne dem.