Et ran, en bok og et vitnesbyrd
Jeg bor i Chile og har vært medlem av Kirken siden jeg var åtte år. Jeg har alltid visst at jeg befant meg i den sanne kirke, og jeg følte at jeg hadde et vitnesbyrd om Mormons bok, men det var et lånt vitnesbyrd. Selv om jeg hadde hatt ønske om det, hadde jeg aldri lest Mormons bok fra perm til perm. Jeg hadde aldri lest lenger enn til 1. Nephi.
Om kvelden 4. juli 2002, gikk min venninne og jeg til Institutt-klassen vår, som omhandlet Mormons bok. Vi ble sittende etter undervisningen og prate helt til vi oppdaget at det var blitt sent. Vi tok fatt på hjemveien rundt kvart over ti, og da vi kom dit hvor våre veier skiltes, stanset vi og fortsatte å prate.
To menn kom forbi og spurte hvor mange klokken var, men vi var så opptatt av samtalen at vi knapt hørte dem. Plutselig kom de tilbake. En av dem grep rundt meg og stakk en kniv mot nakken min. Deretter slapp han meg og truet min venninne. Den andre spurte etter penger, og da vi sa at vi ikke hadde noen, ble de rasende. De forlangte å få jakkene og ryggsekkene våre.
Jeg hadde ønsket meg denne jakken i lang tid og hadde endelig fått råd til å kjøpe den en måned tidligere. Og jeg var svært glad i sekken min, som jeg hadde fått av min eldre bror. Min venninne hadde hjemmeoppgaver i sekken sin som hun skulle levere inn. Jeg var vettskremt – nærmest paralysert. Det var første gang jeg var blitt ranet.
Uten å nøle ga vi fra oss tingene våre. Men plutselig utbrøt jeg: «Vent! Vær så snill å la meg få ta ut Mormons bok! Det er det eneste jeg har av verdi.» Tyven så rart på meg og lot meg ta den ut. Så sprang de sin vei.
Jeg klemte boken inntil meg og brydde meg ikke om noe annet. Jeg følte fred fordi jeg hadde reddet denne dyrebare boken fra to kriminelle.
Den kvelden bestemte jeg meg for å vise større verdsettelse for denne skatten og for alt som menneskene som hadde bragt den frem i lyset, hadde ofret. Jeg begynte å lese den, og jeg begynte å føle en ubeskrivelig fred og glede. Med ett fikk den langt større betydning for meg. Jeg leste den ut på to måneder, og endelig fikk jeg et personlig vitnesbyrd om boken.
Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg hentet motet fra til å be om å få ta tilbake boken, men jeg kommer aldri til å angre på at jeg gjorde det. Jeg har ingen dårlige følelser for mennene, for på grunn av denne hendelsen fikk jeg det vitnesbyrdet jeg ønsket meg.
Dette vitnesbyrdet motiverte meg til å reise på misjon. Jeg har nå kommet hjem etter å ha virket i Argentina, der jeg kunne fortelle folk om Mormons bok og hvilket fantastisk verk dette i sannhet er.