2007
Dressen
Januar 2007


Dressen

Det var like før jul, og jeg visste at jeg hadde saker og ting som andre kunne bruke. Rom for rom gikk jeg gjennom huset og fant frem gjenstander vi kunne donere til Deseret Industries. Da jeg omsider kom til soverommet vårt, gikk min mann og jeg mot klesskapet. Vi gikk igjennom klærne våre.

«Jeg har ingenting denne gangen,» sa jeg. «Har du?»

David la noen skjorter i en bunke og fant frem noen sko han ikke lenger brukte.

«Hva med denne dressen?» spurte han. Jeg hadde hjulpet ham å ta den ut for mange år siden i anledning et jobbintervju. Den så like ny ut.

«Kjære, hva mener du? Den passer ikke lenger.»

«Men den ser like ny ut,» sa jeg.

«Jeg føler virkelig at denne dressen bør ut,» sa David. Han tok den ut av skapet.

Hvor godt jeg enn syntes dressen kledde ham, hadde han en annen, og da han prøvde den, kunne jeg se at den var trangeste laget. Jeg la den varsomt på toppen av bunken, men jeg følte at det ikke var riktig. Det var noe som plaget meg. Dressen hørte ikke hjemme der, og jeg visste det.

David så over slipsene sine. Han plukket med hard hånd. Han trakk frem flere slips og la dem sammen med dressen, men heller ikke det følte jeg var riktig.

Dressen i bunken forstyrret nattesøvnen for meg. Jeg undret hva som var galt med meg siden jeg var så opptatt av en dress som ikke passet og en haug med gamle slips.

Morgenen etter betraktet jeg bunken med klær. Igjen kom den underlige følelsen av at dressen ikke hørte hjemme der. Jeg tok den ut av bunken og la den på sengen sammen med noen slips. Etter å ha lagt alt det andre i poser, så jeg bort på dressen enda en gang. «Hvem skal ha den?» Jeg ante det ikke.

Jeg knelte ved sengen og ba. Jeg gikk til skrivebordet mitt og forsøkte å tenke. Min mann og jeg var ledere for unge voksne i menigheten, så vi visste hvem som ville bli neste misjonær. Det ville være en stund til han reiste ut. Han hadde også fast arbeid, så det ville ikke bli noe problem å kjøpe en ny dress. Jeg ringte til biskopen, men fikk bare telefonsvareren.

Da banket det på døren. Jeg åpnet, og ble forbløffet.

«Hei, søster Ries,» sa misjonærene fra menigheten smilende.

En plutselig visshet slo meg. «Dette er ikke til å tro,» var alt jeg klarte å si. «Bli stående, er dere snille. Jeg kommer straks tilbake.»

Opprømt sprang jeg opp trappen mens eldstene lo av min underlige velkomsthilsen. Jeg var strålende glad da jeg kom ned med dressen.

«Jakken er i størrelse 40,» sa jeg, «og buksene er 33-32.» Jeg så håpefullt på den ene av eldstene.

Misjonæren lyste opp. «Jeg bruker størrelse 40 og buksestørrelse 33-30.» Han fikk et ømt uttrykk. «Foreldrene mine og jeg har bedt om at jeg må finne en dress som kan vare ut misjonstiden min. Jeg har litt tid igjen, og denne er nesten fullstendig utslitt.»

Den trofaste eldsten tok takknemlig imot vår himmelske Faders gave – dress og slips – og da jeg hadde lukket døren, gikk jeg tilbake til soverommet for å knele ned og takke vår himmelske Fader for hans kjærlighet til sine barn. Han hører alltid våre bønner.