Vår søken etter åndelig kunnskap
Jeg vil fortelle dere om noe jeg opplevde før jeg ble generalautoritet som har hatt dyp innvirkning på meg. Jeg satt i et fly ved siden av en mann som hevdet å være ateist, og som så sterkt ga uttrykk for sin manglende tro på Gud at jeg bar mitt vitnesbyrd for ham. «Du tar feil,» sa jeg. «Det finnes en Gud. Jeg vet at han lever!»
Han protesterte, «du vet ikke. Ingen vet det! Du kan ikke vite det.» Da jeg ikke ville gi meg, stilte ateisten, som var advokat, det som må kunne sies å være det avgjørende spørsmål om temaet vitnesbyrd. «Nåvel,» sa han fnysende og litt nedlatende, «du sier at du vet. Fortell meg hvordan du vet det.»
Da jeg gjorde forsøk på å svare, var jeg, tross min høye akademiske utdannelse, hjelpeløs.
Når jeg brukte ord som Ånd og vitne, svarte ateisten: «Jeg aner ikke hva du snakker om.» Ordene bønn, skjelne og tro ga like lite mening for ham. «Der ser du,» sa han. «Du vet det egentlig ikke. Hvis du gjorde det, ville du kunne fortelle meg hvordan du vet det.»
Jeg tenkte at jeg kanskje hadde vært litt uklok da jeg bar mitt vitnesbyrd for ham, og jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre videre. Men så kom erfaringen! Jeg fikk en innskytelse. Og jeg nevner her en uttalelse av profeten Joseph Smith: «Et menneske kan ha utbytte av å legge merke til den første tilskyndelse ved åpenbaringens ånd. For eksempel når du føler at ren intelligens tilflyter deg, kan du få en plutselig innskytelse … og ved slik å lære Guds ånd og forstå den kan du vokse i åpenbaringens prinsipp inntil du blir fullkommen i Jesus Kristus.»1
En slik tilskyndelse kom til mitt sinn, og jeg sa til ateisten: «La meg spørre om du vet hvordan salt smaker.»
«Naturligvis gjør jeg det,» lød svaret.
«La oss anta at jeg aldri har smakt salt,» sa jeg, «forklar meg nøyaktig hvordan det smaker.»
Etter å ha tenkt seg om, sa han: «Ja, det er ikke søtt, og det er ikke surt.»
«Du har fortalt meg hva det ikke smaker, ikke hva det smaker.»
Selv etter flere forsøk klarte han ikke det. Han kunne ikke bare med ord formidle hvordan noe så ordinært som salt smaker. Jeg bar mitt vitnesbyrd for ham enda en gang og sa: «Jeg vet at det finnes en Gud. Du latterliggjorde dette vitnesbyrdet og sa at hvis jeg visste det, ville jeg kunne fortelle deg eksakt hvordan jeg vet det. Min venn, åndelig sett har jeg smakt salt. Jeg er ikke mer i stand til å formidle med ord hvordan den kunnskapen har kommet, enn du kan fortelle meg hvordan salt smaker. Men jeg forteller deg nok en gang at det finnes en Gud! Han lever! Og fordi om du ikke vet det, må du ikke prøve å fortelle meg at jeg ikke vet det, for det gjør jeg!»
Da vi skiltes, hørte jeg ham mumle: «Jeg trenger ikke religionen din å støtte meg til! Jeg trenger den ikke.»
Fra da av har jeg aldri vært forlegen eller skammet meg over at jeg ikke har kunnet forklare med ord alene alt jeg vet åndelig. Apostelen Paulus sa det slik:
«Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord.
Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» (1. Korinterbrev 2:13-14).6
Den stille hvisken
Åndens røst er beskrevet i Skriftene som hverken «høy» eller «skarp» (3. Nephi 11:3). Den er «ikke tordenens røst, heller ikke … en larmende, støyende røst», men det var «en lav røst som var fullkomment mild likesom en hvisken», og den kan «trenge inn i selve sjelen» (Helaman 5:30) og «få … hjerter til å brenne» (3. Nephi 11:3). Husk at Elijah hørte at Herrens røst ikke var i vinden, heller ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men den var en «stille susen» (1. Kong. 19:12).
Ånden påkaller ikke vår oppmerksomhet ved å rope eller riste i oss med hard hånd. I stedet hvisker den. Den kjærtegner så varsomt at hvis vi er åndsfraværende, vil vi kanskje ikke føle den i det hele tatt.
Av og til vil den øve akkurat så meget press at vi blir oppmerksomme. Men som oftest, hvis vi ikke gir akt på den vare følelsen, vil Ånden trekke seg tilbake og vente til vi kommer for å søke og lytte og si på vår egen måte det oldtidens Samuel sa: «Tal [Herre], din tjener hører» (1. Sam. 3:10).
Du kan ikke fremtvinge åndelige ting
Det er også noe annet å lære. Et vitnesbyrd er ikke noe som pådyttes deg, et vitnesbyrd vokser. Vi vokser i vitnesbyrd som vi vokser i fysisk forstand, vi er knapt klar over at det skjer fordi det kommer i form av vekst.
Vi kan ikke fremtvinge det som er av Ånden. Ord som tvinge, tvang, tvungen, press og krav beskriver ikke våre privilegier i forhold til Ånden. Vi kan ikke tvinge Ånden til å svare mer enn vi kan tvinge en bønne til å spire eller et egg til å klekkes ut før tiden. Vi kan skape et klima for vekst, næring og beskyttelse, men vi kan ikke fremtvinge noe, vi må avvente veksten.
Vær ikke utålmodig etter å oppnå åndelig kunnskap. La den vokse, hjelp den å vokse, men fremtving den ikke, ellers vil du åpne for å bli villedet.
Bruk alle dine ressurser
Vi forventes å bruke det lys og den kunnskap vi allerede har, til å løse livets vanskeligheter. Vi skulle ikke behøve noen åpenbaring til å lære oss at vi må gjøre vår plikt, for det har vi allerede blitt fortalt i Skriftene. Vi skulle heller ikke forvente åpenbaring til erstatning for den åndelige eller timelige intelligens vi allerede har fått – bare for å utvide den. Vi må utføre vår plikt i livet som på en vanlig arbeidsdag og følge de rutiner og regler og bestemmelser som styrer alt liv.
Regler, bestemmelser og bud er et verdifullt vern. Hvis vi trenger åpenbart instruksjon for å skifte kurs, vil den komme på det tidspunkt vi får behov for den. Rådet om å «arbeide ivrig» er virkelig et godt råd (se L&P 58:27).
Ditt vitnesbyrd kan være sterkere enn du aner
Bli nå ikke usikker eller skamfull fordi om du ikke vet alle ting. Nephi sa: «Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr» (1. Nephi 11:17).
Ditt vitnesbyrd kan ha større kraft enn selv du forstår. Herren sa til nephittene:
«Den som kommer til meg med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, ham vil jeg døpe med ild og med Den Hellige Ånd, likesom lamanittene, fordi de hadde tro på meg da de ble omvendt, og ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke» (3. Nephi 9:20, uthevelse tilføyd).
For mange år siden møtte jeg en av våre sønner på misjonsmarken i en fjerntliggende del av verden. Han hadde vært der ett år. Hans første spørsmål var: «Far, hva kan jeg gjøre for å vokse åndelig? Jeg har virkelig gått inn for å vokse åndelig, og jeg har ikke hatt noen fremgang.»
Det var hans oppfatning – min var helt annerledes. Jeg kunne knapt tro hvor moden han var blitt og hvor stor åndelig vekst han hadde hatt på bare ett år. Han visste det ikke, for det hadde skjedd i en vekstprosess, ikke som en forbløffende åndelig erfaring.
Finn ditt vitnesbyrd ved å bære det
Det er ikke så uvanlig at en misjonær sier: «Hvordan kan jeg bære vitnesbyrd før jeg har fått et? Hvordan kan jeg vitne om at Gud lever, at Jesus er Kristus og at evangeliet er sant? Hvis jeg ikke har et slikt vitnesbyrd, ville det da ikke være uærlig av meg?»
Om jeg bare kunne lære dere dette ene prinsippet: et vitnesbyrd får man ved å bære det! Et eller annet sted i din søken etter åndelig kunnskap vil det skje et «troens sprang» som filosofer kaller det. Det skjer i det øyeblikk du har beveget deg til utkanten av lyset og trått inn i mørket – for å oppdage at veien er opplyst et skritt eller to videre fremover. «Menneskets ånd er,» som Skriften sier, «en Herrens lampe» (Ordspr. 20:27).
Det er én ting å få et vitnesbyrd fra noe du har lest eller hva en annen har sagt, og det er en nødvendig begynnelse. Det er noe ganske annet å få Åndens bekreftelse i ditt bryst på at det du har vitnet om, er sant. Ser du ikke at det vil komme ved at du deler det med andre? Når du gir det du har, erstattes dette med renters rente!
Å vitne er en prøve på din tro.
Bær vitnesbyrd om det du håper er sant, som en troshandling. Det er som med et eksperiment, et eksperiment som det profeten Alma foreslo for sine følgesvenner. Vi begynner med tro – ikke med fullkommen kunnskap om noe. Talen i det 32. kapittel i Alma er et av de største budskap i hellig skrift, for det er rettet til nybegynneren, til den ydmyke søkende. Og i den ligger en nøkkel til et vitnesbyrd om sannheten.
Kristi ånd og vitnesbyrdet om Kristus vil hovedsakelig komme når, og bli varig hos deg, bare om du deler det med andre. Denne prosessen er evangeliets kjerne.
Er ikke dette en fullkommen anskueliggjøring av kristendom? Du finner det ikke, beholder det ikke, forøker det ikke – med mindre og før du er villig til å dele det med andre. Det er ved å bære det likefrem og utvungent at det blir ditt.
Du kan utføre Herrens gjerning
Det er stor kraft i dette arbeidet, åndelig kraft. Det vanlige medlem av Kirken har, som du, mottatt Den hellige ånds gave ved bekreftelse og kan arbeide i Herrens verk.
For noen år siden fortalte en venn meg om noe han hadde opplevd. Han var 17 år, og han og en kamerat stanset ved et lite hus i Syd-Statene. Det var hans første dag på misjonsmarken, og den første døren de banket på. En gråhåret kvinne sto innenfor og spurte hva de ønsket. Hans ledsager dyttet til ham med albuen for å be ham svare. Han var redd og fant ikke riktig ordene, og det brast ut av ham: «Som mennesket er, Gud en gang var, og som Gud er, kan mennesket bli.»
Merkelig nok ble hun interessert og spurte hvor han hadde det fra. Han svaret: «Det står i Bibelen.» Hun forlot døren et øyeblikk og kom tilbake med Bibelen sin. Hun bemerket at hun var prest i et trossamfunn, rakte ham Bibelen og sa: «Vis meg nå hvor det står.»
Han tok Bibelen og begynte nervøst å bla frem og tilbake i den. Til sist ga han den tilbake og sa: «Jeg kan ikke finne det. Jeg er ikke engang sikker på at det står der, og selv om det står der, kan jeg ikke finne det. Jeg er bare en bondegutt fra Cache Valley i Utah. Jeg har ikke så mye øvelse. Men jeg kommer fra en familie hvor vi etterlever Jesu Kristi evangelium. Og det har gjort så mye for min familie at jeg har tatt imot et kall til å utføre en misjon i to år, på egen bekostning, for å fortelle folk hva jeg føler for det.»
Selv etter et halvt århundre kunne han ikke holde tårene tilbake da han fortalte meg hvordan hun skjøv opp døren og sa: «Kom inn, gutten min. Jeg vil gjerne høre hva du har å si.»
Lær ved Ånden
Jeg kunne si mye, mye mer. Jeg kunne snakke om bønn, om faste, om prestedømme og myndighet, om verdighet – alt som er nødvendig for åpenbaring. Når disse tingene forstås, faller alt på plass – fullkomment. Men det er noe vi må lære individuelt, og på egenhånd, med undervisning fra Ånden.
Jeg vet av erfaring som er for hellig til å utdype, at Gud lever, at Jesus er Kristus, at Den hellige ånds gave som meddeles oss ved bekreftelsen, er en guddommelig gave. Mormons bok er sann! Dette er Herrens kirke! Jesus er Kristus! En Guds profet presiderer over oss! Miraklenes tid er ikke omme, heller ikke har engler opphørt å vise seg og betjene mennesket! De åndelige gaver eksisterer i Kirken. Den ypperste blant dem er Den hellige ånds gave.
Fra en tale ved et seminar for nye misjonspresidenter 25. juni 1982.