Øreringene
Dagen etter at min hustru hadde mistet gulløreringen sin, forsto jeg at vi hadde mistet noe langt viktigere.
En gang ga jeg min hustru et par nydelige gulløreringer til fødselsdagen hennes. De passet så godt til henne fordi hun har en lang yndig hals, og øreringene var formet som konsentriske ringer som var sammenføyd slik at de kunne bevege seg og glitre i solen. Min hustru, Jelena, så praktfull ut når hun hadde dem på seg. Hun elsket disse øreringene.
Så opprant dagen for den beste av alle høytidsfeiringer, julefesten i grenen vår. Jeg hadde ansvar for denne aktiviteten for grenen vår i Penza i Russland, så jeg hadde det travelt med å komme dit så fort som mulig for å se til at alt var klart til aktiviteten. Jelena hadde det ikke travelt, men fortsatte omstendelig med å gjøre seg ferdig. Da tålmodigheten min var slutt, ba jeg henne legge bort sminken og sa at hun tok seg flott ut uten. Det var feil. Hun opplyste at hun ikke skulle noe sted, og at jeg måtte gå alene på festen.
Dette utartet seg til krangel, og vi sa ukjærlige ord til hverandre. Det endte med at hun ikke gjorde alvor av sin trussel, men i bilen på vei til aktiviteten sa vi ikke et ord til hverandre. Vi var som fullstendig fremmede.
Julefesten ble holdt i det store auditoriet i en nærliggende skole. Venner og andre medlemmer hadde hjulpet oss å pynte salen med blomster og bilder av vår Herres liv og død. Da vi kom frem, satte vi oss på plassene våre, og min hustru oppdaget at hun bare hadde én ørering på seg. Dette var en lite hyggelig oppdagelse, og krangelen var fullstendig glemt. Vi lette overalt, men til ingen nytte – øreringen var og ble borte. Vi avgjorde at det ville være best å glemme den en stund og lytte til den flotte konserten våre venner hadde forberedt.
Til tross for at konserten virkelig var eventyrlig, klarte ikke min hustru og jeg å nyte den til fulle. Dagen var spolert for oss, og vi reiste nedslått hjem. Vi var lei for å ha mistet øreringen, ikke bare fordi den var kostbar og vakker, men mer fordi det var en kjærlighetsgave til min hustru.
Da jeg våknet neste dag, gikk det opp for meg at vi hadde mistet noe annet som var langt viktigere enn en gull ørering, nemlig enheten vi hadde hatt. Jeg snudde meg mot Jelena og sa: «Se på denne andre øreringen. Se hvor vakker den er og hvordan lyset spiller i den. Tenk på hvor mye gull og arbeid som gikk med til å lage den, og se hvordan den ligger der alene på bordet ditt. Så snart den andre ble borte, ble den til noe langt mindre enn den var da den var en del av et par. Slik er det med oss også. Når vi er ett, kan vi være en fin, mektig og kreativ styrke til det gode. Men når vi ikke er ett, har vi ikke den samme styrke, kraft og skjønnhet.»
Tårene trillet nedover min hustrus ansikt. Hun kom bort og tok omkring meg. Stemmen skalv da hun snakket, men ordene traff meg fra topp til tå: «Vi skulle aldri krangle. Vi skulle være som vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Vi elsker hverandre, og vårt ekteskap ble beseglet for evigheten i det hellige tempel. Djevelen ønsker å ødelegge alle familier på jorden, men han vil ikke klare det hvis vi står sammen. Jeg elsker deg enda høyere etter dette. Gud har vist oss hva en familie virkelig er.»
Jeg holdt henne i armene mine mens tårene strømmet nedover kinnene mine. Nå visste jeg at jeg holdt min største velsignelse i armene mine.