Institutt
Kapittel 48: Mormon 1–6

Kapittel 48

Mormon 1–6

Innledning

Etter å ha sammenfattet beretningene om Herrens besøk blant nephittene og de 200 årene med fred som fulgte, rapporterte Mormon at fra og med det 201. år begynte stolthet, uenighet og ugudelighet å få overhånd (se 4 Nephi 1:24–47). I Mormons bok leser vi om hendelser hvor han var øyenvitne. Disse hendelsene omfatter den nephittiske sivilisasjons fall. I Mormon 1–6 kan vi føle Mormons sorg over sitt folks ødeleggelse, en ødeleggelse som kom over dem fordi de forkastet Herren og hans evangelium. Vi kan også bestemme oss for å unngå slike ulykker i vårt eget liv.

Kommentarer

Mormon 1:1. “Jeg, Mormon”

  • Profeten Joseph Smith (1805–44) sa: “Ordet mormon betyr bokstavelig talt mer godt” (History of the Church, 5:400).

  • I en oversikt over Mormons liv snakket president Gordon B. Hinckley (1910–2008) om betydningen av Mormons navn, et navn som har blitt en henvisning til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige:

    “La meg et øyeblikk få minne dere om hvor stor og god denne mannen Mormon var. Han levde på det amerikanske kontinent i det fjerde århundre etter Kristus. Som ti år gammel gutt beskrev folkets historiker, som het Ammaron, Mormon som ‘et forstandig barn med et årvåkent blikk’ (Mormon 1:2). Ammaron ga ham en oppgave som gikk ut på at når han ble 24 år gammel, skulle han overta ansvaret for opptegnelsen over de generasjoner som hadde gått foran ham.

    Årene etter Mormons barndom var fylt av grufull blodsutgytelse for hans nasjon, resultatet av en lang, ustyrlig og redselsfull krig mellom dem som ble kalt nephitter og dem som ble kalt lamanitter.

    Mormon ble senere nephittenes hærfører og var vitne til det blodbad som hans folk ble utsatt for, og han gjorde det klart for dem at deres stadige nederlag skyldtes at de vendte ryggen til Herren, som til slutt overlot dem til seg selv …

    Bilde
    Mormon sørger over nephittenes ødeleggelse

    Han skrev til vår generasjon, advarte og bønnfalt oss, og i treffende ordelag forkynte han sitt vitnesbyrd om den oppstandne Kristus. Han minnet om de ulykker som ville komme hvis vi vendte oss bort fra Herrens veier, slik hans eget folk hadde gjort.

    Da han visste at hans eget liv også snart ville ta slutt fordi hans fiender jaktet på de overlevende, ba han om at vår generasjon måtte vandre i tro, håp og nestekjærlighet, og sa: ‘Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med’ (Moroni 7:47).

    Slik var den godhet, styrke, kraft og tro som preget profeten og lederen Mormon” (i Conference Report, okt. 1990, 69–70; eller Lys over Norge, jan. 1991, 53).

Mormon 1:16. Bevisst opprør mot Gud

  • Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum stilte Mormons åndelige modenhet opp mot Mormons folks syndige tilstand. Til tross for Mormons rettferdige ønske, ble han forbudt å forkynne på grunn av folkets opprørske tilstand: “Den voksende Mormon, som da var femten år gammel, sto utenfor syndigheten som han fant rundt seg og hevet seg over sin tids håpløshet. Dermed ble han ‘besøkt av Herren og fikk smake og kjenne Jesu godhet’, idet han tappert forsøkte å forkynne for sitt folk. Men slik Gud av og til gjør når de som har mottatt så mye lys, forkaster det, lukket han bokstavelig talt Mormons munn. Han ble forbudt å forkynne for en nasjon som bevisst gjorde opprør mot sin Gud. Disse menneskene hadde forkastet miraklene og budskapene som ble gitt dem av tre forklarede nephittdisipler, som nå også var bragt til taushet i sin tjenestegjerning og blitt ført bort fra den nasjon som de hadde blitt sendt til” (Christ and the New Covenant [1997], 318).

  • Mens han var medlem av De sytti, forklarte eldste Dean L. Larsen at opprør mot Gud har røtter som, hvis dette ikke korrigeres, sprer seg med katastrofale ringvirkninger:

    “Gjennom historien ser vi at når noen begynner å vike av fra den kurs som er staket ut av Herren, skyldes det at enkeltpersoner begynner å inngå kompromisser med Herrens normer. Dette gjelder ikke minst når overtredelsen er bevisst og ingen omvendelse finner sted. Husk Mormons beskrivelse av dem som vendte seg bort fra den rette vei på hans tid. De syndet ikke i uvitenhet. De gjorde bevisst opprør mot Gud. Det skjedde ikke som en allmenn bevegelse. Det begynte med at enkeltmedlemmer av Kirken bevisst begynte å gå på akkord med Herrens normer. De prøvde å unnskylde sine avvik med at andre også gjorde det. De som bevisst synder, prøver snart å fastsette sine egne normer som de kan føle seg mer vel med, og som rettferdiggjør deres feilgrep. De ønsker også å omgås dem som er villige til å bli med dem på denne selvbedragerske vei.

    Etter hvert som det blir stadig flere villfarne, blir deres innflytelse stadig større. Dette kan beskrives som ‘den store og rommelige bygning-syndromet’. Skråplanet blir stadig brattere og farligere når de som befinner seg der, åpenlyst fortsetter å identifisere seg med og delta sammen med den gruppen som følger Herrens vei. Verdier og normer som en gang var klare, blir fordunklede og uvisse. Adferdsnormen begynner å gjenspeile denne fordunklingen av sanne prinsipper. Adferd som tidligere ville ha forårsaket vemmelse og uro, blir nå ganske alminnelig” (“Likening the Scriptures unto Us”, i Monte S. Nyman og Charles D. Tate jr., red., Alma, the Testimony of the Word [1992], 8).

Mormon 1:19. Trolldom, hekseri og magi

  • President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap advarte mot å være nysgjerrig på Satans mysterier: “Det tjener ingen hensikt å bli opptatt av Satan og hans mysterier. Det er ikke heldig å komme det onde for nær. Det er altfor lett å bli brent når man leker med ild … Den eneste trygge kurs er å holde seg langt unna ham og hans onde virksomhet eller uredelighet. Djeveldyrkelse, trolldom, hekseri, voodoo, sort magi og alle andre former for demondyrkelse skulle skys som pesten” (i Conference Report, okt. 1987, 40; eller Lys over Norge, jan. 1988, 30).

Mormon 2:13. “De fordømtes sorg”

  • Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum forklarte forskjellen mellom bedrøvelse etter Guds sinn og “de fordømtes sorg”: “Etter erkjennelsen blir sjelen oversvømt av anger. Dette er en ‘bedrøvelse etter Guds sinn’, ikke bare ‘verdens bedrøvelse’ eller ‘de fordømtes sorg’, og da kan vi ikke lenger ‘glede [oss] i synd’ (2 Korinterbrev 7:10; Mormon 2:13). På den annen side kan falsk anger sammenlignes med at vi ‘kjærtegner våre svakheter’. Gjennom en rituell anger sørger vi over våre feilgrep, men forsøker ikke å bøte på dem” (i Conference Report, okt. 1991, 40; eller Lys over Norge, jan. 1992, 35).

    President Ezra Taft Benson (1899–1994) forklarte forskjellen mellom de fordømtes sorg og bedrøvelse etter Guds sinn slik at vi skulle forstå den sorg som fører til rensende omvendelse: “Bedrøvelse etter Guds sinn er en Åndens gave. Det er en dyp erkjennelse av at våre handlinger har krenket vår Fader og vår Gud. Det er en klar og tydelig bevissthet om at vår adferd har påført Frelseren, som var uten synd, den største av alle, kvaler og lidelser. Våre synder fikk ham til å blø fra hver pore. Denne meget reelle mentale og åndelige smerte er det skriftene omtaler som å ha ‘et sønderknust hjerte og en angrende ånd’ (L&p 20:37). En slik ånd er en absolutt forutsetning for sann omvendelse” (Teachings of Ezra Taft Benson [1988], 72).

Mormon 2:15. “Nådens dag var forbi”

  • Eldste Jeffrey R. Holland kommenterte de skremmende ordene i Mormons beretning om at det var for sent å redde hans folk: “Det er på dette punkt i nephittenes historie – like under 950 år etter at den begynte, og like over 300 år etter at de hadde blitt besøkt av Guds Sønn – at Mormon innså at historien var omme. I den kanskje mest skremmende linjen han noensinne skrev, sa Mormon ganske enkelt: ‘Jeg forsto at nådens dag var forbi for dem, både timelig og åndelig.’ Hans folk hadde lært denne mest skjebnesvangre av alle lærdommer – at Guds ånd ikke alltid vil streve med menneskene, at det er mulig, både for et folk og for enkeltpersoner, at tiden løper ut. Omvendelsens dag kan passere, og den hadde passert for nephittene. De ble ‘hugget ned i åpent opprør mot sin Gud’, og i en metafor som nesten er for levende i sin moralske kommentar, ble de ‘liggende som gjødselhauger på marken’” (Christ and the New Covenant, 319).

  • President Spencer W. Kimball (1895–1985) beskrev hvordan vi i dag også kan trekke oss bort fra omvendelsens rensende nåde: “Det er sant at omvendelsens store prinsipp alltid står til disposisjon, men for de ugudelige og opprørske er dette en uttalelse med store reservasjoner. Eksempelvis er synd meget vanedannende, og av og til kommer menneskene til et punkt hvor ingen vei fører tilbake … Etter hvert som overtrederen synker dypere og dypere ned i sin synd, får feilen stadig større fotfeste og viljen til å forandre seg svekkes, det blir stadig mer håpløst; og vedkommende sklir nedover inntil han enten ikke ønsker å klatre tilbake eller ikke har kraft til å gjøre det” (Tilgivelsens mirakel, [1969], 111).

Mormon 2:26. “Vi var overlatt til oss selv”

  • Vi kan kanskje ikke forstå og verdsette hvor mye vår himmelske Fader hjelper oss i hverdagen når vi prøver å leve trofast. Mormon skrev at da hans folk ble ugudelig, mistet de Herrens styrke som tidligere hadde beskyttet dem. Mens han var medlem av De sytti, forklarte eldste Ray H. Wood: “Når en person bryter et av Guds bud og ingen omvendelse finner sted, trekker Herren sin beskyttelse og støtte tilbake. Når Guds kraft ikke lenger er med oss, kan vi være helt sikre på at problemet ligger hos oss og ikke hos Gud. ‘Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte’ (L&p 82:10). Våre misgjerninger fører til fortvilelse. De skaper bedrøvelse og slukker det ‘fullkomment [klare] håp’ som Kristus tilbyr (2 Nephi 31:20). Uten Guds hjelp er vi overlatt til oss selv” (i Conference Report, april 1999, 54; eller Liahona, juli 1999, 48).

Mormon 3:8–11. Mormon nektet å være hærfører

  • Til tross for at Mormon hadde ledet sitt folk i cirka 35 år, nektet han nå å lede dem. Mormon må ha blitt påvirket av den forkortelse han gjorde av Mormons bok. Han så kaptein Moronis og Helamans rettmessige grunner til å gå til krig (se Alma 43:9–58:12) – nemlig å forsvare sitt land, sine hus, hustruer, barn, rettigheter og privilegier, sin frihet og sin mulighet til å etterleve sin religion. Han lærte sitt folk disse hensiktene med krig (se Mormon 2:23–24). Etter å ha sett den motivasjon nephittene på hans tid hadde for å kjempe mot lamanittene – å “hevne sine brødres blod” og at de “begynte … å rose seg av sin egen styrke” og at de var skyld i stor “ugudelighet og avskyelighet” – nektet han en tid å lede deres hærstyrker (Mormon 3:9–14).

Mormon 3:9; 4:8. Rose seg

  • Eldste Neal A. Maxwell minnet oss på å anerkjenne vår himmelske Faders styrke istedenfor vår egen: “Før vi nyter fruktene av rettferdige anstrengelser, la oss derfor først anerkjenne Guds hånd i dem. Ellers rasjonaliserer vi og sier: ‘Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom’ (5. Mosebok 8:17). Eller så uttaler vi brautende som oldtidens Israel ville ha gjort (med unntak av Gideons bevisst reduserte hær): ‘Min egen hånd har frelst meg’ (Dommernes bok 7:2). Når vi skryter av vår egen ‘hånd’, blir det dobbelt så vanskelig å anerkjenne Guds hånd i alle ting (se Alma 14:11; L&p 59:21)” (i Conference Report, april 2002, 43; eller Liahona, juli 2002, 39).

Mormon 3:12. “Ifølge den Guds kjærlighet som var i meg”

  • Mens han var medlem av Det presiderende biskopsråd, formante biskop Glenn L. Pace oss til å gjøre vårt ytterste for å vise den samme kjærlighet som Mormon viste: “Denne profet hadde en Kristus-lik kjærlighet til et fallent folk. Kan vi være tilfreds med å elske mindre? Vi må gå på med Kristi rene kjærlighet for å spre evangeliets gode nyheter. Når vi gjør dette og kjemper det godes krig mot det onde, lys mot mørke og sannhet mot løgn, må vi ikke forsømme vårt ansvar for å forbinde sårene til dem som har falt i slaget. I riket er det ikke plass for fatalisme” (i Conference Report, okt. 1990, 8; eller Lys over Norge, jan. 1991, 6).

Mormon 3:18–22. Vår dom

  • Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum forklarte at andre ville ta del i vår dom: “Realiteten er at det vil finnes et helt hierarki av dommere som, under Kristi ledelse, vil dømme de rettferdige. Han alene vil utstede forordningene om de ugudeliges fordømmelse” (The Millennial Messiah [1982], 520).

    Skriftene forteller oss at det vil være minst fem kilder som vil spille inn på dommens dag:

    1. Oss selv (se Alma 41:7; History of the Church, 6:314)

    2. Våre biskoper (se L&p 41:9; 58:14, 17–20; 64:40; 72:17)

    3. Skriftene (se Johannes’ åpenbaring 20:12; 2 Nephi 25:18; 29:11; 33:14; 3 Nephi 27:25–26)

    4. Apostlene (se Matteus 19:27–30; 1 Nephi 12:9; 3 Nephi 27:27; Mormon 3:18; L&p 29:12)

    5. Jesus Kristus (se Johannes 5:22; 3 Nephi 27:14)

  • President John Taylor (1808–87) utdypet apostlenes rolle i vår dom ytterligere: “Kristus står ved roret … Det virker ganske rimelig at dersom de tolv apostler i Jerusalem skal være dommere over de tolv stammer, og de tolv på dette kontinent skal være dommere over Nephis etterkommere, at Jareds bror og Jared skal være dommere over jaredittene og deres etterkommere, og videre at Det første presidentskap og De tolv som har innehatt embedet i vår tid, skal ha samme funksjon overfor menneskene i denne evangelieutdeling” (The Gospel Kingdom, red. G. Homer Durham [1987], 138).

Mormon 3:20–22; 5:12–14. En formaning om å tro på Kristus

  • Bilde
    Frelseren Jesus Kristus

    Del Parson, © 1983 IRI

    President Gordon B. Hinckley vitnet om at Mormons bok er et annet vitne om Kristus: “Denne hellige skrift fra den nye verden ligger foran oss som et ytterligere vitne om at vår Herre Jesus Kristus lever og at han er Guds Sønn, om hans forsonings altomfattende virkning og om at han kom ut av den mørke grav. Innenfor disse permer finnes mye av det sikre profetiske ord om ham som skulle bli født av en jomfru, Sønn av Den allmektige Gud. Boken inneholder forutsigelser om hans arbeid blant menneskene som en jordisk person. Den inneholder en erklæring om hans død, om det lytefrie lam som ble ofret for verdens synder. Og den inneholder en beretning som er gripende og inspirerende og sann, om den oppstandne Kristi besøk blant levende menn og kvinner på den vestlige halvkule. Vitnesbyrdet er her. Det er håndgripelig. Det kan leses. Det kan grunnes på. Vi kan be om det med et løfte om at den som ber, skal få vite ved Den hellige ånds kraft at det er sant og gyldig (se Moroni 10:3–5)” (i Conference Report, april 1994, 95; eller Ensign, mai 1994, 72).

Mormon 4:23. Kort oversikt over platenes bevegelser

  • Ammaron ba Mormon ta med seg Nephis store plater fra høyden Shim og gjøre tilføyelser på dem. Mormon skulle la resten av platene (messingplatene, Nephis mindre plater og Ethers plater) bli igjen i høyden Shim (se Mormon 1:2–4). Mormon tok ut de større platene, skrev en fullstendig beretning om sitt folks aktiviteter på dem og brukte en del av dem til å skrive sin egen sammenfattede og forkortete historie om sitt folk (se Mormon 2:18). Senere vendte Mormon tilbake til høyden Shim og fjernet alle platene (messingplatene, Nephis mindre plater, Ethers plater og alle andre plater) fra høyden (se Mormon 4:23). I frykt for at lamanittene ville ødelegge opptegnelsene, gjemte Mormon platene igjen – med unntak av sin forkortelse og Nephis mindre plater (gullplatene) i Cumorah-høyden (se Mormon 6:6). Disse gullplatene ga han til sin sønn Moroni (se Mormon 6:6; Mormons ord 1:1–7).

Mormon 5:16. Ånden “sluttet å streve med deres fedre”

  • President Harold B. Lee (1899–1973) forklarte at de ugudelige menneskene på Mormons tid ikke bare hadde mistet Den hellige ånd, men også Kristi ånd: “Mormon beskrev noen mennesker, sitt eget folk, som Herrens ånd hadde forlatt, og når jeg leser det … virker det klart for meg at det han snakket om, ikke bare var en manglende evne til å motta Den hellige ånds veiledning, men han snakket om det sannhets lys som alle som er født inn i verden, har krav på, og som aldri vil slutte å streve med vedkommende før han eller hun mister det på grunn av sine egne synder” (i Conference Report, april 1956, 108).

Mormon 5:17. “En gang et tiltalende folk”

  • Mormon sørget over sitt folks fordervede tilstand, som til sammenligning én gang hadde vært “tiltalende”. President Gordon B. Hinckley reflekterte over visse velsignelser som er forbundet med å være tiltalende, og forutsetningene for å oppnå en slik tilstand: “Vi har den store velsignelse i form av visdom, kunnskap, til og med kunnskapens skjulte skatter. Vi er lovet at vårt land skal være et herlig land hvis vi bare vil vandre i lydighet mot hans lov. Jeg kan tolke ordet land som folk, at de som vandrer i lydighet, skal være et tiltalende folk. Hvilken storartet tilstand å være et tiltalende folk som andre vil beskrive som velsignet!” (i Conference Report, april 1982, 60; eller Ensign, mai 1982, 40).

Mormon 5:23. “I Guds hender”

  • Mormon skrev for oss i de siste dager, idet han formante oss til å anerkjenne Gud og hans kraft. Vi er i hans hender. Eldste W. Craig Zwick i De sytti forklarte noe av symbolikken og noen av velsignelsene forbundet med å være i Guds hender:

    “Hendene er symbolsk uttrykksfulle kroppsdeler. På hebraisk brukes yad, det vanligste ordet for hånd, også som metafor for kraft, styrke og makt (se William Wilson, Old Testament Word Studies [1978], 205). Hendene betegner derfor kraft og styrke …

    Å være i Guds hender vil si at vi ikke bare har hans årvåkne omsorg, men at vi også blir passet på og beskyttet ved hans underfulle kraft.

    Gjennom alle Skriftene henvises det til Herrens hånd. Hans guddommelige assistanse tilkjennegis om og om igjen. Hans mektige hender skapte verdener og var likevel varsomme nok til å velsigne små barn …

    Vi trenger alle å vite at vi kan komme videre med Herrens styrke. Vi kan legge vår hånd i hans og føle hans støtte og nærvær løfte oss til høyder som er uoppnåelige på egen hånd …

    … Hvordan lærer vi å rekke ut hånden for å koble oss til den trøst Herren gir? …

    Her er fire nøkler:

    Lære

    Lytte

    Søke Ånden

    Be alltid

    Herren vil gi oss styrke og støtte hvis vi er villige til å åpne døren og ta imot hans hånd med guddommelig hjelp …

    Se for dere sårene i hans hender. Hans værbitte hender, ja, sønderrevne hender som vitner om ødelagt hud og fysisk offer, gir våre egne hender større kraft og veiledning.

    Det er den sårede Kristus som leder oss gjennom våre vanskelige stunder. Det er han som holder oss oppe når vi trenger mer luft for å puste eller rettledning for å følge, eller mot til å fortsette.

    Hvis vi vil holde Guds bud og vandre hånd i hånd med Ham på hans veier, vil vi gå med tro og aldri føle oss alene” (i Conference Report, okt. 2003, 36–38; eller Liahona, nov. 2003, 34–36).

Mormon 6:16–22. Ikke forkast Jesu åpne armer

  • Mormon sørget over at hans gjenstridige folk måtte dø, og han sørget over at de ikke ville forandre seg før deres liv var omme. Dersom de hadde lagt av seg sin stolthet og omvendt seg fra sine synder, sa Mormon at deres gjenforening med Frelseren ville ha vært frydefull (se Mormon 6:17).

    Vi må også forberede oss til å stå foran Herren ved dommen. President James E. Faust forklarte:

    Bilde
    Frelserens annet komme

    Harry Anderson, © IRI

    “Vi lengter etter forsoningens største velsignelse – å bli ett med Ham, å være i hans guddommelige nærhet, å bli kalt ved navn enkeltvis når han ønsker oss velkommen hjem med et strålende smil og strekker armene ut for å omfavne oss i sin uendelige kjærlighet. Hvor herlig vil ikke dette bli hvis vi kan føle oss verdige nok til å være i hans nærhet! Den betingelsesløse gave som hans store forsoning er for hver av oss, er den eneste mulighet for oss til å bli så opphøyet at vi kan stå foran ham og se ham ansikt til ansikt. Forsoningens overveldende budskap er den fullkomne kjærlighet Frelseren har til oss alle. Det er en kjærlighet full av barmhjertighet, tålmodighet, nåde, rettferdighet, langmodighet og fremfor alt tilgivelse.

    Satans onde innflytelse ville knuse ethvert håp vi har om å overvinne våre feil. Han vil ha oss til å tro at vi er fortapt og at det ikke finnes håp. I motsetning til ham strekker Jesus seg ned for å løfte oss opp. Ved at vi omvender oss og ved forsoningens gave kan vi forberede oss til å være verdige til å stå i hans nærhet” (i Conference Report, okt. 2001, 22; eller Liahona, jan. 2002, 19).

Punkter å grunne på

  • Hva tror du det innebærer å være “forstandig”? (Mormon 1:15).

  • Hvordan kan du gjenkjenne Herrens innflytelse i ditt liv? (se Mormon 3:3).

  • Hva tror du det vil si å være “i Guds hender”? (Mormon 5:23). Hva kan du gjøre for å kvalifisere deg til å motta større fordeler av å være i Guds hender?

Forslag til oppgaver

  • Skriv en analyse, vers for vers, av Mormon 3:17–22. Forklar så for en venn eller et familiemedlem de viktige punktene i disse versene.