Grunn på vitnesbyrdene fra vår himmelske Faders egen røst: “Se, min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag, i hvem jeg har herliggjort mitt navn, hør ham” (3 Nephi 11:7). Forestill deg hvordan du ville ha reagert dersom du var der og fikk høre at Jesus Kristus var kommet – høydepunktet i hele Mormons bok. Tenk på hva du ville ha følt om du hadde hørt Sønnen erklære: “Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden” (3 Nephi 11:10). Overvei hvilken virkning det må å hatt på dem som fikk et åndelig og fysisk vitnesbyrd om at Jesus Kristus virkelig lever.
Guds røst ble hørt flere ganger av dette folket. Mens du leser 3 Nephi 8–11, merk deg hva han forkynte. Tenk på din egen evne til å gjenkjenne Guds røst og følge hans budskap til deg.
Nephi bemerket at “det var ingen som kunne utføre et mirakel i Jesu navn uten at han var helt renset fra sine synder” (3 Nephi 8:1; se også L&p 121:36).
Følgende historie som ble fortalt av eldste Vaughn J. Featherstone mens han virket i Det presiderende biskopsråd, illustrerer hvor nødvendig det er at prestedømsbærere er rene til enhver tid:
“Vi kan ikke skjule våre synder. Man kan ikke spotte Gud og bære Herrens hellige prestedømme, og late som om man er hans tjener.
Jeg vet om en god mann som holdt sin døde sønn i armene og sa: ‘‘I Jesu Kristi navn, og i kraft av Det hellige melkisedekske prestedømme, befaler jeg deg å leve.’ Og den døde gutten åpnet øynene.
Denne gode bror kunne aldri ha klart dette hvis han hadde sett på pornografi noen kvelder før, eller var innblandet i noen annen overtredelse i samme kategori. Prestedømmet må ha en ren kanal for å kunne fungere” (i Conference Report, april 1975, 100; eller Ensign, mai 1975, 66).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarte at selv om ikke enhver prestedømsvelsignelse vil medføre en mirakuløs hendelse, kan bare de som er verdige, utføre mirakler i Kristi navn. Prestedømsbærere må holde seg rene og verdige: “Mine unge venner i både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, ikke alle bønner blir besvart så umiddelbart, og ikke alle uttalelser i kraft av prestedømmet kan befale nytt liv eller at liv må bli bevart. Noen ganger er Guds vilje en annen. Men, unge menn, dere vil oppdage, hvis dere ikke allerede har gjort det, at i skremmende og farlige øyeblikk vil deres tro og deres prestedømme kreve det aller beste av dere og det beste dere kan nedkalle fra himmelen. Dere gutter i Det aronske prestedømme vil ikke bruke deres prestedømme på akkurat samme måte som en ordinert eldste bruker Det melkisedekske prestedømme, men alle prestedømsbærere må være et redskap i Guds hånd, og for å kunne være det må dere – som Josva sa – ‘hellige dere’ [Josva 3:5]. Dere må være parate og verdige til å kunne handle” (i Conference Report, okt. 2000, 51; eller Liahona, jan. 2001, 46).
“Et voldsomt uvær … [som] man aldri før hadde sett maken [til] i hele landet”, forårsaket umåtelige ødeleggelser (3 Nephi 8:6–7). Disse fysiske omveltningene var tegn på det amerikanske kontinent som vitnet om Jesu Kristi korsfestelse i Jerusalem (se 1 Nephi 19:10–12; Helaman 14:20–21). Noen fysiske omveltninger i vår tid bærer bud om at det annet komme nærmer seg.
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum anførte økningen i kraftige jordskjelv som ett av tegnene på det annet komme: “Tegnene på det annet komme finnes rundt oss overalt og synes å øke i hyppighet og intensitet. For eksempel viser listen over de største jordskjelv i The World Almanac and Book of Facts 2004 dobbelt så mange jordskjelv i 1980- og 1990-årene som i de to foregående tiår. Den viser også fortsatt sterk økning i de første årene av dette århundre. Listen over større oversvømmelser og flodbølger og listen over orkaner, tyfoner og snøstormer over hele verden viser lignende økning de senere år. Økningen sammenlignet med situasjonen for 50 år siden kan avfeies som endringer i rapporteringskriterier, men økningen av naturkatastrofer de siste få tiårene er illevarslende” (i Conference Report, april 2004, 5–6; eller Liahona, mai 2004, 7–8).
De tre døgnene med mørke symboliserte Jesu Kristi død, han som er “verdens lys og liv” (3 Nephi 11:11). Mormon understreket at de tre døgnene med mørke var “et tegn” gitt på Frelserens død (se 1 Nephi 19:10; Helaman 14:27; 3 Nephi 8:23). Etter å ha beskrevet skadene etter det voldsomme uværet (se 3 Nephi 8:5) som varte i tre timer, dokumenterte Mormon det fullstendige mørket som ett av tegnene som nå var oppfylt (se 3 Nephi 10:14). Ettersom mørket var så intenst, “kunne det ikke tennes noe lys” (3 Nephi 8:21). I denne mørkeperioden lå Jesu Kristi legeme, han som var verdens lys, i graven. På oppstandelsens morgen, etter at Kristus hadde overvunnet døden, vendte lyset tilbake til Amerikas innbyggere, noe som tilkjennega Kristi seier over døden og mørket (se 3 Nephi 10:9–11).
Akkurat som i oldtiden, medfører det også i dag lidelse å forkaste profetene. President N. Eldon Tanner (1898–1982) i Det første presidentskap sammenlignet den lidelse de hellige i Amerika gjennomgikk i forbindelse med ødeleggelsene etter Frelserens død, med den ødeleggelse som vil komme over dem som ikke følger vår tids profeter:
“I dag forkaster verden budskapene fra Guds profeter. Ser vi ikke utbredt sorg og jammer over hele verden fordi mennesker er i krig med hverandre? Har vi ikke mange blant oss som klager over sine villfarne ungdommer og de tragedier som rammer dem når de vender seg bort fra rettferdighet og må ta konsekvensene av å befatte seg med alkohol, tobakk, narkotika og andre forbudte ting? Hvor mange sørgende har vi ikke som følge av den omfattende lovløshet som finnes i vårt samfunn? Vi må lære av historien for at ikke vi også skal bli ødelagt i likhet med noen av disse tidligere sivilisasjonene.
Dette var Kristi budskap til nephittene den gangen for lenge siden” (i Conference Report, april 1975, 53; eller Ensign, mai 1975, 35–36).
Jesus Kristus lovet: “Velsignet er de som kommer til meg” (3 Nephi 9:14).
Eldste Jeffrey R. Holland forklarte betydningen av denne invitasjonen og hvordan den gjelder oss: “‘Kom,’ sier [Kristus] kjærlig. ‘Kom så og følg meg.’ Uansett hvor du går, kom først og se hva jeg gjør, se hvor og hvordan jeg tilbringer min tid. Lær av meg, gå med meg, snakk med meg, og tro. Lytt til meg når jeg ber. Da vil du på din side finne svar på dine egne bønner. Gud vil gi din sjel hvile. Kom og følg meg” (i Conference Report, okt. 1997, 88; eller Lys over Norge, jan. 1998, 67).
Befalingen om å ofre dyr ble først gitt til Adam. Hensikten med dyreoffer var å rette tankene mot Frelserens største offer. De trofaste ble lært at dyreofring ville opphøre etter at Guds Sønn hadde ofret sitt blod som det “store og siste offer” (Alma 34:10). Amulek forklarte at dyreofring ikke lenger ville kreves etter Jesu Kristi forsoning: “Det skulle være slutt på all blodsutgytelse. Da skal Moseloven være oppfylt … og dette store og siste offer vil være Guds Sønn, ja, altomfattende og evig” (Alma 34:13–14). Da Jesu Kristi offer var fullført, erklærte Guds røst til folket i Mormons bok: “Jeg vil ikke godta noen av deres ofringer og brennoffer” (3 Nephi 9:19).
Selv om ofring av dyr og brennoffer skulle “avskaffes” (3 Nephi 9:19), avskaffet ikke Herren offerloven. Med utgangspunkt i 3 Nephi 9:20 forklarte eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum at Herren i dag krever en annen form for offer:
“Frelseren sa at han ikke lenger ville godta brennoffer av dyr. Den gave eller det offer han ønsker nå, er ‘et sønderknust hjerte og en angrende ånd’ [3 Nephi 9:20] … Du kan gi Herren et sønderknust eller angrende hjerte og en lydig og villig ånd. I virkeligheten er det deg selv du ofrer – det du er og det du blir.
Er det noe i ditt liv som er urent eller uverdig? Når du blir kvitt det, er det en gave til Frelseren. Er det en god vane eller egenskap du mangler? Når du tilegner deg den og gjør den til en del av din karakter, gir du en gave til Herren” (i Conference Report, april 2004, 10; eller Liahona, mai 2004, 12).
President Ezra Taft Benson (1899–1994) forklarte at det er mange som utvikler seg åndelig, men som ikke klarer å se sin egen gradvise vekst: “Dag for dag kommer [siste-dagers-hellige] nærmere Herren, uten egentlig å merke at de bygger opp et Gud-lignende liv. De lever et stillferdig liv og er gode, tjenestevillige og ansvarsbevisste. De er som lamanittene, som Herren sa ‘ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke’. (3 Ne 9:20; uthevelse tilføyd)” (“En stor forandring i våre hjerter”, Lys over Norge, mars 1990, 7).
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, brukte dette skriftstedet til å uttrykke sin bekymring over at Den hellige ånds gave ikke forstås slik den burde. Han oppfordret de siste-dagers-hellige til å utvikle Den hellige ånds gave, og ga råd om hvordan vi kan gjenkjenne Ånden:
“Altfor mange av oss er som dem Herren sa ‘[kom] med et sønderknust hjerte og en angrende ånd … da de ble omvendt, og ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke’ [3 Nephi 9:20; uthevelse tilføyd].
Tenk dere det: ‘Men de visste det ikke.’ Det er ikke uvanlig at noen har fått gaven uten egentlig å vite det.
… Det er så mange steder å dra til, så mange ting å gjøre i denne oppjagede verden. Vi kan bli for opptatt til å handle etter Åndens tilskyndelser” (i Conference Report, april 2000, 8; eller Liahona, juli 2000, 7).
Sammenligningen mellom en høne som samler sine kyllinger, og Herren som samler sitt folk, gir oss noen interessante tanker. En høne bryr seg om kyllingene sine og ville ofret livet for å beskytte dem. Når farer truer, samler hun kyllingene og beskytter dem under vingene sine. Herren elsker sitt folk, Israels hus, på en lignende måte. Han ga sitt liv for sitt folk, og har prøvd å samle dem slik at han kunne beskytte dem og gi dem næring. Israel har imidlertid mange ganger valgt å forsake Herren.
Med utgangspunkt i 3 Nephi 10:5–6, vitnet president Henry B. Eyring i Det første presidentskap om at Frelseren vil hjelpe dem som prøver å komme til ham:
“Mer enn én gang har han sagt at han ville samle oss som en høne ville samle sine kyllinger under sine vinger. Han sier at vi må velge å komme til ham i saktmodighet og med nok tro på ham til å omvende oss ‘av hele [vårt] hjerte’ [3 Nephi 10:6].
Én måte å gjøre dette på er å komme sammen med de hellige i hans kirke. Gå på deres møter, selv når det virker vanskelig. Hvis dere er fast bestemt, vil han hjelpe dere å finne styrke til å gjøre det” (i Conference Report, april 2004, 16–17; eller Liahona, mai 2004, 18).
Vi finner ofte trygghet når vi følger profetene. De nephitter som “tok imot profetene”, unnslapp de store ødeleggelsene (3 Nephi 10:12). Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa at vi, i likhet med nephittene, må følge vår profet hvis vi skal ha noe håp om å finne sikkerhet, fred, fremgang og lykke: “Det er ingen liten ting, mine brødre og søstre, å ha en Guds profet i vår midte. Store og fantastiske velsignelser blir oss til del når vi lytter til Herrens ord som gis oss gjennom ham … Når vi hører Herrens rettledning uttrykt i ordene til Kirkens president, skulle vi reagere positivt og umiddelbar. Historien viser at det fører til sikkerhet, fred, fremgang og lykke når vi reagerer på profetisk rettledning” (i Conference Report, april 2001, 84; Liahona, juli 2001, 80).
President Boyd K. Packer vitnet om at velsignelser blir dem til del som følger profetene, og advarte mot konsekvensene av å forkaste dem:
“En gang ledet Karl G. Maeser en gruppe unge misjonærer over Alpene. Da de nådde toppen, så han seg tilbake og så en rad med staver som var satt ned i snøen for å markere den eneste sikre ruten over den ellers forræderske isbreen.
Han stoppet misjonærene, pekte på stavene og sa: ‘Brødre, der står [Guds] prestedømme. Det er bare vanlige staver som oss andre … men deres plassering gjør dem til det de er for oss. Hvis vi går utenom den vei de markerer, er vi fortapt’ (i Alma P. Burton, Karl G. Maeser: Mormon Educator [Salt Lake City: Deseret Book Co., 1953], s. 22).
Selv om ingen av oss er fullkomne, går Kirken fremover, ledet av vanlige mennesker.
Herren har lovet:
‘Og hvis mitt folk vil lytte til min røst og til røsten fra mine tjenere som jeg har utpekt til å lede mitt folk, se, sannelig sier jeg dere, skal de ikke bli flyttet fra sitt sted.
Men hvis de ikke vil lytte til min røst eller til røsten fra disse menn som jeg har utpekt, skal de ikke bli velsignet’ (L&p 124:45–46).
Jeg bærer vitnesbyrd, brødre og søstre, om at Kirkens ledere er kalt av Gud ved den rette myndighet, og det er kjent for Kirken at de har denne myndighet og har blitt behørig ordinert av Kirkens ordinerte ledere. Hvis vi følger dem, vil vi bli frelst. Hvis vi går bort fra dem, vil vi virkelig gå oss vill” (i Conference Report, april 1985, 45; eller Ensign, mai 1985, 35).
Eldste Dallin H. Oaks sa at den milde røst som “fikk deres hjerter til å brenne” (3 Nephi 11:3; uthevelse tilføyd), var mer en følelse enn en lyd: “Ordet ‘brenne’ i dette skriftstedet uttrykker en følelse av trygghet og sinnsro” (“Teaching and Learning by the Spirit” Ensign, mars 1997, 13). Sinnsro vil si varme, mildhet og ro.
Akkurat som nephittene måtte åpne sine ører (se 3 Nephi 11:5) for å høre Guds røst, forklarte president Boyd K. Packer at vi må være oppmerksomme så vi kan føle Åndens milde tilskyndelser:
“Åndens røst er beskrevet i Skriftene som hverken ‘høy’ eller ‘skarp’. Det er ikke en ‘tordenens røst, heller ikke … en larmende, støyende røst’. Det er ‘en lav røst som [er] fullkomment mild likesom en hvisken’, og den kan trenge ‘inn i selve sjelen’ og får hjertet ‘til å brenne’. (3 Ne 11:3; Helaman 5:30; L&p 85:6–7.) Husk at Elijah oppdaget at Herrens stemme ikke var i vinden eller i jordskjelvet eller i ilden, men at den kom som ‘en stille susen’. (1 Kongebok 19:12.)
Ånden vekker ikke vår oppmerksomhet ved å rope eller riste i oss med tung hånd. Den hvisker. Den kjærtegner oss så mildt at vi kanskje ikke føler den i det hele tatt hvis vi er opptatt med noe annet. (Det er ikke til å undres over at Visdomsordet ble åpenbart til oss, for hvordan kunne en drukkenbolt eller en narkoman føle en slik stemme?)
Fra tid til annen vil Ånden øve et tilstrekkelig sterkt press til at vi blir oppmerksomme. Men hvis vi ikke gir akt på denne milde følelsen, vil Ånden oftest trekke seg tilbake” (“Herrens lys”, Lys over Norge, juli 1983, 30).
President Ezra Taft Benson sa følgende om den sjeldne opplevelse det er å høre vår himmelske Faders røst:
“Hvor få det er i menneskenes historie som virkelig har hørt Gud Faderen tale til dem. Da folket stirret opp mot himmelen, fikk de se ‘et menneske stige ned fra himmelen. Og han var kledd i en hvit kjortel, og han kom ned og sto midt iblant dem’ [3 Nephi 11:8].
En herliggjort, oppstanden mann, et medlem av Guddommen, skaperen av utallige verdener, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud sto foran øynene deres!” (i Conference Report, april 1987, 4; eller Lys over Norge, juli 1987, 3).
President James E. Faust (1920–2007) i Det første presidentskap sa at når vi følger Frelserens eksempel i vanskelige stunder, hjelper det oss å utholde våre egne “bitre kalker”: “Mange medlemmer som drikker av den bitre kalk de har fått, tror feilaktig at andre slipper denne kalk. I sine første ord til menneskene på det vestlige kontinent talte Jesus av Nasaret om den bitre kalk Faderen hadde gitt ham (se 3 Ne 11:11). Hver eneste sjel får noe bittert å svelge. Foreldre som har barn som kommer på avveier, lærer en sorg å kjenne som ikke kan beskrives med ord. En kvinne som har en mann som er brutal eller ufølsom, kan føle hjertesorg hver dag. Medlemmer som ikke gifter seg, kan føle sorg og skuffelse. Men når man har drukket den bitre kalk, kommer en tid da man må akseptere situasjonen som den er og strekke seg mot Gud og sine medmennesker. President Harold B. Lee sa: ‘La ikke selvmedlidenhet eller fortvilelse lokke deg bort fra den kursen du vet er riktig.’ Frelseren staket ut kursen: Vi må bli født på ny i ånd og hjerte” (“En ny fødsel”, Lys over Norge, juni 1998, 3).
Da den oppstandne Herre viste seg for nephittene, ba han dem komme frem og kjenne på sårene i hans hender, føtter og side slik at de kunne vitne om at han var oppstått (se 3 Nephi 11:14). Eldste Jeffrey R. Holland forklarte at Jesu Kristi dødelige sår er tegn på hans offer:
Bilde
Kristi besøk til Amerika
“Uansett hvor mørke våre dager måtte virke, har de vært langt mørkere for verdens Frelser. Som en påminnelse om den tiden har Jesus valgt å beholde sårene i sine hender og føtter og i siden til beste for sine disipler, selv om han har et oppstandent og ellers fullkommengjort legeme – tegn, om dere vil, på at smertefulle ting skjer selv de rene og fullkomne, tegn, om dere vil, på at smerte i denne verden ikke er tegn på at Gud ikke elsker deg, tegn, om dere vil, på at sår leges og vi kan oppnå lykke. Minn elevene på at det er den sårede Kristus som er høvedsmann for vår sjel, han som ennå bærer arrene for vår tilgivelse, sårene for hans kjærlighet og ydmykhet, det sønderrevne kjød for lydighet og offer.
Disse sårene er den viktigste måten vi skal kjenne ham på når han kommer. Han inviterer oss kanskje frem, som han har invitert andre, så vi kan se og kjenne på disse merkene. Om ikke før vil vi i alle fall da huske i likhet med Jesaja at det var for oss en Gud ble ‘foraktet og forlatt … en smertens mann, vel kjent med sykdom’, at ‘han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom’ (Jesaja 53:3, 5)” (“Undervisning, forkynnelse, helbredelse” Liahona, jan. 2003, 22).
“Ordet hosianna er en omskrivning av et hebraisk ord som egentlig betyr ‘Å, gi frelse.’ Folket ba tydeligvis Frelseren lære dem veien til frelse. Derfor er det ikke overraskende at han straks underviser dem i evangeliets ordinanser og grunnprinsipper” (Daniel H. Ludlow: A Companion to Your Study of the Book of Mormon [1976], 261–62).
Det ser ut til å ha oppstått en del uenighet blant nephittene angående måten å døpe på. Herren presiserte hvordan ordinansen skulle utføres. President Boyd K. Packer forklarte dåpens betydning og advarte mot å forandre denne hellige ordinans:
“Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse er den første ordinans. Dåp må utføres ved nedsenkning, for det er et symbol både på at vi kommer frem fra den timelige død, fra graven, og på den renselse som er nødvendig for å kunne bli forløst fra den åndelige død.
… Ifølge planen er ikke dåpen bare en inngang til Jesu Kristi Kirke. Den innleder en åndelig gjenfødelse som til slutt kan føre oss tilbake til Guds nærhet.
Dersom vi virkelig forsto hva dåpen uttrykker, ville vi aldri anse den som triviell eller forandre utførelsen av denne hellige ordinans … Gjennom nadverden fornyer vi pakten” (Our Father’s Plan [1984], 39–40).
President Henry B. Eyring hjelper oss å forstå at Guds ånd ikke vil lede folk til å strides: “Der hvor menneskene har denne Ånd med seg, kan vi vente å finne harmoni. Ånden planter vitnesbyrdet om sannheten i vårt hjerte, noe som forener dem som har dette vitnesbyrdet. Guds ånd skaper aldri splid (se 3 Nephi 11:29). Den skaper aldri en adskillelse mellom mennesker som fører til strid (se Joseph F. Smith: Læresetninger i evangeliet, 5. utg. [1939], 114–115). Den fører til personlig fred og samhørighet med andre. Den forener sjeler. En forenet familie, en forenet kirke og en verden i fred avhenger av forente sjeler” (i Conference Report, april 1998, 86; eller Lys over Norge, juli 1998, 67).
President Thomas S. Monson fortalte en historie som illustrerer velsignelsene som kommer ved å unngå strid. Etter å ha lest 3 Nephi 11:28–30, sa han:
“La meg avslutte med en historie om to menn som er helter i mine øyne. Deres modige handlinger ble ikke utført i nasjonal målestokk, men på et fredfullt sted kjent som Midway i Utah.
For mange år siden virket Roy Kohler og Grant Remund sammen i Kirken. De var bestevenner. De var gårdbrukere og meierister. Så oppsto det en misforståelse som skapte splid mellom dem.
Senere, da Roy Kohler ble alvorlig syk av kreft og bare hadde kort tid igjen å leve, besøkte min hustru, Frances, og jeg Roy og hans hustru, og jeg ga ham en velsignelse. Mens vi snakket sammen etterpå, sa bror Kohler: ‘La meg fortelle deg om noe av det fineste jeg har opplevd.’ Så fortalte han meg om denne misforståelsen med Grant Remund og adskillelsen som fulgte. Han sa: ‘Vi sto ikke på helt vennskapelig fot.’
‘Men så,’ fortsatte Roy, ‘hadde jeg akkurat fått inn høyet for vinteren, da det en kveld ble selvantennelse i høyet, og høyet, låven og alt som var i den, brant ned til grunnen. Jeg var knust,’ sa Roy. ‘Jeg ante ikke hva i all verden jeg skulle gjøre. Det var mørkt, bortsett fra glørne etter brannen. Da fikk jeg se lys fra traktorer og andre tunge kjøretøyer på veien, de kom fra Grant Remunds gård. Da “redningsmannskapet” svingte inn oppkjørselen vår og møtte meg oppløst i tårer, sa Grant: “Roy, du har litt av et rot å rydde opp i. Guttene mine og jeg er her. La oss sette i gang.”’ Sammen tok de fatt på arbeidet. Borte for alltid var den skjulte kilen som hadde skilt dem for en kort tid. De drev på hele natten og utover neste dag, sammen med mange andre i nabolaget som hjalp til.
Roy Kohler er død, og Grant Remund blir eldre. Sønnene deres har virket sammen i samme biskopsråd. Jeg setter virkelig pris på vennskapet med disse to fine familiene” (i Conference Report, april 2002, 22; eller Liahona, juli 2002, 22).
Uttrykket “min lære” forekommer åtte ganger i vers 28–40 av 3 Nephi 11. Herren beskrev sin lære som omvendelse og dåp. Med lignende ord i 2 Nephi 31 brukte Nephi betydelig med tid på å beskrive det han kalte “Kristi lære”. Nephi hadde tro, omvendelse, dåp, Den hellige ånd, skriftstudium og det å holde ut til enden på sin liste over Kristi læresetninger. Senere under sitt besøk til folket i Mormons bok, gjentok Herren disse samme prinsippene (se 3 Nephi 27) og kalte dem “mitt evangelium”. Disse prinsippene minner oss om 4. trosartikkel: “Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: for det første, tro på Herren Jesus Kristus, for det annet, omvendelse, for det tredje, dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse, for det fjerde, håndspåleggelse for Den Hellige Ånds gave.”
Bilde
Jesus sammen med de nephittiske apostler
Punkter å grunne på
Hvorfor er fullstendig mørke et passende tegn og symbol på Frelserens død?
Hvordan har Herren prøvd å få deg inn i sin hjord?
Hvordan kan man få “et sønderknust hjerte” og “en angrende ånd”? (3 Nephi 9:20).
Hva er forskjellen mellom “stridighetens ånd” (3 Nephi 11:29) og en diskusjon for å oppklare en meningsforskjell? Hvordan kan man være uenig uten å bli kranglevoren?
Forslag til oppgaver
Bare de som hadde tatt imot profetene, unnslapp ødeleggelsene ved Herrens komme. Lag en liste over instruksjoner som er gitt av profeten og medlemmer av De tolv apostlers quorum på generalkonferanser den senere tid. Planlegg hvordan du vil gjennomføre dem i ditt liv.
Både Nephi og lamanitten Samuel profeterte helt konkret om ødeleggelsene som ville finne sted i Amerika kort tid etter Jesu Kristi død i Jerusalem. Sammenlign profetiene i 2 Nephi 26:3–9 og Helaman 14:20–27 med oppfyllelsen i 3 Nephi 8:5–23.
Det er svært få i menneskenes historie som virkelig har hørt Gud Faderen tale til dem. Lag en oversikt for å sammenligne det vår himmelske Fader sa da Jesus Kristus ble døpt (se Matteus 3:17; Markus 1:11; Lukas 3:22); på Forklarelsens berg (se Matteus 17:5; Markus 9:7; Lukas 9:35); til nephittene (3 Nephi 11:7); og til profeten Joseph Smith (Joseph Smith–Historie 1:17). Forklar betydningen av hver av disse uttalelsene.